KONKRETISERTE DØDEN FOR SØNN MED AUTISME

Morfars død I billedbøker

Tekst/foto: Brita Skogly Kraglund + private bilder

Begravelsesbyrået var svært hjelpsomme da Line Anita Kind-holm skulle visualisere døden for sønnen Jack (10) som har autisme. Moren lagde personlige bøker med bilder og enkel tekst for at han skulle forstå.

I ettertid har hun sammen med Torill Fjæran-Granum laget boka Å forstå døden, en guidebok for voksne slik at de kan få rask og enkel hjelp til å lage sine egne personlige billedbøker med enkel tekst til barn.

– Lenge før pappa døde fikk jeg hjelp fra Kirkeland begravelsesbyrå til å velge kiste, blomster og urne. De lånte oss bilder de hadde fra før – til og med av ei maken kiste inne i kirken der pappa skulle gravlegges. Nergård Stenindustri hjalp oss med gravstein, forteller Line.

Det var svært viktig at Jack på forhånd fikk se hva som skulle skje – helt konkret.

Liten reaksjon
Ideen til bøkene kom etter at familiens St. Bernhardshund døde.
 
– Den lå alltid på utsiden av rommet til Jack og sov. Han måtte skritte over den for å komme seg ut. Vi andre i huset sørget, men Jack reagerte ikke før det hadde gått fire måneder, forteller Line Anita Kindholm.

Billedbøkene Line lagde til sønnen med autisme for å hjelpe ham å skjønne at morfaren kom til å dø.

Hun sitter ved spisebordet i huset der hun, ektemannen, Jack, lillebroren Joe og storebroren bor i førsteetasje. Største storebror har flyttet ut. I underetasjen bor barnas mormor, nå enke. Morfaren bodde der til han døde høsten 2018, og det var i forbindelse med hans død Line måtte finne en løsning for å forberede og forklare Jack på det som skulle skje.

– Pappa hadde vært Jacks store helt i livet. De har alltid hengt sammen. Så fikk pappa lungekreft, og vi visste at han ville dø. Da tenkte jeg: «Hvordan skal jeg forklare det for Jack?» Og: «Hvordan skal vil klare oss videre?»

Lagde bøker
Line begynte å lete etter litteratur. Hun spurte seg fore på alle tenkelige steder, men ingen klarte å hjelpe henne med bøker som kunne forklare abstrakte ting til barn med autisme. Som siste utvei skrev hun til styret i Autismeforeningen.

– Sent en lørdagskveld ringte et av styremedlemmene og sa at jeg burde kontakte Torill Fjæran-Granum i Spiss, en virksomhet med spisskompetanse på autisme. Hun anbefalte meg å lage mine egne bøker med enkel tekst. Jack kan lese og skrive, men han har mindre ordforråd enn jevnaldrende.

Rådene hun fikk fra Fjæran-Granum var å gjøre det så konkret som mulig – ikke utelate noe, for da ville Jack henge seg opp i det.

– Jeg fant ut at vi måtte lage to bøker; Morfar er veldig syk og Morfar er død. Det tok en måned å lage den første boka med de riktige ordene, for Jack er sterk på det visuelle, ikke ordene. Sønnens støttekontakt leste boka for ham første gang. Jack gråt da han skjønte at morfar ikke kommer tilbake til oss. Det var en seier for oss.

– Hvordan lagde du boka?
 
– På en PC. Der skrev jeg tekst og limte inn bilder til teksten. Så printet jeg ut og brukte lamineringsmaskin. Boka ble bundet sammen med en bokring.
Boka lå i skolesekken, og Jack leste den over alt. Han viste den til lærere og assistenter. Var han lei seg, spurte de om han ville lese boka. Da kunne han gå videre med andre ting etterpå. Når han var hjemme, krøp han ofte opp i senga til sin syke morfar – akkurat som de hadde bilde av i boka. Morfar hadde stilt opp på illustrasjonsbilder før han ble veldig syk, og han fikk lese boka om seg selv.
 
Line måtte skynde seg å lage neste bok – den om morfar som død. Den starter med et bilde fra forrige bok. 

Døde hjemme

– Pappa kunne dø når som helst. Det skjedde en lørdag her hjemme. Da var bok nummer to klar. Jack fikk kjenne på kroppen hans, at føtter og hender var kalde. Han kjente på hjertet som ikke slo. De snakket om at han var blitt til en engel, og at han fløy – slik han hadde sett på bilde i boka.

– Hvordan reagerte han da?
 
