Sommeren 2019 spilte The Kids på Sverresborg. – Jeg sitter bakerst og spiller, sier han, og dermed kan det være vanskelig å få nærbilde av Ragnar ved trommesettet.

Trommis og begravelseskonsulent

Det å være trommeslager i et legendarisk band og begravelseskonsulent er to ytterpunkter. Men for Ragnar Vigdal er det et liv.

AV HEGE WILLADSEN

Vi avtaler med Ragnar å ta en prat om et langt liv som begravelseskonsulent og får komme på besøk på kontoret hans i Vigdal begravelsesbyrå. Eller, nå heter det Svanholm & Vigdal begravelsesbyrå. Istedenfor å være konkurrenter har de to begravelsesbyråene slått seg sammen. – Vi blir fortsatt her vi, og folk kommer ikke til å merke den store forskjellen, sier Ragnar.

Men nå var det ikke fusjoneringa vi skulle snakke om, det får bli en annen gang. Vi skal snakke om Ragnar.

Familiebedriften
Vi sitter på en samtalerom i lokalene til begravelsesbyrået. Det ligger i kjelleren i barndomshjemmet til brødrene som har drevet bedriften etter at de tok over etter mamma Oddveig i 2002.
 
– Et langt liv som gravferdskonsulent?
 
– Ja, både som det og som eier da, sier Ragnar. – Det har vært livet mitt hele tiden siden jeg begynte å jobbe. Jeg har jo vokst opp med det.
Vigdal begravelsesbyrå har hatt døgnåpent siden 1922 da familiebedriften ble starta av Emma Gaare og Konrad Vigdal. Besteforeldrene til Ragnar. Etter hvert tok Ingebrigt over sammen med kona Oddveig, så var det Ragnar og broren Ola som tok over drifta.

I kjelleren i barndomshjemmet til Ragnar Vigdal har han kontor. Vi fikk komme på besøk dit for vi ville høre han fortelle om livet som kjendis og livet som begravelseskonsulent.

På kontorveggen henger bildet til høyre: Fansen ville jo ha litt av trommisen i The Kids. Der står det litt om hans preferanser, det at han liker kaffe, liker biff med potet og liker Queen. Under spørsmålet om hva som er hans ønskedrøm, har Ragnar på dette tidspunkt svart at det er å få førerkort.

Ragnar har trukket seg litt tilbake nå, og Ola står som eier sammen med kona Mette. De siste endringene i bedrifta er vel den største i dens 100 år lange historie; de har slått seg sammen med Svanholm begravelsesbyrå og heter nå Svanholm & Vigdal begravelsesbyrå.

– Jeg starta, fra jeg kunne gå, så har jeg sittet på bil og vært med sjølen, sier han.

Ragnar ble født året etter at farfaren Konrad døde, så han fikk aldri møtt han. Året før Konrad døde, så omkom sønnen til Konrad i ei ulykke i Vassfjellet. Han het Ragnar, og da Oddveig og Ingebrigt fikk barn i september i 1961, tok farmor ordet; det er vel ingen tvil om hva navnet skal være.

– Jeg hadde et godt forhold til farmor. Hun hadde bestandig godt humør, og jeg husker vi spilte både ludo og yatzy sammen. Hun var også musikalsk og spilte piano. Hun er ei som har betydd mye i livet mitt.

Oppstarten av Gimse skolekorps
Ragnar er den mellomste broren av fem. Geir, Ketil, Ragnar, Ola og Øyvind. Yngstemann Øyvind sa en gang at han ikke fikk lært seg noe instrument, for alle instrumentene var tatt av de fire eldre brødrene.
– Pappa starta skolekorpset i 1960, så vi har vokst opp med musikk og korps. Musikk har vært en stor del av hele familien, og alle har vært musikalsk. Farmora mi var veldig musikalsk, og spilte piano i minnesamvær, og musikk har prega hele familien. Jeg starta i skolekorpset da jeg var sju år og fikk utlevert bekken og spilt bekken baki rekkene helt fram til jeg var 11 år. Da mente pappa at jeg kunne lære meg et instrument, og da ble det saxofon.

– Hvordan er det i dag da, det med saxofon?

– Nei, det tror jeg ikke nei, vet ikke om jeg får lyd i en en gang, ler Ragnar
 
– Det ble trommer som etter hvert ble hovedinstrumentet da vi starta det første bandet. Vi som starta det bandet var Torstein Flakne, Svein Lunde og Arild Samstad, forteller Ragnar i det lillebror Ola kommer inn på samtalerommet der vi sitter.
 
