Begravelsesbyrået – håret i suppa eller en kjærkommen samarbeidspartner

Av Jan Willy Løken, styreleder i Virke Gravferd og daglig leder i Jølstad begravelsesbyrå

Denne artikkelen er skrevet fra en gravferdskonsulents utsiktspunkt. Mye fungerer godt mellom kirke og byrå. Noe kan bli bedre. Dersom du blir inspirert til refleksjon over det jeg skriver, er det bra. Dersom du blir provosert av noe, skal du vite at provokasjon på ingen måte er mitt mål.

Mitt mål er å tydeliggjøre både for meg selv og deg som leser, at vi gjennom å dele perspektiver og refleksjoner, kan lære av hverandre. Forhåpentligvis styrkes den gjensidige respekten for hverandres roller ytterligere. Takk for muligheten til å dele noen tanker og refleksjoner på gravferdsbransjens vegne.

Utgangspunktet
Hei, du har kommet til Begravelsesbyrået. Hva kan jeg hjelpe deg med? Hei, jeg heter Hilde, og jeg har akkurat mistet faren min. Min mor, broren min og jeg trenger hjelp til å arrangere begravelsen hans. Vi har ikke gjort dette før… Det forstår jeg, så det kan vi hjelpe dere med. Sånn innledes gjerne noen intense dager, der etterlatte trenger hjelp til å håndtere det opplevde kaoset etter et dødsfall. Bare halvparten av de som ringer, har hatt ansvaret for en lignende planlegging tidligere. Mye skal ordnes. Mange spørsmål skal ha svar. En seremoni skal arrangeres. Egne og andres følelser og reaksjoner skal håndteres. Jeg tipper at du som er prest, kjenner deg igjen i dette. Som byrå hjelper vi ofte etterlatte med å skape orden i det følelsesmessige og ofte praktiske kaoset som oppstår. Vi bruker erfaringen vår til å prioritere det viktigste foran det mindre viktige, og det som haster, foran det som kan vente. Alt har sin tid og rekkefølge, også disse hektiske dagene.

Maktforholdene i samfunnet endrer seg
Vi nordmenn står ikke lenger med lua i hånda i møte med lensmann og prest. Vi lærer å tenke selv. Som forbrukere og borgere i Norge, tar vi hele tiden egne valg, mer eller mindre gjennomtenkte. Vi vet hva vi vil ha, og hvordan vi vil ha det. Helt til et dødsfall skjer. Da kommer ofte de kreative og rasjonelle resonnementene i bakgrunnen, og impulsene til å velge det tradisjonelle og trygge overtar.

Før om åra spurte vi som regel om “hvilken kirke far sognet til?”, som opptakt til den kirkelige seremonien vi “visste” ville komme. Nå spør vi som oftest, “hva slags seremoni ser dere for dere å ha for far?”. Da blir det ofte en prat om hvilke mulighe-ter man har. Mange blir overrasket over at det finnes flere muligheter.

Kort om artikkelforfatteren
Jan Willy Løken har jobbet i Jølstad begravelsesbyrå siden 1988, som daglig leder siden 2012. Han hgar vært styremedlem i Virke Gravferd siden 2013 og styreleder de siste fire årene. Han har frikirkelig bakgrunn, mange kirkelige venner, og stor respekt for kirkens posisjon i Norge.

