Karoline lever med døden

Karoline Myrle (21) hjelper folk når de mister noen de er glad i. En januarkveld for to år opplevde hun det samme.

Tekst: Gina Hindseth | Foto: Morgan Frelsøy Artikkelen stod først i Oppdal Avis
16. januar 2021

I 2003 kjøpte Kjetil Myrle opp begravelsesbyrået i Oppdal, og tok med seg familien fra Oslo til fjellbygda Oppdal. Kona Anne Karin Laageide jobbet som sykepleier, og fikk seg jobb ved helsesenteret. Med seg hadde de barna Karoline(4), Kaja (2) og Gisle (6 mnd). 17 år senere er det Karoline (21) som driver begravelsesbyrået i Oppdal og Rennebu, og Myrle begravelsesbyrå på Sunndalsøra. OPP møter 21-åringen hjemme i Konglevegen, hun har akkurat gjennomført en begravelse, og er kledd i sort dress. Hjemmet hvor hun har bodd storparten av livet fungerer både som familiehjem og kontor. Å vokse opp med et begravelsesbyrå i huset er det livet hun kjenner. – Det har alltid vært sånn. For mange andre kan det føles fjernt og spesielt, men for meg som har hatt to foreldre som har jobbet med dette, er det det som er vanlig. Det var da Karoline var rundt 14 år at hun så et dødt menneske for første gang. Hun kan huske hun synes det var litt rart, men det er ikke et minne som har satt seg. Etter det ble det vanlig å hjelpe til i bedriften, når det trengtes. Mens andre på hennes alder kunne bidra med oppvask og plenklipping, ble det for henne og søsknene like vanlig å hjelpe til i begravelsesbyrået.

Kastet ut i jobben
Hun ble kastet ut i livet som gravferdskonsulent i august, moren ble sykmeldt, og siden Karoline allerede hadde bestemt seg for å ta ett friår tenkte hun at det kunne være spennende å prøve ut yrket til foreldrene.
– Jeg ble litt kasta ut i det, og tok det som ei utfordring. Jeg tenkte at det kunne være lærerikt, og at jeg kunne få masse livserfaring, så hvorfor ikke.
Første tanken hennes var likevel «jeg kan jo ingenting», før det slo henne at hun har jo sett på dette hele livet. Selv om hun ikke har gjort alle oppgavene selv før, så har hun fulgt med når foreldrene har gjort det.
– Kanskje jeg har en fordel likevel, tenkte hun.

Hun fikk hjelp i starten, men hadde en bratt læringskurve hvor hun skulle sette seg inn i alt. Hun lærte seg kontorarbeid og fakturering, og var med på samtaler og begravelser.
– Jeg hadde første samtalen alene med pårørende den tredje eller fjerde uken. Jeg var veldig nervøs, forteller hun. Men selv om hun med tiden har blitt mer vant kjenner hun fortsatt på at hun kan være spent.
– Alle mennesker er forskjellig, og man vet ikke riktig hvor i sorgprosessen de er. Måten jeg framstår på og snakker med dem, har derfor veldig mye å si for at de skal føle seg beroliget og trygg. De jeg møter på er forståelsesfulle, hyggelig og glad for den hjelpen vi kan tilby.

Fotball og dans
Da hun var yngre var det barnehagelærer hun ville bli, eller lærer, og det å skulle følge foreldrenes fotspor var ikke i tankene. På videregående valgte hun idrettsfag, for det passet godt med interessene hennes; fotball, ski og dans.
– Det var foreldrene mine som fikk oss til å starte med idrett. Pappa med alpint og fotball og mamma med dans. Alle vi barna begynte tidlig med alpint og pappa var en pådriver og synes selv dette var morsomt.
Alle begynte med dans da de var fire år og hun synes fortsatt det er gøy. Kjetil var fotballtrener og spilte selv fotball, mens Anne Karin hjalp til med andre ting som må på plass i et fotballag.
– Pappa fikk lagt inn kunstgress i garasjen, som var perfekt når vinteren kom. Da kunne vi gå inn dit å holde på selv, den ble mye brukt, men er ikke der lenger nå, forteller Karoline.
– Jeg liker fortsatt å spille fotball, men i disse koronatider er det vanskelig. Jeg liker å ta meg en randotur eller en tur i bakken.
Etter videregående ble det ett år i militæret, og til neste høst blir det studier. Hun må bare finne ut hva, og hvor, det tar hun som det kommer.
Hun får ofte spørsmål om hun ønsker å fortsette med å jobbe i et begravelsesbyrå – Da svarer jeg, ja, men ikke enda. Jeg har lyst til å studere, og se meg rundt først. Jeg har snakket med andre i denne jobben, og ingen av dem har startet da de var på min alder. Man kan jo bli «lei» av å drive med samme jobben i mange år, da kan jeg ikke begynne nå.