Ungdomsopprør
– I 1983 begynte jeg igjen fast da, sammen med mamma og pappa, sier Ragnar. 
Han hoppa fra korps til begravelsesbyrå i samtalen, men det var noen viktige år han utelot å fortelle om. De viktige åra til The Kids og deres turneliv.
Han må ikke tro at han slipper unna uten å prate om det, så jeg må komme inn på det temaet igjen. Enn så lenge lar jeg Ragnar fortelle videre fra 1983.
 
– Jeg dimitterte påska 83, da var jeg 21 år, og da begynte jeg i firmaet. Det var jo liksom ikke noe spørsmål om noe annet heller da. Det ble bare sånn.
 
– Hadde du vurdert noe annet?
 
– Jeg tok malerlinja et år, så jeg er jo utdanna maler. Pluss at jeg jobba på Maskin og Båtutstyr som var en butikk i byen. Jeg jobba der sammen med Arild. Og så var vi litt der ja, og så gikk jeg på Brundalen.
 
– Hadde du noe ungdomsopprør om at du ikke ville ha noe med familiebedriften å gjøre i det hele tatt?
 
– Jo, det hadde jeg en periode i ungdommen etter jeg var konfirmert fram til jeg var en 18 år. Da sleit jeg med å være med. Da slapp jeg å være med, så de pressa meg aldri til å være med. Aldri vært pressa til å være med på noe.
 
– Hvorfor slet du?
 
– Jeg syntes det var vanskelig det med døden. Den å oppleve og se døde mennesker. Jeg trengte ikke på den tiden å forholde meg til de sørgende. Jeg var bare med for å legge ned avdøde i kiste og flytta de til bårehus.
 
– Husker du første gangen du var med å la ned i ei kiste?
 
– Jaja. 12 år. Orkdal sykehus, og det så ut som et skrekkens hus nedi kjelleren der. Det var min første opplevelse. Du gikk ned ei bratt trapp, og det var en lang tarm av en korridor i kjelleren på Orkdal sykehus. Hele rørsystemet lå i taket, og de minnene der sitter som spikra
 
– Ble du brifa på forhånd om hva som ventet deg?
 
– Nei, det var jo ikke sånn på den tiden. Jeg var jo nysgjerrig og da vet du. Jeg masa meg sikkert med.
 
Overtakelsen
Der Vigdal har kontorlokaler i dag, der var det en stund lager for blant annet kistene. Og kistene, de laga de sjøl.
– Vi laga kistene sjøl. Pappa, farmora og farfaren min hadde snekkerverksted og hadde en ansatt som snekkerte. Da vi begynte i ungdommen, vi ungene, så måtte vi male kistelabber. Det var noe som het løvelabber, forklarer Ragnar og sier at kistene ble etter hvert annerledes.
 
– Når tok du over bedriften?
 
– Det var i 2002 at Ola og jeg tok over etter mamma. Jeg var jo med noen år før Ola begynte. Pappa ble syk, så de siste årene hans var det mamma, Ola og jeg som jobba. Rundt 2000–tallet var det litt usikkerhet for veien videre. Ola hadde akkurat blitt pappa, og vi fikk tilbud om å kjøpe Orkdal begravelsesbyrå. Jeg turte ikke det da, for da satt jeg på den administrative siden sammen med mamma. Men senere ble Ola mer med, og han var bedre på det administrative enn meg. Jeg liker jo å være ute, og trives best når jeg har samtaler med folk og har seremonier. Ola er flink med data og alt det der, for det ble jo ei omlegging etter hvert. På den måten fylte vi hver vår rolle han og jeg. Derfor kan vi som to søsken jobbe så godt sammen. Mamma ble med tiden mer telefonvakt. 
– Hun bodde vel i samme hus som kontorlokalene?
 
– Ja, hun fulgte med oss, og var sjøloppnevnt vaskehjelp etterpå. Du vet at mamma, altså, når det ringte folk hit med dødsfall, så kunne hun relatere den familien til tidligere tider. Jeg beundrer henne den dag i dag for den måten hun klarte å plassere folk. Jeg har ikke sjans til det på samme måte.
 
– Jeg tror nok du har ganske god oversikt du også, men hvis du sammenligner deg med henne….
 
