De var ikke 123 som omkom, de var én og én

Av Åse Kringlebotn, frilans for Kielland-nettverket

27. mars er det 40 år siden Norges største industriulykke; Alexander L. Kielland-ulykken. Gravferdsbransjen fikk da sin største utfordring i fredstid.

Alle vi over femti husker vel hvor vi var da Dagsrevyens Kari Sørby gjentok: «Alexander Kielland-plattformen i Nordsjøen har tippet rundt». Selv hørte jeg det på radioen, det var påske og jeg var nettopp kommet inn i peisvarmen på hytta etter en lang skitur. Brått ble påskekosen borte. Vi tenkte på alle dem som hadde sine kjære der ute i stormen.

Én av dem var Ingvild Kleppestø Thorsen, ektefelle til omkomne Karstein Berland fra Askøy. Hun forteller: «Thomas på tre satt i badestampen, Elin var fem og jeg var åtte måneder på vei med Kim. Det ble veldig stille i magen. Kim må ha skjønt det, han ble som frosset fast, må ha kjent smerten min».

40 år har gått. Det er lenge. Likevel lever mange av de etterlatte og overlevende fortsatt med opprørt hav i hjertet. For det er så mye usikkerhet om hva som egentlig skjedde, så mange spørsmål uten svar. Kunne tragedien vært unngått? All visshet, også den vonde, er bedre enn uvisshet. Først når man vet, kan det bli havblikk i hjertene. 

Kielland-nettverket har i fem år arbeidet på vegne av et stort flertall etterlatte og overlevende for å oppnå ny gransking av katastrofen. Det foreløpige målet ble nådd da et enstemmig storting i fjor sommer gav Riksrevisjonen i oppdrag å utrede om det bør settes i gang en ny, nasjonal gransking av årsaker og ansvar for katastrofen.

I mellomtiden skal de 40 årene markeres. Det arrangeres en stor, nasjonal minnekonsert i Arendal 26. mars. Etterlatte og overlevende er spesielt inviterte; og for mange vil dette bli første gang de møter andre i samme situasjon; med samme familietragedie som ballast.

Det vil bli en sterk opplevelse. Flere av landets største sangere, musikere og skuespillere deltar og det blir opplesing fra oljearbeidernes og de etterlattes egne, sterke historier. Dykkerne, som hentet opp de døde, vil bli takket av barnebarna til de omkomne.

Da plattformen veltet, satt mange av oljearbeiderne i kinosalen. Filmen om Bette Midler og sangen «The Rose» rullet over lerretet. Derfor vil minnekonserten avsluttes nettopp med at alle synger The Rose, og hvor slutten av det siste verset passer så godt for å komme videre i livet:

«…just remember in the winter far beneath the bitter snow lies the seed that with the sun’s love in the spring becomes the rose».

Som 20-åring overlevde Anders Helliksen ulykken. Han sitter i dag i styret for Kielland-nettverket, og satt spent på galleriet i Stortinget 6. juni 2019, da Stortinget gav Riksrevisjonen oppdraget om å se på alt med nye øyne og nåtidens innsikt. Pressen flokket seg rundt ham og styreleder Kian Reme i Vandrehallen like etterpå. 

– Jo, jeg må innrømme at det kom en tåre i dag, sa Anders i TV2-nyhetene samme kveld.

Hans opplevelser på Kielland den skjebnesvangre kvelden og natta er mer dramatisk enn noen film som er laget:

«Jeg bråvåkner av et smell og skrik på lugaren. Jeg forstår straks at vi har fått voldsom slagside, og fatter med hele meg at noe er katastrofalt galt. Garderobeskapene, som står langs veggen på motsatt side av min køye, har sklidd nedover og sperrer døra ut av lugaren».

Han kommer seg ut av vinduet, ingen av de andre i lugaren overlever.

«Der nede på dekk står en gruppe mennesker tett inntil et skott. Hvorfor de står der, vet jeg fremdeles ikke. Med alle de lydene og rabalderet som er rundt oss, er det kanskje umulig for dem å oppfatte noe som helst i tussmørket, kulda og stormen. Men mitt eneste fokus er å komme meg fort over dekk, og til det høyeste punktet, for her begynner tunge ting å rase.

Akkurat i det jeg med få centimetere passerer gruppen med folk, sklir en 18 fots container inn i dem. Jeg hører metallsmell, men i tillegg en lyd jeg aldri før eller senere har hørt: En lyd fra sammenskvisede menneskekropper. Ingen skrik rekker å komme fra dem, men jeg blir oversprutet av bløte kroppsdeler og blod.

