Gravferdsseremonien er viktige for samfunnet

Ingen skal være alene på veien ut

KJERSTI GAUTESTAD NORHEIM, SOKNEPREST I BIRKELAND SOKN
CHRISTIAN LOMSDALEN, HUMANETIKER

Hva er det vi mister som samfunn om vi fjerner gravferdsseremoniene? Kan dette bli et nytt sosialt skille?

I november i fjor skrev Konkurransetilsynets direktør Lars Sørgard en kronikk med overskriften ”En verdig avslutning” i Dagens Næringsliv. Her ønsker Sørgard nye aktører – som kan utfordre de etablerte gravferdsbyråene på pris – velkommen. Det gjør vi også, men er det likegyldig hva man kutter i kampen om å få ned kostnadsnivået knyttet til gravferder?

Konkurransedirektørens kronikk skapte debatt. Utgangspunktet for debatten var opprettelsen av et gravferdsbyrå som var basert på samme forretningside som frisørkjeden Cutters som tilbyr rimelige tjenester til stykkpris. Gravferdene deles i den forbindelse inn i to kategorier: gravferd med seremoni og gravferd uten seremoni. Flere gravferdsbyråer markedsfører nå gravferder innenfor disse to kategoriene, og kostnadsforskjellene mellom dem er store. Det skiller minst 20.000 kroner på gravferd med seremoni kontra gravferd uten seremoni. Men hva taper vi som etterlatte og samfunn dersom vi kutter ut seremoniene ved livets store overganger?

Større åpenhet om kostnadsnivået for gravferder og hva som påvirker sluttprisen er positivt. Det gjør at familier og etterlatte i større grad kan ta gode og informerte valg. For det er ikke til å komme utenom at pris er en problemstilling også når det kommer til gravferder. Men selv om det i enkelte tilfeller vil være gode grunner til at gravferdsseremonien utelates, utfordrer det oss som samfunn dersom det blir hovedregelen.

Så godt som alle kulturer har ritualer for å markere store overganger i livet. Disse kalles ofte livsriter eller overgangsriter. Markeringene som går igjen er knyttet til fødsel, pubertet, familiestiftelse og død.

I novellen Den lille prinsen beskriver den franske, humanistiske forfatteren Saint-Ex-upéry hva ritualer er gjennom et møte mellom den lille prinsen og en villrev. ”Hva er et rituale?” spør den lille prinsen. ”Det er også noe som dessverre har gått i glemmeboken,” svarer reven, før han beskriver et rituale som: ”Det er det som gjør en dag annerledes enn alle andre dager, en time forskjellig fra alle andre timer.”

Ritualer skaper rom for å markere store overganger i livet, både offentlig og personlig; å vise frem glede, stolthet, sorg, eller tap. Slik er ritualene med på å skape en felles plattform for oss både som enkeltindivider og som samfunn. De er et rammeverk som kan gi oss hjelp til å hånd-tere livets store overganger. Og dersom seremonier knyttet til livets overganger i stadig større grad velges bort, mister vi noe av det som knytter oss sammen som samfunn.

I et samfunn hvor døden i stadig større grad er blitt institusjonalisert og fremmed, er det ekstra viktig å tenke over hva vi mister om livsritene knyttet til døden svekkes. Vi mister et felles rom for avskjed, takk, og for sorg. Vi mennesker har – både som individ og som fellesskap – behov for å kunne ta avskjed. Når vi samles til gravferd, er det for å høre den avdødes livshistorie, for å minnes og for å stå sammen i sorgen. Vi får satt våre liv og våre avskjeder inn i en større ramme. Som samfunn, og som enkeltindivider, står vi i fare for at dette går tapt dersom seremonier og ritualer knyttet til døden svekkes eller forsvinner.

Dersom årsakene for dette primært er økonomiske, frykter vi at vi kan få noen utilsiktede konsekvenser. Dette har også en velferdspolitisk side. Dersom gravferder uten seremoni i samfunnets øyne likestilles med dem med seremoni, er det da grunnlag for at staten ved NAV støtter gravferder med seremoni slik de gjør i dag? For mange er støtte fra NAV det som gjør en gravferdsseremoni mulig. Hvis ordningen svekkes eller fjernes frykter vi at det også her er de svakeste som rammes – de som ikke vil være til belastning for gjenlevende familie og venner, de som har få eller ingen pårørende og etterlatte, eller mennesker med en allerede anstrengt økonomi.

”Man skal ikke være alene på veien ut. Det skal man bare ikke være.” sa den norske musikeren og skribenten Kristoffer Schau da han gav ut boken: ”På vegne av venner” som han skrev etter å ha besøkt kommunale gravferder i Oslo gjennom vinteren og våren 2009. Gravferder hvor det ikke var andre tilstede enn ham selv, presten og kanskje en gravferdsagent. Ritualer er viktige som hjelp for å nærme oss de store overgangene i livet, og ikke minst for å nærme oss døden. Selv om seremoniene og ritualene vil ha ulikt innhold og varierer i form, kan de være med på å gi oss – både som enkeltindivider og samfunn – et felles rom for å takke, sørge og for å ta avskjed, og på den måten også være en viktig samfunnskonstituerende faktor.

”For ingen skal være alene på veien ut.”