Svein Erik Klemmetsby har overlatt driften av byrået til datteren Heidi. Selv er han pensjonist, men jobber litt inni mellom.

Tett på døden i 50 år

Døden blir aldri en rutine. Sorgen vil alltid være der, selv om de praktiske sidene ved en begravelse er greie.

Tekst: Arne Johan Furseth | Først publisert i avisen Øyene

Svein Erik Klemmetsby i begravelsesbyrået Klemmetsby-Firing, sitter tankefull ved konferansebordet i den hvite villaen på Kirkeveien 176. 75-åringen, med femti års fartstid som begravelsesagent, har som alle andre innsett at døden er det eneste faste punkt i tilværelsen. I løpet av disse åra har han vært med å senke nærmere 900 øyboere i jorda. Han har sett utallige mennesker komme og gå, mange fremmede, men også nære venner og bekjente.

– Døden skåner ingen, påpeker han. Vi som er til stede i dag, er borte i morra. Så enkelt er det bare, så brutal er evolusjonen!
Det er første gang vi tar med notatblokka innenfor dørene til et begravelsesbyrå. Lokalene framstår ved første øyekast som både varme og vennlige, men synet av en kald gravstein ved inngangspartiet, er en påminnelse om alvoret bak fasaden.
 
– H. Klemmetsby begravelsesbyrå slo seg sammen med Per Firing begravelsesbyrå i 2010 og byrået dekker i dag Nøtterøy, Tjøme, Tønsberg, Anndebu, Re og Stokke, ja, egentlig hele Vestfold, lyder den mer eller mindre obligatoriske introduksjonen fra veteranen.
 
– Vi var lenge alene i markedet, men i den senere tid har vi fått konkurranse fra nye byråer. Det er bra, tenker jeg, men vi har fortsatt 80 prosent av begravelsene i distriktet. Det kan vi leve godt med. Svein Erik Klemmetsby blar videre i papirene på bordet foran seg.
 
– Det gravlegges rundt regnet 40 tusen nordmenn årlig, fastslår han.
– Totalt omsetter bransjen for ca. 1,4 milliarder kroner. Døden er blitt big business, ingen tvil om det!
 
Veteranen, som i dag er pensjonist, men jobber etter behov, framstår umiddelbart som en vennlig sjel med et lunt smil, selv om temaet for dette intervjuet handler om hans mangeårige samliv med det vi mennesker frykter mest av alt, nemlig døden. Han skjønner utfordringen og setter en trygg, verdslig kaffekopp på bordet ledsaget av et lite fat med kortreist wienerbrød fra det lokale bakeriet.
 
– Det er ikke så ofte jeg blir intervjuet om døden, innrømmer han, men det hender at folk spør meg om jeg blir vant til å se døde, og da må jeg jo svar ja. Samtidig hender det jo at jeg må klargjøre, eller stelle, folk som jeg har kjent og kanskje også hatt et nært forhold til. Det er selvfølgelig rart og tøft. Vi som er i bransjen har jo de samme følelser som alle andre!
 
Begravelsesagenten følger opp med å fortelle at en ting er å se døde mennesker, en helt annen er å stelle den døde før den blir lagt i jorda.
 
– Lenge var det vi i byrået som måtte gjøre dette, sier han. I dag, derimot, har vi overlatt dette til profesjonelle og dyktige preparanter ved sykehusene. Det er en uskreven regel at de døde skal se skikkelige ut når de gravlegges. Jeg var heldig og fikk tidlig en god dialog med den som den gang obduserte likene. Jeg var til stede ved obduksjoner og lærte etter hvert hvordan jeg skulle håndtere avdøde på en god måte. Han ga meg også gode råd hvordan jeg med hjelp av enkel kosmetikk kunne gjøre likene presentable. Det var viktig. Det kunne fort hende at familien ombestemte seg og ville se for siste gang!
 
Svein Erik Klemmetsby vokste opp på Herstad, hvor han fullførte barneskolen og senere framhanldskoen, før han valgte yrkesskolen og mekanikerlinja og avsluttet med et fagbrev som bilmekaniker. Snart skulle det vise seg at det ble lite tid til å mekke på datidens Saaber og Volvoer, i stedet tilbragte han lange dager i familiebedriften H. Klemmetsby.
 
