Utvalgets konklusjon
Etter en helhetsvurdering kan ikke Etisk utvalg finne at det er grunnlag for å sette spørsmålstegn ved oppdragsbyråets saksbehandling, kunnskap eller veiledning knyttet til retten til å sørge for gravferden i denne saken. Klagen tas derfor ikke til følge.
Uttalelse fra Etisk utvalg:
Utvalgets mandat og saksbehandling
Etisk utvalg mottok den 12. november 2020 en forespørsel fra styret i Virke gravferd om å gi en uttalelse på et brev sendt styret den 9. november 2020. Etisk utvalg anser at det er innenfor utvalgets mandat å avgi uttalelse i saken, og startet behandlingen av saken i november 2020.
I meldingen til retten skal den meldepliktige etter beste evne oppgi det denne vet om avdødes sivile status, slektskapsforhold og formuesforhold, og om avdøde var samboer, lengstlevende i et samboerskap, satt i uskiftet bo etter samboer eller om felleseie var delt eller skiftet med tidligere samboer jf. forskrift til Arveloven kap 2, § 8. Så langt utvalget forstår, kommer ikke avdødes tidligere samboerskap inn under disse bestemmelsene.
Utvalgets konklusjon
Etter en helhetsvurdering kan ikke Etisk utvalg finne at det er grunnlag for å sette spørsmålstegn ved oppdragsbyråets saksbehandling, kunnskap eller veiledning knyttet til retten til å sørge for gravferden i denne saken. Klagen tas derfor ikke til følge.
Etisk utvalgets uttalelse om retten til å sørge for gravferden generelt og samboers rett spesielt
Etisk utvalg har respekt for og er klar over at saker som dette kan være svært krevende for alle berørte. Utvalgets mandat er imidlertid å klargjøre fakta og vurdere håndteringen av de aktuelle sakene opp mot de etiske retningslinjene.
Fordi slike saker kan være uklare juridisk og krevende rent emosjonelt, er det viktig at byråene har kunnskap om reglene på området, hvordan man kan bidra til minnelige løsninger, bringe en sak til klarhet og ha kjennskap til hvem i kommunen som tar en endelig avgjørelse. Dette er viktig for oppdragsbyråer, men minst like viktig dersom man som konkurrerende byrå skulle havne i en situasjon der man blir den annen parts rådgiver.
Etisk utvalg har på bakgrunn av den forannevnte klagesaken gått dypere inn i gravplasslovens bestemmelser og dennes forarbeider, nettopp med tanke på å bidra til mer inngående kunnskap på området.
Gravplassloven § 9. Hvem som sørger for gravferden
«Den som har fylt 18 år, kan i skriftlig erklæring fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Erklæringen skal være underskrevet og datert. Dersom det ikke foreligger erklæring som nevnt i første ledd, har avdødes nærmeste etterlatte over 18 år i følgende rekkefølge rett til å besørge gravferden: ektefelle, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken.
Om samboers rett til å sørge for gravferden
Ifølge Gravplassloven § 9, 2. ledd er ektefellen nærmeste etterlatte etter en avdød dersom det ikke foreligger noen skriftlig erklæring om hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Ektefelles rett gjelder tilsvarende for en person som levde i ekteskapsliknende samboerskap med avdøde da dødsfallet fant sted.
Lovens forarbeider
I lovforarbeidene til denne bestemmelsen (Ot.prp. nr. 90 (2000-2001)) står det følgende:
«Personer som lever sammen uten å være gift eller å ha inngått partnerskap, har fra gravferdsloven trådte i kraft bare vært likestilt med ektefeller dersom samboerforholdet er formalisert gjennom samlivskontrakt. Praksis når det gjelder samboere som ikke har formalisert sitt forhold på denne måten har vært ulik. Bestemmelsen medfører etter endringen en presisering av at også disse har samme rett til å sørge for gravferden dersom samboerforholdet er tilstrekkelig varig og stabilt. Dersom det senere blir etablert en generell avgrensing av samboerbegrepet i norsk lovgivning, legges denne til grunn ved praktiseringen av bestemmelsen.»
Hva vil det si å sørge for gravferden?
Det er den som sørger for gravferden som bestemmer hvordan gravferden skal gjennomføres. Vedkommende må også være forberedt på å ta et personlig ansvar for å dekke gravferdskostnadene. Det kan for eksempel bety at en samboer må betale begravelsesbyrået, men kan normalt kreve nødvendige gravferdskostnader refundert fra boet.