– Nei, det har jeg ikke. Men hun var en institusjon i seg sjøl i kommunen og nabokommunene. Når vi tok telefonen, så lurte de på om Fru Vigdal var å treffe. For det var henne de skulle snakke med. Da hun pensjonerte seg, så måtte Ola og jeg finne ut hva vi skulle gjøre. Vi følte vi var litt for små til å ansette noen, og så ringte vi til de som kjøpte det byrået utpå Orkanger. Vi visste at det ikke ble helt som de trodde, og da spurte vi om få kjøpe det da. Og i 2004 fikk vi kjøpe det, og da fikk vi med Ingrid Syrstad fra Eggkleiva som ansatt derifra. Ingrid har jo vært med og bygd opp dette sammen med Ola og meg.
 
Fusjonering
– Fra årsskiftet i år, så var det jo noe annet stort nytt som skjedde?
 
– Ja, da slo vi oss sammen med Svanholm begravelsesbyrå. Rett før jul, så solgte jeg meg ut, og det er Ola og kona Mette som står som eiere nå sammen med Lars Svanholm. Fusjonen vil vel bli fullført i mars, april.
 
– Hva synes du om fusjonen?
 
– Jeg synes det er veldig positivt. Vi har jo vært harde konkurrenter, og har brukt mye energi og ressurser på det å være konkur-renter. Så begynte byråer sørpå og kjeder som lukter på bransjen. Hva skulle vi gjøre?Vi visste også at det ville bli mye tøffere å drive etter hvert, en helt annen konkurran-sevridning. Det er jo i denne bransjen som alt annet, for folk er ikke like lojale som de en gang var. Tidligere så var det bare et begravelsesbyrå i bygda. Vi kom inn i en familie når de var på det mest såreste i hele livet sitt. Men det med fusjonen ja; det tror jeg var det mest fornuftige vi kunne gjøre. Nå står det to sterke navn i Trøndelag sammen, også slipper vi å bruke så energi og midler på å konkurrere mot hverandre, sier Ragnar.

Ragnar og barnebarnet Tobias liker alt som er motorisert og ha jul. En dag i måneden har Ragnar fått en dag som skal være kun bestefars dag. (Foto: privat)

Det både Ola og Ragnar vil få fram i denne prosessen, det er at folk, kunder ikke kommer til å merke så mye av sammenslåinga. Vigdal vil alltid være der for bygda.

– Jeg er her fortsatt jeg, og vi som har jobba i Vigdal er her fortsatt. Og så blir det ikke så ofte at vi har vakt. Det blir et helt annet vaktsystem nå. Det blir en helt annen hverdag. I Vigdal var vi sju som delte vaktene fram til oktober, og nå er vi over 20 som skal dele vaktene. Da jeg begynte, var det ikke noe vaktsystem, da var vi på jobb døgnet rundt hver dag i uka. Så jeg har timene mine i an mass, ler Ragnar og sier han nå vil ha mer tid til Tobias. Tobias som er bessfar-guten.

Ragnar har vært involvert i utviklinga av gravferdsbransjen i Norge. Han har vært engasjert i Virke. Virke er den enste bransjeorganisasjonen for begravelsesbyråer i Norge. Bransjedirektøren for Virke er Gunnar Hammersmark, og han sier dette om Ragnar når avisa Gaula spør han: Ragnar er en meget dyktig gravferdskonsulent. Jeg har kjent han i mange år, og setter stor pris på de gode egenskapene han har. Faglig dyktig, og en svært positiv bidragsyter i sosialt lag. Han har hatt flere tillitsverv i Virke Gravferd. Lokallagsleder i Trøndelag, styremedlem i hovedstyret, og i gravferdsbransjens etiske utvalg blant annet.

Det er ikke bare i fagforeninga Ragnar har vært engasjert, for han er også en lokalpolitker og sitter i kommunestyret i Melhus for Høyre.

Guro Angell Myrvang har jobbet tett sammen med Ragnar i politikken i flere år.

– Ragnar er rett og slett glad i folk og det bærer han preg av som politiker også. Han er svært opptatt av barn- og unges oppvekstsvilkår og har mange ideer rundt hvordan vi kan gjøre det enda bedre å vokse opp i Melhus. Dette er en partifelle jeg har stor respekt for, sier Guro til avisa Gaula.