Det er flere årsaker til dreiningen i det innledende spørsmålet. Vi kan starte med jussen. Gravplasslovens §1 sier at “Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn.” Denne bestemmelsen i loven, som nå også har endret navn fra gravferdslov til gravplasslov, er spesifikk på gravleggingen. Det er like fullt rimelig å anta at dette også har konsekvenser for resten av gravferden, inkludert seremonien. De som tilhører andre tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke, har ofte et avklart forhold til sin egen tro, og de velger en seremoni i tråd med denne. Disse er ikke tema i denne artikkelen. Lenge ble Human-Etisk Forbund oppfattet som det eneste reelle alternativet til en kirkelig begravelse, godt hjulpet av HEF sitt kraftige fokus på å være nettopp det – et alternativ. Derfor måtte vi hjelpe noen til å forstå at også HEF representerer et livssyn – det ateistiske. Av den grunn var det mange som “tok til takke med” Den norske kirke. For ateister var de jo ikke..! Å bestemme hva slags seremoni vi vil ha for en av våre nærmeste som akkurat er død, er heldigvis noe de fleste av oss ikke har særlig trening i. Hva den skal inneholde – hvem som skal si noe, hva som skal synges eller spilles, det er det ikke mange som har tenkt mye på. Noen etterlatte er heldige, og finner en lapp i nattbordskuffen eller den gamle familiebibelen som far hadde, der han har notert de to sangene som han gjerne vil skal synges i begravelsen. Eller hvor han vil begraves. Eller at han ikke ville begraves i det hele tatt, men bli spredt for vinden. I en litt uhøytidelig spørreundersøkelse foretatt av undertegnede blant begravelsesbyråene i Norge i uke 4 i 2021, svarer 50% av byråene at etterlatte søker til Den norske kirke først og fremst for å få den kjente og høytidelige rammen som kirken gir. 30% søker kirken fordi det er tradisjon og fordi man opplever å ikke ha noe annet valg. Kun 1% opplever at etterlatte søker kirken for det den står for og forkynner. Dette er helt i tråd med funnene sogneprest Ingeborg Sommer gjorde under arbeidet med prosjektet “I avdødes ånd”, som ble publisert i februar 2020. Samtidig er det en (økende?) andel på 18% som opplever at de kan velge fritt, og velger kirken fordi de kan, ikke fordi de må. Over 80% av byråene opplyser at de aktivt opplyser om ulike seremoniformer. En drøy ¼-del av disse opplever økende interesse for andre seremoniformer enn Den norske kirkes. Utviklingstrekkene beskrevet nedenfor er godt kjent for kirkens menn og kvinner (Kilde: SSB, hvis ikke annet er oppgitt): Andelen av befolkningen som er medlem i Den norske kirke i 2019 var 69%, en nedgang på nær 3% de siste 3 årene. I år 2000 var tallet 86% Andelen døpte av antall fødte var 51,4%, en nedgang på nær 4% de siste 3 årene. I år 2003 var tallet 77,7% (kilde: Luthersk Kirketidende) Andelen gravferder i regi av Dnk var 85,5%, en nedgang på over 3% de siste 3 årene. I år 2000 var andelen godt over 90% (Kilde: KIFO, 2010). Kun 30% oppgir at de tror på Gud, mens 21% er usikre (Kilde: Norsk Monitor). Ved siden av dette er det interessant å se på tallene nedenfor innhentet av Norstat, på oppdrag for Jølstad begravelsesbyrå. 1000 personer fikk på 3 tidspunkter spørsmål om hvilken gravferdsseremoni de ønsker for sin egen bortgang. Dette svarte de:

Det er særlig to ting som er verdt å merke seg: Om lag halvparten (57%) av befolkningen i Norge ønsker at egen gravferd skal skje i regi av kirken. I Oslo var denne andelen 40% i 2019. Andelen gjennomførte, kirkelige begravelser i 2019, var henholdsvis 85,5% og 65,7%. Dette bærer bud om at andelen kirkelige gravferder fortsatt vil synke. Sentrale personer i kirken har endog antydet at kirkens andel har vært unaturlig høy. Andelen som ønsket Dnk økte med ca 10 prosentpoeng fra 2016 til 2019, mens andelen som ønsket livssynsåpen seremoni ble redusert tilsvarende. Dette er interessant. Den livssynsåpne seremonien har vært en underkommunisert mulighet veldig lenge. Det “nye” er at kulturdepartementet i 2012 pekte på denne seremoniformen som et tydelig alternativ til den kirkelige. Og til andre tros- og livssynssamfunns seremonier for den del. Departementets fokus bidro til en bevisstgjøring i gravferdsbransjen om å gjøre etterlatte mer oppmerksomme på muligheten, når vi opplever at behovet er til stede. Ikke så sjelden snakker vi med etterlatte som ikke føler seg hjemme og komfortable innenfor kirkelige rammer. Men, det er ikke nødvendigvis Gud man vil velge bort. Hensikten med å informere om denne muligheten, blir dermed å dekke et behov hos etterlatte, ikke å gå i konkurranse med kirken. I 2012-2013, benyttet 3-4% av etterlatte som fikk valget, å ha en livssynsåpen seremoni. Nå, 8 år senere, er denne andelen på 8-10%. Behovet for tilbudet har vært størst i urbane strøk, helt i tråd med både erfaringstall fra de siste årene, og antydningen om hva som vil skje fremover.