Hvem er kommunen?
Kommunen kan delegere avgjørelsen til et egnet organ. Vår erfaring er at den lokale gravplassmyndigheten er kjent med hvilket organ dette er i respektive kommune.
Hva om man er uenig i kommunens avgjørelse?
I følge loven kan ikke kommunens avgjørelse om hvem skal ha gravferdsretten påklages. På denne måten unngår lovgiver at denne typen saker treneres i retten og at gravferder må utsettes i lang tid. Det er imidlertid viktig å merke seg at saksbehandlingsfeil kan påklages.
Hva er felles adresse?
Den tydeligste indikasjonen på felles adresse vil normalt være folkeregistrert adresse på tidspunktet for dødsfallet.
Hva er en samboerkontrakt?
En samboerkontrakt regulerer normalt fordeling av eierskap og opphør av samboerskap.
Hva kan indikere at samboerskapet kan defineres som tilstrekkelig varig og stabilt?
Felles adresse og samboerkontrakt?
Dette er normalt tilstrekkelig for å dokumentere at samboer kan ha retten til å besørge gravferden.
Felles adresse og felles barn?
Dette er normalt tilstrekkelig for å dokumentere at samboer kan ha retten til å besørge gravferden.
Felles adresse og gjensidig testament?
Dette er normalt tilstrekkelig for å dokumentere at samboer kan ha retten til å besørge gravferden.
Felles adresse?
Dette kan være en indikasjon på at samboer kan ha retten til å besørge gravferden.
Samboerkontrakt?
Dette kan være en indikasjon på at samboer kan ha retten til å besørge gravferden.
Varighet?
Lovens forarbeider peker på samboerskapets varighet har betydning, uten at det er angitt noen minimumslengde. I tvistesaker vil varighet normalt være et av flere kriterier som legges til grunn for kommunens avgjørelse.
Betyr det at personer som ikke oppfyller kriteriene over ikke kan besørge gravferden?
Dersom ingen like nære eller nærmere etterlatte sørger for gravferden, er det ingenting i veien for at tidligere samboer eller andre enn avdødes nærmeste etterlatte etter Gravplassloven § 9, besørger gravferden. Det er ved uenighet at reglene kommer til anvendelse. Det er når uenigheten ikke løses i minnelighet at kommunen tar avgjørelsen.
Det er når ingen sørger for gravferden at kommunen overtar ansvaret for gjennomføringen jf. Gravplassloven § 9, 5. ledd.
Byråets saksbehandling
Byråene har kunnskap om bestemmelsene i Gravplassloven og kan gi veiledning. Ofte vil de etterlatte løse saken i minnelighet.
Det er imidlertid viktig at byrået raskt henviser den klagende parten videre til kommunen dersom partene ikke kommer til enighet og saken er uklar. Vår erfaring er at kommunen da vil be om en skriftlig begrunnelse for kravet, og ved behov be om tilsvarende uttalelse fra den andre parten.
Byrået kan samtidig be om råd fra kommunen for å avklare om planleggingen bør stanses inntil saken er avklart.
Hva kan være en klar eller uklar sak?
Det er normalt en klar sak dersom avdøde har skrevet en erklæring om hvem som skal besørge gravferden. Erklæringen går foran like nære eller nærmere etterlatte. Ektefelles rett går normalt foran barn. Fraskilt ektefelle kan heller ikke kreve retten på vegne av umyndige barn.
Uenighet mellom like nære etterlatte kan være en uklar sak. Er det bror eller søster som skal ha gravferdsretten? Her kan en juridisk vurdering være nødvendig. For eksempel vil barn som er fratatt vergeretten eller er dømt for økonomisk utroskap mot sine foreldre, kunne miste retten til å besørge gravferden ved motkrav fra sine søsken. I mange saker finnes det ingen utenforliggende momenter annet enn uenighet mellom søsken. Enkelte kommuner avgjør denne typen saker ved gi gravferdsretten til den eldste av søsknene.
Uenighet om samboers status kan være et vanskelig tema og sakene kan være uklare. Hva indikerer om et samboerskap var tilstrekkelig varig og stabilt? Dette må vurderes fra sak til sak. I lovens forarbeider peker lovgiver på at endringer av samboerbegrepets generelle avgrensing i annet lovverk også skal gjelde for Gravplassloven. Derfor bør byråene være forsiktige med å konkludere i uklare saker og heller søke råd eller henvise til kommunen, dersom etterlatte ikke blir enige.