Gjenforeningen
Men tilbake til de to ytterpunktene som utgjør Ragnar sitt liv; popstjerne og begravelseskonsulent. Nå vil jeg høre mer om de spennende årene som trommis i The Kids.

– I 1987 så slutta jeg helt med musikk. Skulle slutte hvert fall. Jeg kutta ut dansebandet, for det gikk jo ikke opp med tiden min. Skulle vi på Møre eller oppi nord å spille, så måtte jeg ta fri på fredager, og det var ikke så gunstig bestandig. Det kolliderte litt det der. Jeg hadde en pause litt da i fra alt en periode. Jeg hadde heller ikke så mye kontakt med de andre i musikkmiljøet. Det ble et annet liv. Men så ble det gjenforening i -96. Det var til den første episoden i Tore på Sporet.

Da Tore på Sporet skulle produseres, så var en del av konseptet at band skulle gjenforenes og opptre.

– Da dere fikk spørsmålet om å opptre sammen igjen, var det da noe tvil?
 
– Det husker jeg ikke. Det var Torstein og Dag som tok de største avgjørelsene på det der, for det er de som har hatt sine andre ting i musikksammenheng. Vi andre dreiv jo med andre ting, så for oss hadde det ikke noe å si.
Verdiene hjemmefra
– The Kids var jo stort. Dere var jo kjendiser i hele landet.
 
– Jeg har ikke helt skjønt det jeg. Hele tiden har jeg hatt et avslappa forhold til det hele, for som trommeslager er du ganske skjerma på mange måter. Du sitter jo bare baki der og spiller. Etter at vi ble kjent på slutten av 70-tallet, så dro jo jeg på bondefester når jeg var hjemme. Jeg dro sammen med kompisene og var på Ler, Lundamo og Gåsbakken på fest, for jeg ville leve det vanlige livet mitt utenom. Men den største forståelsen av hvor stort det her har vært, det fikk jeg nok i 2007 da vi var på turne. Da begynte jeg å slippe innover meg hvor mye jeg har vært med på, begynte å skjønne at det har vært stort og gjort ting som er markant i musikkbransjen i Norge. På turneen møtte vi veldig mange andre artister på svære arrangement og store festivaler pluss VG-showet og Allsang på Grensen.
 
– Hvor hadde dere fått tak i så stor scene da?
 
– Ingebrigtsen ordna vet du. Det var lyseblåe tepper som var innramma i scenen, og mange lys-spotter. Ingen andre enn oss hadde sånn scene, så det var spesielt. På Sønner av Norge turneen var scenen enda større. Dette bygde vi opp sjøl, og har tenkt etterpå hvor svært det var.
 
– I 2019 spilte dere jo på Sverresborg. Hvordan var det?
 
– Det var artig å få spille der, og ikke minst sammen med Gyllene Tider. Vi turnerte jo på samme tid i Sverige tidlig på 80-tallet. Vi kjente ikke Per Gessle, men visste godt av han ja. Da han spilte med Roxette, hadde Torstein snakka med han når han var på turne med Stage Dolls. Per Gessle kunne fortelle at han husket alt fra den tiden med The Kids og Forelska i Lærer’n.
 
– Det var jo ikke bare tilbake i tid at Forelska i Lærer’n var stor, den oppvoksende generasjonen kan jo også sangen.
 
– Ja, den lever jo sitt eget liv den. Men jeg har hatt avslappa forhold til alt det der. Det har vært artig, og det som er artig, det er jo å spille. Det er det som er livet. Det kjedeligste jeg vet, det er når vi kommer til byer hvor vi går og trør i gatene og bor på et hotellrom. Æ hæl itj sånt!  Har bestandig vært mer ut og sett meg rundt i byene når vi har vært på turne.
 
– La oss gå litt fram i tid. Høstferien 2023. Da er du pensjonist, og forhåpentligvis er det ingen pandemi. Hva er drømmen om hverdagen din da?
 
– Da skal jeg gjøre noe helt annet. Da kan jeg holde på i skogen, hogge ved, klyve ved, dra på hytta, gå i fjellet. Jeg kan gjøre hva jeg vil. Og om jeg skal fortelle om en super plass å reise til, så blir det til Italia. Fly til Nice, lei en bil og kjør til Nord-Italia. Der er et norsk par som har en vingård med overnatting. Det bør mange få oppleve. Og så få med seg litt av kysten av Italia, og litt av innlandet.