– Han skjønte det. Og vi hentet broren som var seks år da. Han skjønte heller ikke døden, så vi hadde på forhånd laget samme bok til ham, med hans navn og han og morfar på bildene. Denne tok han med på skolen. Alle gråt. Læreren brukte boka i lesesirkel, og barna kunne spørre så mye de ville. Det hjalp. Da vi hentet Joe den dagen, hadde han med seg tegninger som de andre ungene hadde laget. Disse har vi fortsatt. Læreren var klok, mener Line.
 
Hun tenker at alle kan lage tilsvarende bøker.
 
– Hvorfor synes du det er viktig?
 
– Jeg ønsker at vi kan normalisere døden uten å forsterke barns angst og uten å romantisere den.
 
Alle skal dø. Hvorfor skal det være tabubelagt å snakke med barn om døden? Vi bør ikke vente til vi voksne er i sjokk, svarer hun.
Hjelp fra begravelsesbyrået
Da begravelsesbyrået kom for å hente morfar, kledde de ham i hvit skjorte og la ham på båre i bilen. Jack fikk boka Morfar er død rett etter at de hadde lagt kroppen til morfar i bilen. Kroppen er det viktige ordet. For morfar lever videre i himmelen. 

– Jack og jeg fulgte etter så han skulle se det konkret. Kirkeland begravelsesbyrå skal ha all honnør for forståelse og hjelpsomhet. Jeg hadde jo vært innom dem lenge før pappa døde og forklart min utfordring i forbindelse med Jack.

Byrået hadde ikke vært borti en lignende situasjon før.

– Jeg trengte bilder som jeg ikke kunne få via internett. For eksempel ute på Vågøy kirke, der pappa Jan Gunnar hadde tatt ut sin egen gravplass. Der må man kremeres. Så jeg måtte forklare hva kremasjon er. Kroppen til pappa blir brent i en stor ovn. Arild Kirkeland hadde akkurat vært på kurs om kremasjon, og hadde private bilder jeg kunne bruke. 

– Så trengte jeg bilde av kista i Vågøy kirke. Det hadde begravelsesbyrået, og mor bestilte akkurat det samme som på bildet.
 
– Både Jack og Joe laget tegninger og la i kista til morfar. Det hjalp dem til å ta bort noe av frykten for døden. Han så ut som en engel. De var så stolte over tegningene.
 
– Hvordan gikk det på selve begravelsesdagen?
 
– Fordi Jack hadde lest boka, gikk det bra i kirken. Kim, støttekontakten, fulgte ham. Og han var på minnestunden. Det gikk kjempefint. Han var med på urnenedsettelse. Det ble også en fin opplevelse. Nå spør han om å få gå på kirkegården, gjerne flere ganger i uka. Der tenner vi lys. Om sommeren plukker vi blomster. Han løper omkring og liker å være der. Det er ikke trist.
 
Å forstå døden
I ettertid har Line Anita Kindholm laget boka Å forstå døden sammen med Torill Fjæran-Granum. Der presenterer de eksemplene på de to bøkene om sykdom og død, slik at de kan være en inspirasjonskilde for andre i samme situasjon.
 
I boken finnes også en link til en nettside med maler, slik at folk får litt starthjelp når de skal lage sine helt egne og personlige bøker om døden.
 
– Boken er blitt til gjennom praksis, og det er vårt ønske at den kan være til hjelp for andre i en av livets kanskje vanskeligste situasjoner, sier forfatterne. Å forstå døden er å få kjøpt i nettbutikken til SPISS.no. Line Anita Kindholm og Torill Fjæran-Granum kan gjerne tenke seg å holde foredrag om temaet i boka.
 
– Hvilke reaksjoner har du fått på de personlige bøkene, Line Anita Kindholm?
 
– Bare positive. Folk sier de skulle ønske det fantes ei slik bok da de trengte den. En av meldingene var fra en pastor som møter mange mennesker i sorg. Hun ville kjøpe boka for å bruke den i jobben, og til barnebarna.
 
Har hjulpet barna
– Har du tvilt på om det var riktig å gjøre historien offentlig.
 
– Nei. For jeg ser hvordan bøkene har hjulpet mine barn. Pappa fikk vite at vi skulle lage guideboka til voksne også. Han ble glad og rørt, selv om hans navn ville komme over alt. Det var verdt det hvis vi kunne hjelpe noen, forteller hun.
 
Kindholm har gitt boka til alle som har hjulpet henne og familien, både innen helsevesen, skole og andre som bistår hennes sønn.
 
– Ansatte i omsorgsyrker sier de vil ta den videre. Det samme sier folk i begravelsesbyrået vi brukte. Alle ønsker hjelp til å forklare døden. Mitt råd er at vi snakker om døden til barn. Utgangspunktet for boka var Jack med sine utfordringer, men all erfaring tilsier at du kan bruke bøkene for å hjelpe andre barn også, avslutter hun.