Å leve med sorg i koronatiden
De siste ukene har jeg i oppfølgingssamtaler med barn som har mistet en av foreldrene spurt dem hvor mye de frykter for å miste andre i familien pga. korona-viruset. Jeg forventet at deres frykt for gjenlevende forelder ville ha intensivert seg. Vanligvis er frykten for den andre forelderen stor. Men den hadde ikke forverret seg hos de barn som jeg har snakket med.
Av psykologspesialist Atle Dyregrov
Flere voksne klienter som har lidd smertefulle tap eller har opplevd andre traumatiske hendelser formidler at de nå kjenner seg mer på linje med resten av verden. Alle må forholde seg til en krisesituasjon. Alle er i samme båt og må forholde seg til et endret hverdagsliv. De opplever ikke skadefryd over dette, men erkjenner at de kan kjenne at de ikke er så alene med å ha bekymringer eller oppleve vansker med å tilpasse seg en ny situasjon.
Jeg funderte litt på dette og tror at barna i disse koronatider har den andre forelderen sammen med seg det meste av tiden. Da har de mer kontroll og vet at alt er bra med han eller henne. Derimot er flere blitt mer redd for de gamle i familien og er glade for at de ikke kan smitte dem. Det er her bekymringer kan presse seg mer på og de har nytte av metoder hvor de kan styre eller utsette bekymringene til en fast tid.
Koronasituasjonen kommer på toppen av tidligere tap
Etterlatte fremhever hvordan koronasituasjonen kan gjøre sorgen enda tyngre. De er på en måte sensitivisert gjennom tidligere tap. De kan lett tenke seg hvordan det er for de som har mistet sine, blitt syke eller er pårørende til syke. Når de ser kistene på rekke og rad i Italia, eller avissidene som er fullpakket med dødsannonser, så kjenner de tyngden av dette på en annen måte enn de som ikke har sine tap nært i tid.
Etterlatte sørger vanligvis ikke alene. De mottar støtte fra andre, de tar pauser fra sorgen når de møter andre eller de er på jobb. I hverdagen kan de pendle mellom å gå nær sorgen og bort fra den, en pendling som gradvis gjør at sorgen blir lettere å bære. Nå er hverdagen brutt, kontakten mot andre redusert, og sorgen må håndteres mye mer alene. Det er alltid en ensom komponent i sorg, nå er det meste av sorgen overlatt til ensomme rom. Etterlatte kjenner på at de ikke har det vanlige sosiale nettverket å spille på, og flere merker at nettverket har nok med å omstille seg og leve med koronatilværelsen, slik at de ikke skjønner hvor spesielt og tungt dette er for dem.
Mestring
Noen fremhever at de i kraft av sine smertefulle erfaringer kjenner seg bedre rustet til å håndtere koronakrisen. De sier, «Jeg vet jo mye om hvordan en krise skal møtes og hva jeg trenger å gjøre». De mobiliserer styrke og mestringsmetoder som de selv har funnet frem til, og de anvender de metoder som vi har arbeidet med i fellesskap. Det gir ydmykhet å høre hvordan de håndterer denne situasjonen og om hvordan noen midt i sin egen sorg strekker seg ut mot andre.
De som har opplevd dødsfall som har vært omtalt mye i media, skjermer seg mot å følge for mye med i media, for de har lært hvordan det kan øke uro og bekymring. Også her er det svært ulike mestringsmetoder.
Noen sier at de må vite alt, de søker ut det de kan finne som gir dem mer kunnskap om epidemien og samfunnets tiltak for å bekjempe den. En sa at kunnskap gjør meg roligere.
Jeg vil være forsiktig å si at de er resiliente, mer at de er erfarne og bruker sin erfaring konstruktivt. Men de er også sårbare og f.eks. kan foreldre som har mistet barn være svært opptatt av at søsken skal være forsiktige. Selv om de kan fremheve at de har lært hvor viktig det er med de nære menneskelige bånd, kan bekymring for andre i familien og overbeskyttelse vente like om hjørnet.
God sosial støtte for etter- latte i koronatiden
Sosial støtte er viktig for etterlatte. Den er ikke blitt mindre viktig etter korona-viruset har satt dagsorden i verdenssamfunnet. Men viruset forstyrrer sorgen. I begravelser og bisettelser er vi forhindret fra å vise vår respekt for den døde og støtte til de etterlatte. Vi hindres i minnesamvær og i fysisk å besøke etterlatte.
Vi må bruke alle de kanaler som vi kan for å opprettholde kontakten på de som har mistet en kjær. Ofte varer vår støtte altfor kort. Vi tror at etter noen måneder så er livet tilbake til det normale og etterlatte opplever at når de gradvis tar virkeligheten inn og opplever sorgen sterkere, så faller det sammen med at omgivelsene tror de nå begynner å ha det mye bedre. Husk på at sorg tar tid. En telefon eller Facetime-samtale kan oppleves utrolig god og viktig både etter en, seks eller tretten måneder. Finn måter å vise at du tenker på dem og minn andre venner og familie på det samme. I koronatider fremhever vi at vi deltar i en kollektiv dugnad. Livet til de vi kjenner som har mistet en nær person trenger litt av denne dugnadsånden.