Konfronterer seg selv med livets avslutning

– Hvorfor er vi ikke mer fortrolige med døden, når vi hver natt fortrøstningsfullt møter dens tvillingbror? Er det fordi ingen noen gang har vendt tilbake og fortalt om hva som finnes bak det mørke forhenget?

TEKST OG FOTO: ALF BERGIN

Spørsmålene stilles av forfatter Inge Eids-våg (71) fra Lillehammer. I boka «Døden – Livets følgesvenn» får vi møte forfatteren og hans møte med døden i nær familie, til dødens plass i religion og kulturhistorie. Han beskriver drømmen om evig liv, om dødsfrykt og eutanasi (aktiv dødshjelp), om begravelser og sorg, om dødsannonser og gravskrifter, om monumenter og minner. Ikke minst om døden i skjønnlitteraturen fra Egil Skallagrimsson til Astrid Lindgren. Inge Eidsvåg har helt rett når han sier at ifølge statistisk har han fortsatt noen år igjen å leve. – Men, døden leser ikke statistikk, den kan komme i natt, om ett år eller om ti år, påpeker han. «Intet er vissere enn døden, og intet mer uvisst enn dødens time», sier et norsk ordtak.

Inge Eidsvåg har en kjent stemme. Han er en flittig bidragsyter til bøker, tidsskrifter, aviser og NRK. Han er opprinnelig fra Hitra i Trøndelag, men kan se tilbake på et rikt yrkesliv der han har vært lærer i både grunnskole, på gymnas og ved Nansensko-len på Lillehammer. I Mjøsbyen var han også rektor i en årrekke. Hans produksjon er stor med både essaysamlinger og utallige bøker. I 1992 fikk Inge Eidsvåg «Brobyggerprisen» for sitt arbeid med å skape forståelse mellom mennesker med ulike religioner og livssyn. I 1997 ble han tildelt «Kulturprisen for Gudbrandsdalen». I 2005 fikk han «Forsoningsprisen for sitt dialogarbeid for demokrati, menneske-rettigheter og fredelig konfliktløsning på Balkan.

Tematikken om døden nærmer han seg på en kunstnerisk måte. Han tar sats og forteller med innlevelse om døden sett fra sitt ståsted.

Døden – Livets følgesvenn er utgitt på Cappelen Damm.
(ISBN: 978-82-02-55953-3)

«Nær-døden»-opplevelse
I boka får vi et innblikk i da han som åtteåring hadde sin første «nær-døden»-opplevelse etter å ha funnet et bilde i en gammel kommode. Et lite foto i skuffen sa mer enn mange ord. Her var broren hans avbildet, som døde før Inge ble født. Han spurte sin mor og far hvem det var? Moren ble rar og forvirret i ansiktet, faren gikk fort ut. – Hun tok bildet og ble stående lenge å se på det. Så sa hun: «Det er broren din». Han døde av lungebetennelse, to år gammel.

Nå ble det veldig nært.

– Jaja, sa hun, vi legger det vekk, erindrer Eidsvåg.

Smågutten skjønte at dette bildet aldri mer skulle hentes fram. Han kunne ikke huske at hverken moren eller faren noen gang snakket om den døde gutten. Og han spurte aldri.

Opptatt av døden
De siste åra har jeg vært opptatt av døden. I utgangspunktet min egen død. Da har jeg gjort som jeg alltid har gjort, når jeg skulle tenke gjennom ting litt grundigere. Det er å skrive. Dette for å våge å nærme meg dette skremmende fenomet vi kaller døden, og for om mulig å forstå litt mer om det uforståelige. Kan man forstå døden ved å skrive om den? De andres død, kanskje, men ikke min egen. Uansett hvor mye jeg prøver, er jeg ikke i stand til å forestille meg min egen død. Ikke egentlig. Jeg kan fantasere om den, kan skrive om den, men det blir på avstand, det blir noe som til forveksling ligner livet, sier Eidsvåg.

– Å tenke på døden er som å stirre på sola, er det blitt sagt. Det er smertefullt, og vi forsøker å unngå den. Likevel er både sola og døden realiteter vi må forholde oss til. Ikke hele tida, men en gang i blant. For hvis vi ikke bryr oss om døden, vil vi heller ikke bry oss om livet, mener Eidsvåg.
 
Uvanlig å prate om sorg
– Det slo meg at det å snakke om egen sorg, i et småbrukersamfunn, ikke var vanlig. I alle fall ikke i det miljøet jeg vokste opp i. Terapien var arbeid. Den gang, som nå, sier han. Eidsvåg fant størst glede i å tilnærme seg temaet gjennom skjønnlitteraturen. Da fikk han et innblikk i hvordan dikterne behandlet fenomenet. Og det er nettopp dikterens oppfatning av døden Inge Eidsvåg har vært og er opptatt av. Dødens horisont rykker stadig nærmere. Hva gjør dette med hva vi tenker om livet og døden. Kan man leve slik at man «blir venn med døden»? Eller vil døden for alltid bli den siste fiende?