– Jeg måtte være med å stelle døde, bære kister og lære meg rutinene rundt nedlegging i jorda, sier han og tenker seg om. Jeg var nok heldig som rakk å få med meg denne opplæringen før min far ble dårlig og døde i 1977. Dermed måte jeg overta byrået, bare 31 år gammel. Det var en bratt læringskurve, men min far hadde vært en god skole, så lenge det varte.
 
Det er selvfølgelig fristende å skrive at døden har vært Svein Erik Klemmetsbys faste følgesvenn siden ungdomsårene, både på jobben og  privat. Foruten faren, skulle han nemlig også miste sin egen sønn.
 
– Det var jo meningen at han skulle ta over dette byrået, kommer det lavmælt.
 
Stillheten senker seg over konferanserommet, mens han kjenner på den største sorgen i eget liv, menlig tapet av Henning, som døde av kreft bare 34 år gammel.
 
– Det var en fryktelig tung og vanskelig tid for familien og nok en brutal påminnelse om at livet er skjørt. Jeg fikk naturligvis den samme sterke sorgreaksjonen som alle andre som mister en av sine kjære. Min måte å takle dette på var å delta i så mange begravelser som mulig, på kort tid. Det var lindrende å møte folk i samme situasjon. Fellesskapet med andre ble min terapi.

Det var en stor sorg for Svein Erik da sønnen Henning, som skulle overta byrået, døde i ung alder av kreft.

Han erkjenner at det har vært mange og sterke opplevelser siden han overtok på begynnelsen av 70-tallet.

– Jeg hadde ikke vært lenge i faget før jeg fikk en telefon fra lensmannen i Hof, forteller han. -Jeg måtte komme dit for å hente tre eldre damer som hadde hadde kjørt utenfor veien og havnet i Bergsvannet. De hadde blitt med bilen ned i dypet og det skulle gå 14 dager før de ble funnet. Den gang måtte jeg dra dit alene og som fersk i faget, var jeg naturligvis usikker på hva jeg ville møte. Falken og jeg kom samtidig til stedet og da de heiste bilen i land med alle tre damene fortsatt i, så de på meg og sa at nå fikk jeg ordne resten.

Det var selvfølgelig ikke noe vakkert syn, men hva skulle jeg gjøre? Jeg kunne jo ikke si at dette orker jeg ikke. Den gang hadde vi heller ikke hansker som i dag. Det ble en tøff ilddåp, men den gjorde meg mentalt sterkere, for å si det sånn.

Svein Erik Klemmetsby nevner også tsunamien som rammet Thailand i 2004 og som igjen rammet mange unge mennesker som var bosatt på Nøtterøy, likeledes det som skjedde på Utøya tiår senere. Det var begravelser som for alltid ble risset inn i sinnet til selv en profesjonell fagmann.

Han skyver på kaffekoppen.

Svein Erik overtok byrået fra sin far i 1977, 31 år gammel. Før den tid hadde han allerede jobbet i byrået i mange år.

– Det hender nok at jeg tenker at vi burde bli flinkere til å prate om døden. Den kommer ofte brått på. Samtidig er høyst forståelig at vi skyver ubehaget foran oss. Selv er jeg bevisst på at hver dag er en sjelden gave og at jeg dermed prøver å bli flinkere på å gripe øyeblikket, eller dagen, som det så populært heter. Jeg hører jo stadig vordende pensjonister snakke entusiastisk om at nå skal de endelig leve livet, og så faller den ene etter den andre fra.

 
– Vi som hadde planlagt så mye», sier de som blir sittende igjen. Det skjer altfor ofte, dessverre!
 
Men hvilke tanker gjør nestoren i begravelsesbransjen seg om døden? Har han sett eller hørt noe som har forandret han syn på det store mysteriet, overgangen fra levende liv den ene dagen til døden den neste?
 

Svein Klemmetsby setter seg bedre til rette på stolen. Han hadde nok lenge ventet på spørsmålet, men er likevel nølende

– Når jeg opplever, som du sier, en død kropp som plutselig fremstår som et tomt skall etter at det kort tid før var et livsglad og lekent menneske, så tenker jeg ofte at det må være noe mer enn det vi ser. Jeg har gang på gang opplevd at noe skjer i dødsøyeblikket som jeg ikke kan forklare. Dette noe har styrket meg i troen på at det må være et liv etter døden. Igjen tenker han seg om.
 
– Jeg har fortsatt min barnetro intakt og trøster meg med at det finnes en Gud.  Det gir meg personlig styrke i hverdagen.
 