Det er et tredje poeng fra tabellen ovenfor som det er verdt å reflektere over. Det skjer et skifte fra 2016 til 2019 mellom Den norske kirke og den livssynsåpne seremonien, til fordel for Dnk. En forklaring på dette skiftet kan være at en større del av befolkningen nå har blitt klar over alternativene – noe denne ukens undersøkelse bekrefter – og at man nå i større grad velger kirkelig begravelse fordi man kan, ikke fordi man må. Jeg tenker at det må være langt mer attraktivt å bli valgt som én blant flere, enn å bli påtvunget som den eneste. Nå er det fortsatt sånn at majoriteten av gravferder i Norge, skjer i regi av Den norske kirke. Da er det tilfredsstillende å registrere at over 90% av byråene oppgir at etterlatte som oftest er fornøyd med prest og organist. Det kommer både kirke og byrå til gode. Erfaringen viser at det finnes veldig mange kompetente prester i dette flotte og langstrakte landet vårt, som kommuniserer svært godt med etterlatte. Så langt jeg kjenner gravferdsbransjen, har de færreste en egen agenda om å lede etterlatte verken til eller bort fra kirken. Det de derimot har en agenda på, er å peke på alternativene, for deretter å la de etterlatte velge. Dette bekreftes av undersøkelsen denne uken, og er i tråd med både lovgivning og utviklingstrekkene i samfunnet. Når etterlatte kommer til oss og sier at “vi skal vel ha en begravelse i kirken, men helst ikke så kristelig, med mye Gud og Jesus og sånn!”, da blir det naturlig for oss å snakke om mulighetene som finnes.

Vi kan fastslå at kirken har tapt sitt gravferdsmonopol. Like fullt kan vi fastslå at kirken fortsatt er svært sentral i norsk gravferdstradisjon. I tråd med utviklingen i samfunnet, vil denne posisjonen trolig svekkes ytterligere over tid. Et sentralt spørsmål for kirken blir dermed: Er dette en trussel eller en mulighet? Og hvilken rolle skal rolle skal kirken først og fremst ha i tiden som kommer?

Dnk – Trossamfunn eller samfunnets seremonimester?
En problemstilling jeg tidvis undrer meg over, og enda ikke helt har fått klart for meg, er kirkens forståelse av sin egen rolle i gravferdssammenheng; Er man først og fremst et trossamfunn, eller ser man seg selv først og fremst som samfunnets seremonimester? Eller er det sånn at disse to rollene kan sidestilles, som en konsekvens av å være folkekirke?

Kirken utviser tidvis stor balansekunst og sjongleringsevne, når man skal favne ulike syn i sentrale teologiske spørsmål. På den måten favnes mange ulike mennesker. Det er prisverdig! Baksiden av den medaljen, er naturligvis faren for å bli utydelig.

§1 i Kirkeordningen setter et tydelig premiss for Den norske kirke, og på bakgrunn av dette, og sett utenfra, er det ingen tvil om at Dnk er et trossamfunn. Men, når vi samtidig på den ene siden vet hvilken posisjon kirken har hatt i Norge gjennom svært mange år, og på den annen side tar inn over oss at en stadig økende andel av den norske befolkningen ikke bekjenner seg til den kristne tro, er det lett å forstå at dette bildet har flere fasetter.

Kirkefader Augustin siteres slik: “Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt.” Det gjelder både for kirke og byrå. Spørsmålet er bare: Hva er det sentrale?

Jeg vet at jeg er på tynn is her, men jeg drister meg likevel til å påstå følgende: Dersom kirken definerer “det sentrale” som en tydelig trosbekjennelse, kjærlighet til den Gud man tror på og til menneskene rundt seg, og at dette materialiserer seg gjennom å møte mennesker – særlig etterlatte – der de er, da har kirken en viss mulighet for å lykkes med sin ambisjon om å være samfunnets seremonimester. Vi mennesker trenger å bli sett og ivaretatt, særlig når en av våre nærmeste dør. Vi trenger håp.

Men, dersom “det sentrale” blir oppfattet som stivbent liturgi, et smalt utvalg av sang og musikk, og en pen ramme, da vil en stadig større del av befolkningen velge å ta regien selv. Paradoksalt nok vil dette skje godt hjulpet av elementer i seremonier som man i stor grad er kjent med fra kirkelige sammenhenger. Samtidig skal det sies at det ikke er særlig sjarmerende eller tillitsvekkende dersom kirken inngår for mange kompromisser i møte med etterlatte som har ønsker som kirken ikke kan stå inne for.

Min påstand og utfordring blir derfor: Kirkens egen definisjon av hva som er mest sentralt i møte med sørgende, blir avgjørende for kirkens håndtering av disse to viktige rollene. Dette vil videre få konsekvenser for hvor stor del av befolkningen som vil at kirken skal ha regien for gravferden de skal arrangere. I dette perspektivet, vil jeg tenke at kirken kan være godt fornøyd dersom halvparten av gravferdene fortsatt skjer innen kirkelige rammer om 25 år.

