Gravferd i koronatid
Like før Norge ble «stengt» ned i mars 2020 og hele verden ble endret av det usynlige korona-viruset fikk jeg utfordringen om å være 30 % vikarprest i Hauketo-Prinsdal menighet. Dette oppdraget har for meg hovedsakelig bestått av gudstjenester og tjenesteuker med begravelser.
Per Anders Nordengen
Det var en spesiell glede å få komme tilbake til den menigheten hvor jeg var prest på 1990-tallet, og som har betydd mye for meg. Ikke minst å få være med på byggingen av den nye kirken i 1995 etter kirkebrannen har gjort varige inntrykk.
Denne artikkelen handler om noe av det sterkeste jeg har opplevd; å ha gravferder i koronatiden. Som vikarprest har jeg hatt mange av dem det siste året.
I gravferder er det sterke følelser. Da koronaen kom, preget dette viruset disse viktige seremoniene i menneskers liv så mye at også de ble helt annerledes. Viruset gjorde at vi måtte fjerne oss fra noe av det mest menneskelige vi tar i bruk i sorg-situasjoner; nemlig å være nær, klemme og ta på hverandre. Ikke engang et håndtrykk har vært mulig. Viruset har dermed tatt fra oss noen av de viktigste verktøyene vi har i møte med sorgen. Nærvær for å gi hverandre trøst har blitt noe av det farligste. Vi har måttet være nær med avstand. Noen ganger har jeg spurt meg selv; hva er en gravferd når kisten er kjørt bort uten at mennesker tar hverandre i hendene, gråter og holder rundt hverandre?
Midt i denne uvirkelige situasjonen er jeg imponert og stolt over hvordan vi prester i samarbeid med ansatte i kirkene og særlig begravelsesbyråene allikevel har klart å gi pårørende en verdig avskjed med sine kjære. Gravferd er en viktig livssituasjon. Det er formidlet ro og respekt også i korona-tiden.
…vi måtte fjerne oss fra noe av det mest menneskelige vi tar i bruk i sorg-situasjoner; nemlig å være nær, klemme og ta på hverandre.
Kastet ut i jobben
Hun ble kastet ut i livet som gravferdskonsulent i august, moren ble sykmeldt, og siden Karoline allerede hadde bestemt seg for å ta ett friår tenkte hun at det kunne være spennende å prøve ut yrket til foreldrene.
– Jeg ble litt kasta ut i det, og tok det som ei utfordring. Jeg tenkte at det kunne være lærerikt, og at jeg kunne få masse livserfaring, så hvorfor ikke.
Første tanken hennes var likevel «jeg kan jo ingenting», før det slo henne at hun har jo sett på dette hele livet. Selv om hun ikke har gjort alle oppgavene selv før, så har hun fulgt med når foreldrene har gjort det.
– Kanskje jeg har en fordel likevel, tenkte hun.
Før gravferden har mange pårørende hatt en belastende siste tid med sin kjære på grunn av besøks-restriksjoner på sykehjem eller sykehus. Samtalen med byrået har måttet skje på telefon eller via skjerm. Selv har jeg lagt stor vekt på å treffe pårørende, for ingen skjerm kan erstatte det fysiske nærværet i slike situasjoner. De gangene jeg ikke har kunnet gå hjem til pårørende, har vi brukt kirken for å samtale om avdøde og om begravelsen.
Før gravferden må de få som får lov til å være tilstede melde seg på og registrere seg. Selv om gravferder i lange perioder har vært ett av de eneste stedene vi har hatt lov til å være samlet, har det vært begrenset hvor mange som har hatt lov til å være med. Med maksimum 30-50 lovlig tilstede har det virket glissent i de store kirkene våre. Mange som har ønsket det har ikke fått mulighet til den viktige
sorg-bearbeidelsen det er å være tilstede i en gravferd. Noen har valgt å streame gravferden, og mange har dermed måttet ta avskjed med et kjært medmenneske fra en skjerm uten å møte andres blikk, uten å hilse på noen på vei inn i kirken og uten å kjenne lukten av stearin og duften av blomstene.
De som har kunnet være fysisk tilstede i gravferden har blitt møtt av antibac ved inngangen. Pålegg om munnbind har gjort at vi ikke engang har sett hverandres ansikter. Under smittetopper har det til og med vært forbudt å synge salmene som er trykket i programmet. Under gravferden har de fått henvist plasser eller sittet sammen med sin lille kohort. De viktige minnesamværene hvor minner deles og hvor mennesker treffer hverandre, har heller ikke kunnet finne sted.
Koronaåret har gitt mye ettertanke og refleksjoner. I de livsnødvendige gravferdene er min erfaring at vi på tross av de nødvendige begrensningene har maktet å ivareta respekten for avdøde og verdigheten for de pårørende som på grunn av viruset har vært i en dobbelt vanskelig situasjon.
