Begravelsen er viktig – hånden på hjertet

Dette har vært noen merkelige måneder. Mye er snudd på hodet, og “alt” har handlet om covid-19

Som gravferdskonsulenter lever vi av å samle mennesker – mennesker som vil ta avskjed med den døde, og som vil vise medfølelse med de nærmeste. Så, hva gjør vi da, når vi ikke kan det, og etterlatte må avstå fra å møtes, håndhilse, klemme og si noen trøstende ord? Hva gjør vi, når i beste fall bare noen få kan møtes – med hånden på hjertet?

I bakspeilet kan vi få øye på at vi fikk en sjanse til å vise hva vi er laget av – og til å se etter mulighetene. For de finns. Selv om situasjonen ble annerledes enn det vante og vanlige, og for noen –usedvanlig krevende.

Ritualenes innhold og hensikt
Når den mest hektiske jobbingen i de mest intense ukene er over, får vi også muligheten til å reflektere over verdien i det vi driver med. Hvis vi er i det litt mørke hjørnet, kan vi for eksempel spørre oss selv om begravelsesritualet holdes kunstig i live, blant annet ved hjelp av sånne som oss, som har alt å vinne på at ritualet består? Er begravelsen noe vi mennesker egentlig har behov for? Kan vi klare oss godt uten?

Psykolog Atle Dyregrov skrev dette Bergens Tidende den 6. april i år:

“I disse dager opplever svært mange over hele verden at begravelser blir avkortet, utsatt, gjennomført i stillhet eller på andre måter forstyrret av den pågående koronasituasjonen. Vi vet ikke hvilke konsekvenser dette vil få for etterlattes mentale helse, men vi vet at det forstyrrer vår sorg. Sorgens ritualer har betydning for oss.”

Ritualene – det vi hører, ser, sier og kjenner, tror eller ikke tror, klemmene vi gir og får, alt vi normalt opplever i forbindelse med et dødsfall, er med på å – som han sier videre “[…] å virkeliggjøre det som har skjedd. De fleste opplever sjokk og uvirkelighet når døden inntreffer, selv når den er forventet.”

“Virkeliggjøring” – jeg liker ordet. Når du får dratt bena vekk under deg – som mange etterlatte opplever, og verden raser sammen, ligger det mye god støtte i gjennomprøvede ritualer, med gammelt 

Som gravferdskonsulenter lever vi av å samle mennesker – men-nesker som vil ta avskjed med den døde, og som vil vise medfølel-se med de nærmeste. Så, hva gjør vi da, når vi ikke kan det, og etterlatte må avstå fra å møtes, håndhilse, klemme og si noen trøstende ord? Hva gjør vi, når i beste fall bare noen få kan møtes – med hånden på hjertet?

I bakspeilet kan vi få øye på at vi fikk en sjanse til å vise hva vi er laget av – og til å se etter mulighetene. For de finns. Selv om situasjonen ble annerledes enn det vante og vanlige, og for noen –usedvanlig krevende.

Ritualenes innhold og hensikt
Når den mest hektiske jobbingen i de mest intense ukene er over, får vi også muligheten til å reflektere over verdien i det vi driver med. Hvis vi er i det litt mørke hjørnet, kan vi for eksempel spørre oss selv om begravelsesritualet holdes kunstig i live, blant annet ved hjelp av sånne som oss, som har alt å vinne på at ritualet består? Er begravelsen noe vi mennesker egentlig har behov for? Kan vi klare oss godt uten?

Psykolog Atle Dyregrov skrev dette Bergens Tidende den 6. april i år:

“I disse dager opplever svært mange over hele verden at begravelser blir avkortet, utsatt, gjennomført i stillhet eller på andre måter forstyrret av den pågående koronasituasjonen. Vi vet ikke hvilke konsekvenser dette vil få for etterlattes mentale helse, men vi vet at det forstyrrer vår sorg. Sorgens ritualer har betydning for oss.”

Ritualene – det vi hører, ser, sier og kjenner, tror eller ikke tror, klemmene vi gir og får, alt vi normalt opplever i forbindelse med et dødsfall, er med på å – som han sier videre “[…] å virkeliggjøre det som har skjedd. De fleste opplever sjokk og uvirkelighet når døden inntreffer, selv når den er forventet.”

“Virkeliggjøring” – jeg liker ordet. Når du får dratt bena vekk under deg – som mange etterlatte opplever, og verden raser sammen, ligger det mye god støtte i gjennomprøvede ritualer, med gammelt 

eller nytt innhold. Det har verdi å samles, synge en sang eller en salme, lese et dikt eller be Fader Vår, spise en matbit og dele fortellinger om den døde. Det hjelper oss med å sette sammen bitene i vår egen livsfortelling.

Kreativiteten blomstrer
Derfor gleder det meg stort å høre om all den gode kreativiteten vi besitter. Det gleder meg stort å høre om den dramatiske økningen av antall minnesider, minneord og tente lys. Det viser at vi mennesker bryr oss. Det gleder meg stort å høre om familie og venner som ikke fikk vært med i kirken eller kapellet, men som satt hjemme, hadde tatt på seg pentøyet, og som deltok via direkteoverføringen. Ikke “så på”, men “deltok”.

Det gleder meg å høre om urneseremonier nå når restriksjonene lempes, utvidede minnemarkeringer ved urnenedsettelsen, eller et utsatt og utvidet minnesamvær. Alt dette gleder meg fordi grunnleggende menneskelige behov kan bli møtt. Kunnskapsrike og modige gravferdskonsulenter gir god hjelp til å sette et punktum, slik at det blir litt lettere for de etterlatte å ta de neste skrittene.

Hvis du noen gang har undret deg over spørsmålet om begravel-sesritualet er viktig, tenker jeg at denne tiden med all mulig tydelighet har vist oss nettopp det – at begravelsen er viktig. Begravelsen er viktig for å dele sorg og håp, og ritualet understreker betydningen av individet – og sammenhengen vi er en del av. Ta med deg det inn i sommeren.

Så ser jeg frem til å se dere igjen, og jeg gleder meg til å håndhilse og til å kunne gi en klem igjen. Jeg håper det ikke blir så altfor lenge til.

God sommer!

Vennlig hilsen
Jan Willy Løken, Styreleder