Da faren døde
– Foreldrene mine har betydd alt, og er mine største forbilder, forteller Karoline.
Da hun var yngre kunne hun tenke på hvorfor det skulle være akkurat hennes foreldre som jobbet så mye. Som måtte dele seg opp når de skulle til Syden, fordi en av dem måtte være hjemme å jobbe. Etter hvert som hun ble eldre skjønte hun mer hva jobben krever, og hva de gjør.
Det er snart to år siden faren, Kjetil Myrle, plutselig gikk bort. Han fikk hjertestans under en fotballtrening i idrettshallen.

Over: Karoline har en variert arbeidsdag. Fra de første samtalene med pårørende til kistenedlegging er det mye som skal være på plass. Foto Morgan Frelsø.

– Det var en helt annen situasjon. En skulle tro at når det skjedde noe med sine egne, så vet man hvordan prosessen går, men det gjør en ikke. En er like uforberedt, som hver gang. Jeg har ikke noe imot døden, eller å jobbe med døde mennesker, men med en gang det rammer ens nærmeste, så blir det helt uvirkelig. Det er tøft, akkurat som det er for alle som mister noen, forteller Karoline.

Karoline begynte på dans da hun var fire år. Her fra en danseforestilling i kulturhuset. Foto: privat.

Blomstene plasseres på pidestaller nær båra. Blir det mange blomster må hun ta ibruk gulvet. Foto: Morgan Frelsøy.

Hun kan kjenne igjen følelsen hun satt med i samtaler hun har med pårørende. At det ikke har gått opp for dem, at de er litt i sin egen verden og at ting går litt på autopilot. Det at hun selv har vært i den situasjonen tror hun kan være til hjelp i jobben hun nå har.
– Jeg liker å tro det, jeg vet hvordan de har det og hva de står i. Jeg håper og tror at det er til hjelp. Jeg føler ofte mer empati enn sorg med de pårørende. Når noen mister en av sine kjære, så er de i sitt livs vanskeligste situasjon. Det å få tilliten deres og ha ansvar for å organisere og tilrettelegge alt som har med begravelsen å gjøre, føles veldig fint og viktig, forteller Myrle.

Koronarestriksjoner
Karoline begynte i jobben i august, midt i en pandemi, som har hatt stor innvirkning på gjennomføring av begravelser. – Jeg skulle så gjerne tatt folk i hånda, og gitt dem en klem, men det kan jeg ikke nå. Da må jeg finne andre måter å vise medfølelse og kondolanse på, men det har gått bra, forteller hun. En annen følge av koronaen er restriksjoner på hvor mange som kan delta i begravelsen.

Femti kan møte i kirken, og tjue til minnesamværet etterpå. – Jeg skjønner ikke selv hvordan de klarer det, men det har gått bra. De fleste vet hvordan reglene er, men når vi snakker om det så ser jeg de synes det er vanskelig å skulle velge bort hvem som ikke får komme. Samarbeid med mamma Karoline og søsknene har aldri følt det som en plikt til å ta over bedriften – De har aldri lagt noe press på oss, så jeg føler jeg står fritt. Det hadde vært artig om bedriften hadde gått videre i familien, men jeg føler ikke noe plikt til å skulle ta over. Vi kan bli og gjøre det vi vil, så vi får se, sier Karoline. Nå jobber hun sammen med mamma Anne Karin – Vi fungerer godt sammen, men det skjer jo at vi blir litt lei hverandre, forteller Karoline. For det å ha hus og hjem, kontor og jobb i samme hus, kan av og til bli intenst, men det har gått fint. I løpet av januar håper jeg mamma vil være tilbake i jobb, da skal vi jobbe mer sammen. – Hun har jo tatt unna en del av kontorarbeidet denne tiden, og hun er en god mentor, jeg hadde aldri klart det uten henne. Men jeg gleder meg til vi kan jobbe mer sammen igjen, forteller hun. For det er godt å være to. Samtaler, stell og kistenedlegging,

syning, løfting og bæring, kjøring, stell av bilhold, seremoni, kontorarbeid, fakturering, det er mye for én person. Jobben i et begravelsesbyrå er ikke en 8-16 jobb, en må være tilgjengelig døgnet rundt for de som trenger det. – Jeg har tenkt at jeg ikke blir sliten, jeg er jo fortsatt ung. Men det er virkelig en fulltidsjobb, med lite fritid, forteller hun. For selv om hun har fri, må telefonen være med, og om den ringer er det rett tilbake i jobbmodus.
– Jeg føler jeg virkelig får prøvd meg, det er en veldig variert arbeidsdag, hvor ingen dager er like.

Ufarliggjør døden
–Jeg har en del venner som er nysgjerrige på jobben min, og som er flinke til å spørre, det synes jeg er bra, forteller hun. For gjennom å svare på spørsmålene, og å snakke om det, føler hun at hun er med på å ufarliggjøre temaet, å hjelpe andre med å få ett normalisert forhold til liv og død. Hvis det lar seg gjøre, så anbefaler hun at de ser den avdøde.
– De kan sende med en hilsen i kista, og få tatt et siste farvel før den endelige avskjeden, forteller hun.
– Det ser ut som de sover.

Familien Myrle. Fra venstre: Kjetil, Gisle, Kaja, Anne Karin og Karoline Myrle. Foto: privat.