Pausen blir lengre enn tidligere, men vi flytter tankene tilbake til hverdagen. Den profesjonelle begravelsesagenter er igjen tilbake i lokalet.
– Som begravelsesbyrå er vi pålagt å følge visse ritualer, sier han. En av disse er å sette kista rette veien. Det er en gammel tradisjon at man begraver kisten øst-vest, mot soloppgangen. Retningen kan selvfølgelig variere fra kirkegård til kirkegård, men det er viktig at kisten ikke blir satt fei. Selv kjenner jeg alle kirkene i mils omkrets, så det er aldri snakk om å stå med kompasset i hånda. Jeg har selvfølgelig alltid gjort det riktig, men jeg har hørt om eksempler på at det motsatte har skjedd, men uten at jeg kjenner konsekvensene. Alle som jobber i dette byrået kan selvfølgelig ritualene til fingerspissene. Det hører med til faget. Presten stoler dessuten på oss og jeg vil anta at de pårørende gjør det samme. Jeg har forresten aldri hørt noen stille spørsmålet om kista ligger rette veien, sier han med et dårlig skult smil.
 
Svein Erik Klemmetsby avslører at begravelsene nok var enklere før, også pynting av kiste.
 
– Da jeg startet opp, vare det utelukkende kraner som gjaldt. Vi slo tre spikere på hver side av kista pluss en i enden som vi hengte kransene på. Når det var tid for å senke kista i jorda, tok vi bare av kransene. I dag derimot kan en begravelse nesten være som et kunstverk å regne, med blomster i alle regnbuens farger.
– Men, avbryter vi, møter du noen gang sterke ønsker fra pårørende om å pynte kista innvendig? Noe den avdøde kan ta med seg på den siste ferden?
 
Han trekker på smilebåndet.
 
– Jo da, det hender ofte. Nå er det slik at gravferdsloven setter noen begrensninger, men bortsett fra det, bruker vi sunt skjønn. Det mest vanlige før kista lukkes er nok bibelen, et kjært smykke, gifteringen, et postkort, dikt, fotografi, tøydukker, bamser, håndarbeid, eller barnebarnas tegninger. Vi har også gravlagt en person med en tusenlapp på innerlomma. Det siste skyldtes visstnok at vedkommende aldri hadde dratt noe sted uten penger!
 
Tiden er inne for å snakke om framtida. Kanskje det mest vågale man kan gjøre med noen tilknyttet denne usikre bransjen.
 
– Framtida ja, kommer det undrende fra Svein Klemmetsby.
 
– Det vi vet, er at også denne bransjen kommer til å forandre seg. Derom hersker ingen tvil. Den teknologiske utviklingen vil også sette sitt preg på framtidige begravelser. Vi har for lengst fått nettbyråer som ofte reklamerer med å være annerledes og rimeligere begravelser, men når alt kommer til alt er bunnlinja stadig den samme. Folk ønsker det trygge, det nære og hjelp av et byrå som kan formidle en god hyllest til et levd liv, sier han. Den nye trenden er flere kremasjoner med påfølgende urnenedsettelser. Likeledes tror jeg det mer og mer vanlig at pårørende ønsker å spre asken for alle vinder.
 
Tidligere måtte de som ønsket å bruke havet gjøre det utenfor Færder Fyr. Den regelen gjelder ikke lenger. Nå er det mere eller mindre fritt fram, enten du vil bruke skjærgården, skogen eller fjellet. Aske er ellers noe av det reneste som finns. Den forurenser ikke, så er det også sagt!
 
– Jo, en ting til, legger han til.
 
– Det nye nå er at du kan forhåndsbestille din egen begravelse. Vi ser en økning her. Stadig flere vil være ute i god tid. Vi har allerede tilgjengelige skjema for dem som måtte ønske å benytte seg av det. Her kan du velge vanlig begravelse og kremasjon, likeledes type annonsering, seremoni inkludert musikk eller solosang pluss prisklasse på din begravelse. Ønsker du kremasjon kan vi selvfølgelig også bistå med spredning av asken der du måtte ønske det. Alt finnes på nette, avslutter begravelsesagenten med største selvfølgelighet
 
– Og hva med han selv, når dagen kommer?
 
– Jeg heller nok til kremasjon konkluderer Svein Erik Klemmetsby, med sitt lune og trygge smil.