Brevet er sendt på vegne av en avdød sin tidligere samboer og stiller spørsmålstegn ved saksbehandlingen til et av Virke gravferds medlemsbyråer i spørsmålet om hvem som har rett til å sørge for gravferden. Videre klages det på at byrået ikke sørget for å gi tilstrekkelig veiledning, slik at tidligere samboers navn kunne kommet med i dødsannonsen og i meldingen til tingretten. Oppdragsbyråets kunde er en av avdødes søsken, mens klager representerer avdødes tidligere samboer. Klager hevder at oppdragsbyrået har opptrådt klanderverdig og at samboer etter gravferdsloven feilaktig ble fratatt sin rett til å være delaktig i planleggingen av gravferden. Klager skriver at vedkommende underveis søkte råd og veiledning hos et konkurrerende begravelsesbyrå. Dette byrået er også medlem i Virke gravferd. Videre orienteres det om at kirkevergen var involvert i saken. Det fremkommer ikke opplysninger om hvilke råd som ble gitt eller hvorfor uenigheten ikke ble formelt avklart av kommunen på et tidligere tidspunkt. Utvalget har innhentet en uttalelse fra oppdragsbyrået som forteller at det i den innledende samtalen med etterlatte ble avklart at en av avdødes søsken skulle sørge for gravferden. Avdødes tidligere samboerforhold ble nevnt, men det ble gjort klart at dette lå lenger tilbake i tid. Tidligere samboer var følgelig ikke til stede. Fire dager etter første kontakt mellom avdødes søsken og oppdragsbyrået, ble oppdragsbyrået kontaktet av klager som ba oppdragsbyrået stanse gjennomføringen av gravferden. Dialog mellom partene førte ikke frem til noen minnelig ordning. Klager sendte likelydende anmodning til kirkevergen, som samme kveld, dagen før gravferden, imøtekom anmodningen. Oppdragsbyrået forela samtidig problemstillingen overfor juridisk avdeling i kommunen. Morgenen etter ble anmodningen fra klager trukket tilbake. Oppdragsbyrået ba allikevel kommunen om en uttalelse på hvem som hadde retten til å besørge gravferden. Kommunen har gitt utvalget innsyn i denne uttalelsen. I sin uttalelse den 13. november bekrefter kommunen at det etter lovens kriterier ikke kan sies at det forelå et varig og stabilt samboerforhold, og at retten til å besørge gravferden derfor tilhørte avdødes søsken. Det avgjørende punktet er at partene ikke bodde sammen på tidspunktet for dødsfallet, og at felles adresse for avdøde og samboer lå flere år tilbake i tid. Så langt utvalget forstår, foreligger det heller ingen skriftlig erklæring, samboerkontrakt eller gjensidig testamentet. Kommunens uttalelse bekrefter derfor at oppdragsbyråets vurdering var riktig, og at rett person sørget for gravferden. Det er oppdragsbyråets kunde og den som besørger gravferden som bestemmer hvem som skal involveres i planleggingen og oppføres i dødsannonsen. Hvorvidt dette ble drøftet mellom oppdragsbyrået og kunden, er underlagt byråets taushetsplikt. Myndigheten til å vurdere og ta denne typen avgjørelser ligger hos den som sørger for gravferden, – ikke hos byrået.