Kirken – samarbeidspartner eller konkurrent?

8 av de 11 menighetene i Den norske kirke i Drammen har startet Kirkelig gravferdshjelp AS. Det er de i sin fulle rett til. Det betyr imidlertid ikke at oppstarten er uproblematisk. For, starten av landets første kirkelige begravelsesbyrå reiser noen svært interessante problemstillinger, både for kirken og oss i bransjen. Dersom flere menigheter gjør det samme, kan det prege utviklingen i bransjen i stor grad fremover. Det er neppe kirken tjent med.

Ifølge byrået selv, er lønnsomhet og dermed avkastning for eierne, en hovedmotivasjon for å starte opp. Det handler om slunkne menighetskasser, og muligheten å tjene penger på et område som ligger kirken nær. De kan ikke love at de blir billigst. Det er de heller ikke. Målet er 50 oppdrag det første året, i en kommune som hadde 811 dødsfall i fjor. De skal ha en sosial profil, med kirkelig forankring.

Så, er byråene redd for konkurranse?
Nei, selvfølgelig ikke. Konkurranse er sunt og ønsket, og det må vi tåle – så lenge den skjer på like vilkår, og innenfor lovgivningen for markedsføring og konkurranse. Dette gjelder helt uavhengig av det nye byrået i Drammen.
Er det ok at byrået har kontorer sammen med menighetskontoret? Det kommer helt an på om de betaler normal husleie. Gjør de det, skjer det ingen kryssfinansiering. Det ville i så fall vært problema-tisk. I tillegg kommer det an på hvordan samarbeidet mellom byrået og de kirkelig ansatte blir, og om de andre byråene opplever å bli forfordelt. Det er ingenting som tyder på det så langt.

Men, blir ikke kirken en konkurrent nå?
Nei, formelt sett ikke, men det gjenstår å se hvordan samarbeidet utvikler seg fremover – og kanskje ikke minst blir oppfattet – begge veier. Det blir spennende å se hvordan prester og organister, særlig i Drammensområdet, omtaler og forholder seg til det nye byrået. Og, om det blir vesentlig forskjellig fra hvordan de forholder seg til andre byråer, f.eks. i sosiale medier. Vil innlegg og utspill fra Kirkelig Gravferdshjelp likes og deles i større grad enn fra andre byråer?
Gravplassforvaltningen er jeg mindre bekymret for. Signalene fra

kirkevergen og Kirkelig fellesråd i Drammen er tydelige: De vil gjøre alt i sin makt for å behandle alle byråer og etterlatte likt. Sånn må det naturligvis være.

Hva tenker kirken om gravferd, egentlig?
Kirkerådet vedtok i fjor kirkelig gravferd som ett av fem fokusområder i 2021. I årsplanen for inneværende år, har de vedtatt 3 tiltak:

• Etablere nasjonalt kontaktorgan for gravferdsfeltet i samarbeid med KA (Arbeidsgiverforeningen for kirkelige virksomheter).
• Synliggjøre kirkens sorgstøttearbeid før, under og etter begravelsen på nettsider og ved utvikling av maler for brosjyrer o.l. til pårørende.
• Sammen med KA vurdere ulike tiltak som bidrar til en god brukeropplevelse for pårørende.
• Det første møtet i kontaktorganet mellom Kirkerådet, KA og Virke Gravferd er allerede avholdt. Det var stor enighet om at denne kontakten er nyttig.
Under det tredje punktet ovenfor, skriver Kirkerådet blant annet at det gjennom bispedømmene vil bli valgt ut noen steder i landet hvor det gjennomføres forsøk med ny praksis knyttet til kontakt med etterlatte. Fokus vil være på innholdet og rammene for seremonien. Dette ønskes velkommen.
 
Samtidig svarer vi i bransjen at 80% av prester og organister ønsker at byråene skal ha dialogen med etterlatte. Det kom frem gjennom undersøkelsen i februar. Ytterligere 15% prester og organister ønsker å ha denne dialogen direkte med etterlatte, men får det ikke til, først og fremst på grunn av tid. Bare 5% av byråene oppgir at denne dialogen direkte mellom prest, organist og etterlatte fungerer godt.

Det er verdt å merke seg at etablering av kirkelig begravelsesbyrå ikke er nevnt som et tiltakspunkt.

I sakorienteringen Kirkerådet gir, er det en annen sak som er verdt å merke seg. De skriver at andelen kirkelige begravelser holder seg relativt stabil i lys av medlemstallet, men at det går nedover noen steder i landet. Det står videre: “Begravelsesbyråenes alternative tilbud om seremonier ser ut til å være en viktig årsak til nedgangen”. Dette er nok også litt av bakgrunnen for at menighetene i Drammen har valgt å gjøre som de gjør.

Siden Kirkerådet her skriver som de gjør, har jeg kommentert 2 ting ovenfor dem:
85% kirkelige gravferder på landsbasis er fortsatt høyt. Det har vært helt naturlig at andelen har blitt redusert fra det enda høyere nivået som kirken hadde tidligere, da den var statskirke. Andelen i 2005 var likevel ikke vesentlig høyere: 90,4%. Og, det var først på slutten av 2012 at byråene begynte å få et litt mer bevisst forhold til livssynsåpne seremonier. Det skjedde som en konsekvens av 22. juli året før, og det påfølgende fokuset fra Kulturdepartementet på livssynsåpne seremonier. Muligheten som sådan var heller ikke ny.

Til sammenligning har andelen kirkelige begravelser i Sverige duppet til under 70%. Gitt sekulariseringen i samfunnet, er dette fortsatt høyt. For, når folk spørres, er det “kun” 55-60% av befolkningen som ønsker at kirken skal ha regien for deres egen begravelse. I Oslo er denne andelen på 40%.
I lys av dette, er 85% fortsatt en svært høy andel.

Kirkerådet tar mål av seg til å opprettholde denne andelen. Da tror jeg det er lite smart av kirken å ta sjansen på å bli oppfattet som en konkurrent, og ikke som den gode samarbeidspartneren de er.

Så langt jeg kjenner norske byråer, har vi ingen selvstendig agenda på å få etterlatte vekk fra kirken. Vi forholder oss til etterlattes ønsker og behov, og til mulighetene som finns lokalt.

Ved valg av gravferdsform er vi opptatt av én ting – med utgangspunkt i Gravplasslovens §1: At “Gravlegging [..og dermed også gravferden forøvrig…] skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn.” Byråenes mulighet til å tilby livssynsåpen seremoni, gjøres derfor ut fra etterlattes behov for en annen ramme for gravferden enn den kirkelige. Livssynsåpne seremonier blir dermed en respons på etterlattes behov, ikke omvendt.

Denne problemstillingen er et godt eksempel på behovet for et langt tettere dialog mellom sentrale kirkelige myndigheter og bransjen.

Vi tror – i likhet med mange prester – at kirken vil være best tjent med å ikke starte kommersiell virksomhet på et område som ligger dem så nær. Vi tror tvert imot – som Kirkerådet selv – at kirken skal styrke det de allerede er gode på; sitt diakonale arbeid. For, der gjøres det allerede et solid arbeid i mange menigheter, og styrket sorgstøtte vil komme mange flere etterlatte til gode. Den styrkingen av samarbeidet ser vi fram til.