Deretter handler jeg kun instinktivt: Jeg skal til det høyeste punktet, jeg skal overleve! Men jævelskapen stopper ikke her. Jeg har ikke kommet mange meter videre, før jeg ser min nærmeste kollega og beste venn, ligge foran meg på dørken, omtrent delt i to av en tykk ankervaier som akkurat har røket, med de enorme kreftene det innebærer».

Rett før han dro ut, fikk Anders vite at samboeren var gravid. Han forteller videre ute i historien:

«Endelig er jeg oppe på det høyeste punktet, der som ankervinsjen er. Vanligvis, under normale forhold, er det 22 meter herifra og ned til vannet. Men med den store slagsiden som plattformen har fått, vet jeg ikke hvor mye høyere det er nå. Mens jeg står på toppen, oppdager jeg et helikopter hengende i lufta rett over meg. Jeg veiver med armene for at de skal fire ned en vinsj, så jeg kan reddes. Men de har selvfølgelig ikke sånt utstyr om bord; de er kun ute for å sondere situasjonen og rapportere videre til Redningssentralen.

Da husker jeg de mørke tankene som kommer: Min bestefar døde før min far ble født, min fetters far døde også på sjøen. Så min egen pappa og min kjære fetter vokste begge opp uten far. Skal heller ikke mitt barn få vokse opp med sin far? Er det en forbannelse i slekta?

Jeg husker ikke flere klare tanker akkurat da, men bare beslutningen om å hoppe. I ettertid vet jeg at mange ikke overlever et så høyt hopp.

Det neste jeg husker er et kaos av bobler, gjenstander og en følelse av å være helt vektløs og desorientert. Jeg synker nedover blant masse bobler i dragsuget etter plattformen. Så fører redningsvesten meg i retning av livet. Når jeg kommer opp, er hele plattformen borte».

Etter mye mer dramatikk kommer Anders opp i en livbåt, hopper fra taket på den over til et «fiskegarn» som supply-båten Normand Skipper kaster ut langs skutesida, og kommer opp til selve redningen. Hele natta står han på broa og lyser etter levende og omkomne i vannet.

Anders har greid seg bra i det videre livet, mens andre overlevende har slitt med de traumatiske opplevelsene. Det ble mange begravelser for gode kolleger, mange bilder å bearbeide. Den gang var det ikke noe tilbud om psykisk oppfølging. Krisepsykologien ble først utviklet her i landet etter Kielland-katastrofen.

Ingen har gitt de mange dykkerne som hentet opp omkomne noen takk. Det får de på minnekonserten i Arendal. Deres historier er sterke, mange var unge og møtet med de døde ble rørende fortalt:

«På et dykk fant vi åtte omkomne. En av dem hadde et jernrør som gikk tvers gjennom kroppen. Mange hadde fått tunge ting over seg. De var klemt og manglet kroppsdeler. De var skadet. Jeg snakket med dem, og sa at dette måtte ha vært fælt, og at nå skulle de opp. En som var ille tilredt, spurte jeg: Hvordan skal jeg klare å få deg opp – eller vil du bare ligge her? Det gikk litt sånn». Sitat: Wigulf Schøll, dykker fra Seaway Falcon

«Alt gikk sakte. Jeg la ham forsiktig fra meg. Alt var mørkt rundt meg. Jeg så kun i stripen fra lysstrålen. Jeg lyste på korga for å finne inngangen. Så kunne jeg si: Nå skal vi inn i korga. Ja, her var inngangen. Hvordan skal vi få rigget dette til? Vi tar inn overkroppen først, sånn ja. Dette gikk jo fint. Du må sitte fast. Hvordan gjør vi nå? Jeg går bak deg, så drar jeg deg opp, og så legger vi nakken i lysholderen. Se, så, nå ligger du trygt her. Nå skal jeg binde fast beina dine. Det var respektfullt. Du kan søren meg kalle det for omsorg.» Sitat: Per Arne Jakobsen, dykker fra Seaway Falcon

Så startet den store innsatsen fra begravelsesbyråene. Det er imponerende å tenke på all omsorg og respekt som ble vist de sørgende over hele landet.  

Kilder:

Bøkene Råolje og Ringer i vannet, Hertevig forlag, red. professor Marie Smith-Solbakken, Universitetet i Stavanger, Foredragsholder Anders Helliksen, andhellik@gmail.com