Hvem eier blomstene?
Bruk av blomster er en viktig del av tradisjon og skikk ved gravferd. Kranser og bårebuketter er en måte å uttrykke respekt for avdøde og skape en verdig ramme rundt den siste avskjeden.
Tekst: Maren A. Rønning | Foto: Alf Bergin
For mange etterlatte er ikke blomstene kun viktige på selve gravferdsdagen, men kan spille en rolle i det videre sorgarbeidet. Kanskje besøker man graven noen dager etter begravelsen og leser på sløyfene en gang til, kanskje ønsker man å ta bilde av graven dekket med bårebuketter. Blomstene blir et symbolspråk som viser at man ikke er alene i sorgen og at den avdøde er savnet av flere.
Hva så når det oppstår konflikt om behandlingen av blomstene? På høstens møte i Faglig råd for gravferd diskuterte man en konkret sak hvor dette var tilfelle. En etterlatt tok kontakt med flere av rådets medlemmer etter å ha oppdaget at bårebukettene og kransene var fjernet allerede dagen etter begravelsen. Personen stilte spørsmålene: Har gravplassmyndigheten lov til å gjøre dette? Og hvem er det egentlig som eier blomstene etter en gravferd?
Hvem eier blomstene?
Spørsmålet om hvem som eier blomstene etter en gravferd er ikke helt enkelt å besvare.
Ole Herman Fisknes, tidligere ekspedisjonssjef i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, skrev for noen år tilbake en artikkel i Gravplassen der han stilte spørsmålet: Hvem eier liket? Fortsetter den døde å være et eget rettssubjekt som følgelig kan sies å eie seg selv?
Fisknes skriver: «Det er ikke så lett å tenke seg at en død person skal kunne eie noe, heller ikke seg selv, men det er enda vanskeligere å skjønne at liket skulle eies av noen annen.»
Vi kan betrakte blomstene på en lignende måte og si at hvis noen eier dem så må det være den døde. Blomstene er jo rent faktisk gitt til båren og kan dermed vanskelig betraktes som hverken etterlattes eller gravplassmyndighetens eiendom. Konklusjonen tilsier at hverken etterlatte eller gravplassmyndighet har noen åpenbar råderett over blomstene, men sier ellers lite om hvordan problemstillingen rent praktisk skal håndteres på gravplassen. Den døde har jo ingen mulighet til å utøve sin eiendomsrett og kan vanskelig spørres til råds.
Kanskje er ikke det viktigste spørsmålet hvem som eier blomstene, men heller hvem og hva de er der for? I et slikt perspektiv blir det tydelig at man i håndteringen av blomstene skal ivareta hensyn ikke bare til den døde, men også andre berørte personer og instanser. Håndteringen av blomstene er en viktig oppgave som man må ha fungerende og gode løsninger for, og ansvaret for det kan ikke sies å ligge noe annet sted enn hos gravplassmyndigheten.
Gode løsninger når vinden herjer og rådyrene forsyner seg
Gravplassforskriften § 1 sier at «Gravplassen skal holdes i hevd og forvaltes med den orden og verdighet som dens egenart tilsier.» I dette ligger det at det er gravplassmyndighetens ansvar å for eksempel rydde bort bårebuketter som har visnet og er til sjenanse. Men ut over forskriftens overordnede bestemmelse er ikke håndtering av, eller tidspunkt for fjerning av, bårebuketter nærmere regulert på nasjonalt nivå.
Foranledningen til den konkrete situasjonen som ble diskutert i Faglig råd viste seg etter kontakt med den lokale gravplassmyndigheten å være forankret i lokal rutine og praksis. For gravplassen hvor bårebukettene var borte dagen etter gravferden, sa den lokale rutinebeskrivelsen at blomstene skulle legges ned på kisten når graven ble kastet igjen. Rutinen hadde bakgrunn i geografiske og klimatiske forhold. Gravplassen ligger langt mot nord og området var preget av mye vind og lang reisevei mellom gravplassene. Ved å la blomstene ligge oppå graven ville man risikert at de blåste bort.