Rollefordelingen
Rollefordelingen mellom byrå og kirke, er noe det ofte snakkes om i samarbeidsmøter oss imellom. Vi hører stadig fra prester og organister at de ønsker å komme tidligere på banen, for dermed ha større innflytelse over innholdet i seremonien, spesielt ved valg av sang og musikk. I noen hederlige unntak (ca 5%) fungerer dette godt.

15% av byråene oppgir at prest og organist ønsker å ha denne dialogen, men at de av ulike grunner ikke får det til. Det er som regel et ressursspørsmål, og handler ofte om travle dager for de kirkelig ansatte. Når trykkefristen for programmet nærmer seg, må nødvendigvis byrået gjøre disse avklaringene.

Ca 80% av byråene oppgir derimot at prest og organist overlater til byrået å ha dialogen med de etterlatte om sang og musikk. Det er også verdt å merke seg at 95% av byråene oppgir at denne rollefordelingen fungerer godt for alle parter. Nå kan man naturligvis med en viss rett hevde at dette tenderer til et bukken-og-havresekken-spørsmål. Erfaringen etter mange samtaler med byråer rundt om i landet, er likevel at denne rollefordelingen er en dyd av nødvendighet for kirkens kvinner og menn, og at den fungerer godt. Det forutsetter naturligvis at vi i byråene har god innsikt i kirkens ordninger, liturgi og rammer, og at vi spør organist og prest til råds når mer kontroversielle sang- og musikkforslag kommer på bordet.

Vi i byråene blir ofte de etterlattes talsmenn og -kvinner i møte med kirken, og det kan bli fristende å bruke vår “forbrukermakt”. Vi må imidlertid minne oss selv og de etterlatte om at vi er gjester i kirken, i den forstand at kirken nødvendigvis har sine rammer og premisser i kraft av å være et trossamfunn. Samtidig tror jeg at deler av kirken i større grad må erkjenne at de er gjester i menneskers liv, i en særlig sårbar livssituasjon.

Jeg er overbevist om at alle parter, særlig de etterlatte, er tjent med at byrå og kirke opptrer med gjensidig respekt og ydmykhet, fremfor bruk av maktspråk og rigide regler. Heldigvis bekrefter undersøkelsen blant byråene at dette stort sett er tilfellet.
Som en god, gammel prest i Oslo sa: “I mine seremonier kan etterlatte si og spille nærmest hva de vil. Det forutsetter imidlertid at jeg kan si hva jeg vil.” Nå hadde denne presten svært gode evner til å snakke med etterlatte, og det landet godt hver gang. Presten gjorde det han – som så mange av sine kollegaer – var god på; Etterlatte ble møtt i sin sorg, med sine behov, samtidig som de tydelig fikk høre kirkens ord om frelse og håpet om et evig liv.

Dialogen er god – og den
kan bli betydelig bedre!
At kirke og byrå snakker sammen er bra. Det er en forutsetning for videre utvikling av gjensidig respekt og tillit.

Erfaringen er at dialogen stort sett er god, med prest og organist lokalt. 91% av byråene rapporterer at det daglige samarbeidet med prest og organist fungerer godt eller svært godt. Vi opplever riktignok at enkelte prester og organister noen ganger ser på oss som en konkurrent eller et nødvendig onde. De alle fleste ser imidlertid på oss om den gode samarbeidspartneren vi har ambisjoner om å være.

Dialogen med sentrale kirkelige myndigheter, kan derimot bli betydelig bedre. Vi har takket ja til invitasjoner så snart muligheten har budt seg. Gravferdsbransjen har i en lang årrekke hatt årlige landsmøter, erfaringstreff og lokallagsmøter. HEF har vært representert på disse landsmøtene lenge. Kirken har imidlertid vært – med noen få hederlige unntak – totalt fraværende. Vi undrer oss over årsaken til dette, for kirken er mer enn hjertelig velkommen til disse samlingene. Vi får bli bedre på å inviterer hverandre.

Med dette inviteres kirkens sentrale organer til å delta på landsmøtene våre, og vi mottar mottar gjerne invitasjoner til deres.

Kirke og byrå har, med hvert sitt utgangspunkt, ambisjon om å møte mennesker i sorg med verdighet og respekt. Sammen ønsker vi å dekke behovene de har, men ikke nødvendigvis gjennom å imøtekomme ethvert ønske de formulerer. Summen av erfaringen og kompetansen vår, er gull verdt for etterlatte. Når vi hver for oss og sammen gjør det vi kan best, istandsetter vi mennesker til å bearbeide sorgen, og fortsette å leve, med savnet etter sin kjære.

Begravelsesbyrået & Kirken

Spørreundersøkelse foretatt blant medlemmene i Virke Gravferd, januar 2021 92 svar