Utvalgets konklusjon

Etter en helhetsvurdering kan ikke Etisk utvalg finne at det er grunnlag for å sette spørsmålstegn ved oppdragsbyråets saksbehandling, kunnskap eller veiledning knyttet til retten til å sørge for gravferden i denne saken. Klagen tas derfor ikke til følge.

Uttalelse fra Etisk utvalg:

Utvalgets mandat og saksbehandling

Etisk utvalg mottok den 12. november 2020 en forespørsel fra styret i Virke gravferd om å gi en uttalelse på et brev sendt styret den 9. november 2020. Etisk utvalg anser at det er innenfor utvalgets mandat å avgi uttalelse i saken, og startet behandlingen av saken i november 2020.

Brevet er sendt på vegne av en avdød sin tidligere samboer og stiller spørsmålstegn ved saksbehandlingen til et av Virke gravferds medlemsbyråer i spørsmålet om hvem som har rett til å sørge for gravferden. Videre klages det på at byrået ikke sørget for å gi tilstrekkelig veiledning, slik at tidligere samboers navn kunne kommet med i dødsannonsen og i meldingen til tingretten. Oppdragsbyråets kunde er en av avdødes søsken, mens klager representerer avdødes tidligere samboer. Klager hevder at oppdragsbyrået har opptrådt klanderverdig og at samboer etter gravferdsloven feilaktig ble fratatt sin rett til å være delaktig i planleggingen av gravferden. Klager skriver at vedkommende underveis søkte råd og veiledning hos et konkurrerende begravelsesbyrå. Dette byrået er også medlem i Virke gravferd. Videre orienteres det om at kirkevergen var involvert i saken. Det fremkommer ikke opplysninger om hvilke råd som ble gitt eller hvorfor uenigheten ikke ble formelt avklart av kommunen på et tidligere tidspunkt. Utvalget har innhentet en uttalelse fra oppdragsbyrået som forteller at det i den innledende samtalen med etterlatte ble avklart at en av avdødes søsken skulle sørge for gravferden. Avdødes tidligere samboerforhold ble nevnt, men det ble gjort klart at dette lå lenger tilbake i tid. Tidligere samboer var følgelig ikke til stede. Fire dager etter første kontakt mellom avdødes søsken og oppdragsbyrået, ble oppdragsbyrået kontaktet av klager som ba oppdragsbyrået stanse gjennomføringen av gravferden. Dialog mellom partene førte ikke frem til noen minnelig ordning. Klager sendte likelydende anmodning til kirkevergen, som samme kveld, dagen før gravferden, imøtekom anmodningen. Oppdragsbyrået forela samtidig problemstillingen overfor juridisk avdeling i kommunen. Morgenen etter ble anmodningen fra klager trukket tilbake. Oppdragsbyrået ba allikevel kommunen om en uttalelse på hvem som hadde retten til å besørge gravferden. Kommunen har gitt utvalget innsyn i denne uttalelsen. I sin uttalelse den 13. november bekrefter kommunen at det etter lovens kriterier ikke kan sies at det forelå et varig og stabilt samboerforhold, og at retten til å besørge gravferden derfor tilhørte avdødes søsken. Det avgjørende punktet er at partene ikke bodde sammen på tidspunktet for dødsfallet, og at felles adresse for avdøde og samboer lå flere år tilbake i tid. Så langt utvalget forstår, foreligger det heller ingen skriftlig erklæring, samboerkontrakt eller gjensidig testamentet. Kommunens uttalelse bekrefter derfor at oppdragsbyråets vurdering var riktig, og at rett person sørget for gravferden. Det er oppdragsbyråets kunde og den som besørger gravferden som bestemmer hvem som skal involveres i planleggingen og oppføres i dødsannonsen. Hvorvidt dette ble drøftet mellom oppdragsbyrået og kunden, er underlagt byråets taushetsplikt. Myndigheten til å vurdere og ta denne typen avgjørelser ligger hos den som sørger for gravferden, – ikke hos byrået.

I meldingen til retten skal den meldepliktige etter beste evne oppgi det denne vet om avdødes sivile status, slektskapsforhold og formuesforhold, og om avdøde var samboer, lengstlevende i et samboerskap, satt i uskiftet bo etter samboer eller om felleseie var delt eller skiftet med tidligere samboer jf. forskrift til Arveloven kap 2, § 8. Så langt utvalget forstår, kommer ikke avdødes tidligere samboerskap inn under disse bestemmelsene.

