Den største sorgen

Da Åse Kringlebotn mistet det kjæreste hun hadde  – Ina (31) – ønsket hun å lese noe andre med samme erfaring hadde skrevet. Nå har hun vært redaktør for og skrevet boka «Den største sorgen og veien videre» sammen med andre foreldre som har mistet store barn.

TEKST OG FOTO: BRITA SKOGLY KRAGLUND

– Allerede mens jeg satt hos begravelsesbyrået i Drøbak for å planlegge Inas begravelse, så jeg meg rundt for å finne litteratur om sorgen etter et voksent barn. Om jeg hadde sett en slik bok, hadde jeg grepet den begjærlig, sier hun nå, 3 ½ år senere.

– Det fantes ikke en slik bok?
 
– Jeg greide i hvert fall ikke å finne den. Allerede samme dag som Ina døde, googlet jeg etter en annen mamma som hadde opplevde det samme. Sorgen var så ensom. Inas pappa hadde vært ute av livet mitt lenge. Jeg søkte etter en tvillingsjel som kunne si at det ble bedre. Men jeg fant ingen ting. Det jeg fant, handlet mest om små barn, om gravsted med bamser, og om englebarn, forteller hun.
 
Ga liv til Vilja
Ina Kringlebotn døde fire måneder etter at hun hadde satt Vilja til verden. Føflekk-kreften innhentet henne for tredje gang noen måneder inn i svangerskapet. Legene ville ta barnet før det var levedyktig for å kunne gi Ina bedre smertelindring, men hun kjempet seg gjennom smertene til datteren kunne leve utenfor mors liv.
 
Ina Kringlebotn, operasanger som tante Solveig, døde fra mannen Ludvig, datteren Vilja, mor, far, bror, bonusfamilie og en stor skare slekt og venner 21. juni 2015. Hun greide så vidt å svare da hun og Ludvig ga hverandre sitt ja tre dager tidligere – på sykehuset. Hun fridde selv fra sengekanten
 
– Ina var helt klar til det siste, og det ble et bryllup der Ludvig – også han operasanger – sang for henne. Ina nynnet sine siste toner. Vilja var «brudepike» i vippestolen sin, forteller Inas mor.
 
Organisator
Åse har vært vant til å organisere store arrangementer gjennom hele yrkeslivet som leder for kommunikasjon i matbransjen. Nå måtte hun bruke sine evner og krefter til å gjennomføre begravelse og minnesamvær.
 
– Min pappa døde i 2008, og vi ønsket å bruke samme begravelsesbyrå som vi brukte da han gikk bort, Drøbak/Frogn begravelsesbyrå.
 
– Hvordan var det å stelle i stand til begravelse for din egen datter?
 
– Jeg var litt på siden av meg selv, men var ikke handlingslammet. Jeg følte også på en slags lettelse fordi Ina ikke hadde vondt mer. På det tidspunktet hadde jeg ikke kommet til det store, svarte hullet, forteller hun.
Hos byrået
Mottakelsen hos byrået karakteriserer Åse som veldig god. Ina var et kjent fjes og stemme i Drøbak, der hun hadde undervist og ledet kor, og der hun hadde sunget en rekke konserter i kirken, og hatt mange hovedroller på Oscarsborg Festning ute i Oslofjorden.
 
– Hos begravelsesbyrået måtte vi ta stilling til alt. Kiste. Blomster. Salmer. Teksthefte. Du må gjennom alt det vonde. Men vi ble møtt av en voksen, empatisk mann. Det var fint å være der. Det var ikke i mine tanker at jeg ikke ville dette. Jeg ønsket bare at avskjeden, det siste farvel, skulle bli fin. Det var det siste jeg kunne gjøre for jenta mi. Tanken på det ga meg voldsom energi og motivasjon til å få det akkurat som jeg håpet. Blant annet ville jeg ha med i dødsannonsen «Du var den mest levende av oss alle. Nå blir det vakker sang for våre kjære i himmelen.» Jeg tenkte på foreldrene mine, Inas farfar som hun var så glad i. Hennes lille fetter som ikke fikk leve.
 
Da samtalen var slutt, sa konsulenten: «Har vi vært gjennom alt vi trenger?»
 
– Igjen tenkte jeg på den boka som ikke fantes. Jeg skulle hatt den da.
 
Da Inas båre kom til Drøbak kirke, var det en kvinne fra begravelsesbyrået som sto og holdt omkring Åse.
 
– Hun var en engel som skjønte at jeg var Inas mamma. Det gjorde godt. Jeg valgte også å se Ina etter at hun var død. Det var viktig for meg.
 
I disse dagene brukte hun også tid på å opprette «Ina Kringlebotn minnefond for barne- og ungdomskultur.»
 
– For meg var det meningsfullt å ordne med dette i tiden før begravelsen, erindrer hun.
 
Seremonien
Den fant sted etter to uker. Vennene til Ina og Ludvig fra operamiljøet skulle synge, og da måtte det ta litt tid.
 
Kirken ble så fullsatt at seremonien også måtte overføres til de som befant seg utenfor.
 
– Vi fikk velge sang og musikk vi ønsket. De fleste medforfatterne i boka sier også at de fikk oppfylt alle ønsker når det gjaldt musikk. Alle sier de hadde den beste presten, og alle har gode erfaringer med kirkene.
 