Praksisen er uvanlig, men kanskje likevel den beste løsningen akkurat i dette tilfellet. Andre årsaker til at man ikke vil la blomstene ligge igjen på graven kan for eksempel være at gravplassen ligger i skogsnært område med rådyr som forsyner seg av blomsterkransene.
Det viktige vil i alle tilfeller være at man for hver enkelt gravplass går gjennom de lokale forholdene og definerer en rutinebe-skrivelse som tar hensyn til så vel praktiske forhold som behov hos etterlatte og respekten for avdøde. Den lokale praksisen kan gjerne defineres skriftlig. Gravplassrådgiver Åse Skrøvset mener at det også kan være hensiktsmessig å føre dem inn i de lokale vedtektene for gravplassen.
Hvordan nå ut med informasjon?
Når man har tenkt gjennom og definert egne rutiner for håndteringen av bårebuketter og kranser, er det viktig å finne kanaler som sørger for at relevant informasjon når ut til dem det berører.
Gravplassrådgiveren anbefaler at informasjonen legges ut på gravplassmyndighetens nettside. Askøy kirkelige fellesråd har for eksempel laget en egen gravferdsbrosjyre som er digitalt tilgjengelig. I brosjyren informeres det om at gravplassarbeiderne rydder blomster når de ikke lenger er fine, og det understrekes at fester ikke får beskjed når dette skjer.
En annen mulighet er å sende informasjonsbrev. Marit Linberg, kirkeverge på Tingvoll, forteller at man i hennes forvaltning har gode erfaringer med å sende informasjon direkte til den som sørger for gravferden. Informasjonsbrevet sendes ut i forbindelse med gravlegging og sier:
«Alt som har med graving å gjere tek vi oss av, så de slepp å gjere noko med det om de ikkje ønsker det sjølv. Blomar som ligg på kista vert med ned i grava i lag med kista. Resten av blomane vert lagt oppå når vi har grave att grava. Blomane vert liggjande på til de tek dei vekk, eller vi tek dei vekk når dei er visna ein del. Viss de ønskje å ta vare på sløyfene, bed vi om at dei vert henta etter ei vekes tid. Elles vert dei kasta av oss når vi ryddar i blomane (vi vil helst brenne sløyfene så dei ikkje kjem på avvege, men har diverre ikkje høve til anna enn å kaste dei i vanleg boss)».
Det er en fin detalj å minne om at sløyfene blir kastet dersom etterlatte ikke selv velger å hente dem, og at det oppgis et omtrentlig tidspunkt for når dette vil skje.
Håndtering av bårebuketter, og det å definere rutiner og informere etterlatte om disse, er ikke bare relevant ved kistegrav-legging, men også i tilfeller der det er valgt kremasjon. Ofte blir mange eller alle bårebukettene kastet når kisten ankommer krematoriet. Kanskje er ikke dette alltid nødvendig. I de tilfellene hvor det allerede er tatt ut grav bør gravplassmyndigheten vurdere om det kan legges til rette for at blomstene legges på graven når kisten kjøres til krematoriet. En annen mulighet er å lage felles kranseplasser, gjerne med mulighet for navnemarkering, på gravplas-sen. Dette er etablert noen få steder i Norge, men er en relativt utbredt praksis både i Danmark og Sverige.
Et siste viktig punkt å være oppmerksom på er informasjonsflyt mellom gravplassmyndighet og begravelsesbyrå. Ofte er det kun byråene som har direkte kontakt med etterlatte i forkant av en gravferd, og det er til byrået mange etterlatte henvender seg med spørsmål knyttet til gravlegging, gravplass og kremasjon. En måte å sikre at byråene videreformidler korrekt informasjon kan være å legge til rette for faste treffpunkter, eksempelvis kan man invitere til regelmessige møter der informasjon og samarbeid tas opp.