Utvalgets konklusjon
Etter en helhetsvurdering kan ikke Etisk utvalg finne at det er grunnlag for å sette spørsmålstegn ved oppdragsbyråets saksbehandling, kunnskap eller veiledning knyttet til retten til å sørge for gravferden i denne saken. Klagen tas derfor ikke til følge.

Etisk utvalgets uttalelse om retten til å sørge for gravferden generelt og samboers rett spesielt
Etisk utvalg har respekt for og er klar over at saker som dette kan være svært krevende for alle berørte. Utvalgets mandat er imidlertid å klargjøre fakta og vurdere håndteringen av de aktuelle sakene opp mot de etiske retningslinjene.

Fordi slike saker kan være uklare juridisk og krevende rent emosjonelt, er det viktig at byråene har kunnskap om reglene på området, hvordan man kan bidra til minnelige løsninger, bringe en sak til klarhet og ha kjennskap til hvem i kommunen som tar en endelig avgjørelse. Dette er viktig for oppdragsbyråer, men minst like viktig dersom man som konkurrerende byrå skulle havne i en situasjon der man blir den annen parts rådgiver.

Etisk utvalg har på bakgrunn av den forannevnte klagesaken gått dypere inn i gravplasslovens bestemmelser og dennes forarbeider, nettopp med tanke på å bidra til mer inngående kunnskap på området.

Gravplassloven § 9. Hvem som sørger for gravferden
«Den som har fylt 18 år, kan i skriftlig erklæring fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Erklæringen skal være underskrevet og datert. Dersom det ikke foreligger erklæring som nevnt i første ledd, har avdødes nærmeste etterlatte over 18 år i følgende rekkefølge rett til å besørge gravferden: ektefelle, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken.

Ektefelles rett etter første punktum gjelder likevel ikke dersom ektefellene på tidspunktet for dødsfallet var separert ved dom eller bevilling. Ektefelles rett etter denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for person som levde i ekteskapsliknende samboerskap med avdøde da dødsfallet fant sted. Ved uenighet om hvem som skal sørge for gravferden, treffes nødvendig avgjørelse av kommunen på grunnlag av bestemmelsene i første og annet ledd. Avgjørelsen kan ikke påklages. Den som besørger gravferden skal gis anledning til å være ansvarlig for graven, med mindre noen etterlatte skriftlig krever spørsmålet avgjort av kommunen. Dersom ingen sørger for gravferd, skal denne besørges av kommunen hvor avdøde hadde bopel ved dødsfallet, eller om avdøde ikke hadde bopel her i landet, av den kommunen hvor dødsfallet fant sted. Kommunen kan kreve utgiftene ved gravferden dekket av dødsboet. Er boet ikke overtatt til privat skifte eller uskifte innen fristene etter arveloven, og det heller ikke er åpnet offentlig skifte eller utstedt fullmakt etter arveloven § 95, har tingret-ten fullmakt til å disponere over arvelaterens eiendeler slik at kommunen får dekket sitt krav mot boet.»

Om samboers rett til å sørge for gravferden
Ifølge Gravplassloven § 9, 2. ledd er ektefellen nærmeste etterlatte etter en avdød dersom det ikke foreligger noen skriftlig erklæring om hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Ektefelles rett gjelder tilsvarende for en person som levde i ekteskapsliknende samboerskap med avdøde da dødsfallet fant sted.

Lovens forarbeider
I lovforarbeidene til denne bestemmelsen (Ot.prp. nr. 90 (2000-2001)) står det følgende:
«Personer som lever sammen uten å være gift eller å ha inngått partnerskap, har fra gravferdsloven trådte i kraft bare vært likestilt med ektefeller dersom samboerforholdet er formalisert gjennom samlivskontrakt. Praksis når det gjelder samboere som ikke har formalisert sitt forhold på denne måten har vært ulik. Bestemmelsen medfører etter endringen en presisering av at også disse har samme rett til å sørge for gravferden dersom samboerforholdet er tilstrekkelig varig og stabilt. Dersom det senere blir etablert en generell avgrensing av samboerbegrepet i norsk lovgivning, legges denne til grunn ved praktiseringen av bestemmelsen.»

Hva vil det si å sørge for gravferden?
Det er den som sørger for gravferden som bestemmer hvordan gravferden skal gjennomføres. Vedkommende må også være forberedt på å ta et personlig ansvar for å dekke gravferdskostnadene. Det kan for eksempel bety at en samboer må betale begravelsesbyrået, men kan normalt kreve nødvendige gravferdskostnader refundert fra boet.