Minnesamværet på Oscarsborg samlet 400 mennesker.
 
– Alle «englene» i Drøbak stilte med mat. Det var kjøttsuppe og rundstykker. Folk fordelte oppgaver seg i mellom. Jeg var arrangør igjen, som jeg alltid har vært. I noen små øyeblikk glemte jeg hvorfor vi var på stedet der Ina hadde sunget så mange ganger. Noen sa til og med: «Så hyggelig vi har det. Det er bare Ina som mangler.» Det ble en verdig minnestund der til og med været var på vår side.
 
Hverdagen
Så kom hverdagen og den bunnløse sorgen.
Men:
– Vi satt ikke inne alene. Vennekretsen vår dro oss med ut i sommerkveldene, og jeg fikk bare «henge med», uten å behøve å si så mye.
 
Åse skrev en liste hun tapet opp på klesskapet på soverommet. Den står beskrevet i boka, og der står det blant annet:
 
«Åse søker:
  • å finne fellesskap med andre mødre som har mistet en ung voksen datter
  • å få samtale med sorg-terapeuter.

Åse blir glad av:

  • å få mange klemmer og sitte tett inntil Anders (Åses mann)
  • å bli strøket på
  • å ha Vilja på fanget og være nær Bjørn Egil (Inas bror)
  • å forberede dåpen og dåpskjolen til Vilja.»

Sorggruppe
Dåpen ble holdt på familiens sørlands-øy, slik Ina hadde ønsket. Og da høsten kom fikk Åse samtaler med både sorgterapeuter og foreldre i samme situasjon som henne.

– Vi var samlet i sorgen etter seks unge og voksne barn. På det første samværet tente vi lys, ett for dem hver. Alle tente lys for sitt barn, med skjelvende hender, stemmer som brast, såre, stille hulk, tårer som rant. Et lite telys for barnet vi mistet for noen måneder siden. En erfaren terapeut og en mor som selv hadde mistet ledet samtalene. Der fant jeg det rå, ensomme fellesska-pet. Alle de andre hadde også søkt etter en som var i samme båt – uten å finne det.

De møttes på sykehuset, og etterhvert utenfor. På et slikt møte foreslo noen at de burde skrive bok for å fortelle at det går an å få det bedre, og å få et godt liv igjen.

Siden Åse jobbet med kommunikasjon og hadde skrevet fagbøker innen mat og helse, fikk hun jobben som redaktør. 

– Jeg tror leserne vil finne ulike ting i de ulike historiene som kan være til hjelp. To har mistet barna på grunn av rus, en i hjernehinnebetennelse og tre i kreft.
 
– Hva var viktig for dere å få med?
 
– Alle historiene starter med det svarteste alvoret, dødsbudskapet eller beskjed om få dager igjen å leve. Så trekker vi trådene tilbake i tid så leserne kan bli kjent med barna våre og med oss. Begravelsene er også viet god plass, og alle forteller om hvordan vi har greid å karre oss tilbake til et bedre og bedre liv. Alle opplever at det blir bedre.
 
Råd til andre
Åse sine råd er blant flere:
– Først et kvarter av gangen, så time for time. Komme igjennom dagen. Sove, ikke ligge våken med sorte tanker, ha en hyggelig bok på nattbordet. Spise regelmessig, trene, bli trøtt på en sunn måte.
 
Alle foreldrene har blitt enige om blant annet disse rådene til folk som føler de må si noe til de sørgende:
  • Jeg vet ikke hva jeg skal si
  • Jeg finner ikke ord
  • Jeg tenker på deg
  • Jeg har tenkt masse på deg
  • Jeg er så utrolig lei meg
  • Dette er så ufattelig trist
  • Så godt å se deg igjen!
  • Sett deg gjerne ned og prat litt med meg, om du orker
  • Jeg vil så gjerne vite det, hvis jeg kan gjøre noe for deg.
  • Kondolerer

Ikke si:

  • Dette skal du klare, du er sterk!
  • Du kommer deg nok igjennom dette, skal du se
  • Nå må du bare ta tiden til hjelp
  • Det er sikkert bra for deg å jobbe igjen, sorg er jo ingen sykdom
  • Går det bra med deg?
  • Nå går det vel bedre?
  • Pass på at du ikke ender opp med å dyrke sorgen.

Og:

  • Ikke fortell meg om «din» opplevelse av sorg den gangen du mistet en bestemor eller en gammel mor eller far.

Venner får blant annet dette rådet:

  • Nære venner må ikke være redde for å komme. For like etterpå, både etter dødsfallet og begravelsen, er man helt i mørke, utslitt og på siden av seg selv. Men kom likevel! Og bare vær der sammen med meg. Ikke bli fornærmet om jeg avviser deg, eller går og legger meg. Kom tilbake, ikke gi meg opp!
  • Ikke legg ansvaret for å ta kontakt på meg som er i sorg. Jeg har null energi og initiativ, og risikerer å isolere meg dersom ingen tar tak i meg.

Det siste «rådet» Ina ga Åse med svak stemme, like før hun sovnet inn, var:
«Mamma, du må bli glad igjen. Husk at jeg er en glad person.»

– Det rådet prøver jeg å følge hver dag, og det begynner å funke.