Hvem er kommunen?
Kommunen kan delegere avgjørelsen til et egnet organ. Vår erfaring er at den lokale gravplassmyndigheten er kjent med hvilket organ dette er i respektive kommune.

Hva om man er uenig i kommunens avgjørelse?
I følge loven kan ikke kommunens avgjørelse om hvem skal ha gravferdsretten påklages. På denne måten unngår lovgiver at denne typen saker treneres i retten og at gravferder må utsettes i lang tid. Det er imidlertid viktig å merke seg at saksbehandlingsfeil kan påklages.

Hva er felles adresse?
Den tydeligste indikasjonen på felles adresse vil normalt være folkeregistrert adresse på tidspunktet for dødsfallet.

Hva er en samboerkontrakt?
En samboerkontrakt regulerer normalt fordeling av eierskap og opphør av samboerskap.

Hva kan indikere at samboerskapet kan defineres som tilstrekkelig varig og stabilt?

Felles adresse og samboerkontrakt?

Dette er normalt tilstrekkelig for å dokumentere at samboer kan ha retten til å besørge gravferden.

Felles adresse og felles barn?

Dette er normalt tilstrekkelig for å dokumentere at samboer kan ha retten til å besørge gravferden.

Felles adresse og gjensidig testament?

Dette er normalt tilstrekkelig for å dokumentere at samboer kan ha retten til å besørge gravferden.

Felles adresse?

Dette kan være en indikasjon på at samboer kan ha retten til å besørge gravferden.

Samboerkontrakt?

Dette kan være en indikasjon på at samboer kan ha retten til å besørge gravferden.

Varighet?

Lovens forarbeider peker på samboerskapets varighet har betydning, uten at det er angitt noen minimumslengde. I tvistesaker vil varighet normalt være et av flere kriterier som legges til grunn for kommunens avgjørelse.

Betyr det at personer som ikke oppfyller kriteriene over ikke kan besørge gravferden?

Dersom ingen like nære eller nærmere etterlatte sørger for gravferden, er det ingenting i veien for at tidligere samboer eller andre enn avdødes nærmeste etterlatte etter Gravplassloven § 9, besørger gravferden. Det er ved uenighet at reglene kommer til anvendelse. Det er når uenigheten ikke løses i minnelighet at kommunen tar avgjørelsen.

Det er når ingen sørger for gravferden at kommunen overtar ansvaret for gjennomføringen jf. Gravplassloven § 9, 5. ledd.

Byråets saksbehandling
Byråene har kunnskap om bestemmelsene i Gravplassloven og kan gi veiledning. Ofte vil de etterlatte løse saken i minnelighet.

Det er imidlertid viktig at byrået raskt henviser den klagende parten videre til kommunen dersom partene ikke kommer til enighet og saken er uklar. Vår erfaring er at kommunen da vil be om en skriftlig begrunnelse for kravet, og ved behov be om tilsvarende uttalelse fra den andre parten.

Byrået kan samtidig be om råd fra kommunen for å avklare om planleggingen bør stanses inntil saken er avklart.

Hva kan være en klar eller uklar sak?
Det er normalt en klar sak dersom avdøde har skrevet en erklæring om hvem som skal besørge gravferden. Erklæringen går foran like nære eller nærmere etterlatte. Ektefelles rett går normalt foran barn. Fraskilt ektefelle kan heller ikke kreve retten på vegne av umyndige barn.

Uenighet mellom like nære etterlatte kan være en uklar sak. Er det bror eller søster som skal ha gravferdsretten? Her kan en juridisk vurdering være nødvendig. For eksempel vil barn som er fratatt vergeretten eller er dømt for økonomisk utroskap mot sine foreldre, kunne miste retten til å besørge gravferden ved motkrav fra sine søsken. I mange saker finnes det ingen utenforliggende momenter annet enn uenighet mellom søsken. Enkelte kommuner avgjør denne typen saker ved gi gravferdsretten til den eldste av søsknene.

Uenighet om samboers status kan være et vanskelig tema og sakene kan være uklare. Hva indikerer om et samboerskap var tilstrekkelig varig og stabilt? Dette må vurderes fra sak til sak. I lovens forarbeider peker lovgiver på at endringer av samboerbegrepets generelle avgrensing i annet lovverk også skal gjelde for Gravplassloven. Derfor bør byråene være forsiktige med å konkludere i uklare saker og heller søke råd eller henvise til kommunen, dersom etterlatte ikke blir enige.