Dødsdikt
Sorgmuntre og urovekkende
tekster om døden
Tekst: Anne Østgaard | Foto: Guri Pfeiffer
Som gravferdstaler stiller jeg meg til rådighet for pårørende og døde. Jeg har opplevd det magiske ved plutselige og nære menneskemøter knyttet til et dødsfall. Befriende og berikende samtaler om døden. Bunnløs sorg. Tårer. Sinne. Vemod. Latter. Lettelse.
En håndsrekning til større fortrolighet med døden
Mange mennesker føler ubehag når temaet død bringes på bane, og de er uforberedt på at døden også kan ramme dem. Min antologi, Dødsdikt, er en håndsrekning til større fortrolighet med døden, og en invitasjon til flere og nyanserte samtaler om døden, uavhengig av livssyn og tro. Jeg har også et håp om at denne boken kan være et bidrag til sinnets munterhet.
«Det er ikke det at jeg er redd for å dø. Jeg vil bare ikke være til stede når det skjer.»
Woody Allen
Ikke først og fremst en bok til trøst.
Dødsdikt er ikke primært en bok til trøst, men en samling dikt der nærmer 50 svært ulike forfattere gjennom nærmere 100 dikt, formidler en erkjennende, forsonende, leken, reflektert og sorgmunter holdning til døden. Her er absurde, bisarre, burleske, dunkle, folkelige, groteske, humoris-tiske og svært mørke dikt om døden; tekster som forhåpentligvis vil skape både reaksjon og refleksjon.
«Døden gjør livet meningsløst fordi alt vi noensinne har strevd for, opphører med den, og den gjør livet meningsfylt fordi dens nærvær gjør det lille vi har av det, umistelig, hvert øyeblikk kostbart.»
Karl Ove Knausgård.
Momento mori!
Husk du skal dø! Dette er et uomtvistelige faktum. Men i vår tid er mange av oss fremmede for døden. Og vi blir utrygge i møte med den. Hva skal vi si? Hva skal vi gjøre? Hva skjer når vi dør? Mye henger sammen med profesjonaliseringen av døden. Alvorlig syke blir sjelden pleiet hjemme. De fleste dør på institusjon, og «håndteres» av profesjonelle helsearbeidere. Og ofte når noen dør, ser man ikke på døden som en naturlig avslutning på et liv, men mer som medisinen og helsevesenets tilkortkommenhet.
Gro Dahle
Inn i gangen
Og plutselig en dag
så er Døden der,
kommer inn i gangen
selv om døra er lukket,
tråkker etter oss opp trappa,
sitter mellom oss i sofaen,
går til bords med oss, går til sengs med oss,
står der ved siden av oss på plenen,
følger etter oss ned veien.
Det er helt naturlig,
sier Døden
og skrur av lyset i stua,
det er bare sånn som skjer,
sier Døden
og trekker for gardinene.
Og det er det,
det er bare sånn verden er,
bare slik livet er,
og når Døden har sittet på tredje trappetrinn
i mange nok dager,
bestemmer han seg bare
for å dra videre, pakker kofferten sin,
tar ned jakken fra knaggen.
På gjensyn, sier Døden
og trekker skyggen sin med seg
ut døra, trekker beina etter seg,
og verden åpner seg igjen
i lukt og smak og smil.
«… menneskenes hjerter forandres aldeles intet …»
Sigrid Undset har skrevet: «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»
Menneskene i vårt moderne, sekulære samfunn har det samme behovet for trøst, ritualer og seremonier rundt døden som før. Enten vi er troende, humanetikere eller livssynsnøytrale ønsker vi verdige gravferdsseremonier. Med stor respekt for troende, representerer jeg, som ikke-religiøs gravferdstaler, et alternativ for mennesker med et humanistisk livssyn. For døden angår oss alle. Dess mer kunnskap om og refleksjon rundt døden, dess bedre, og her kan litteraturen bidra til å utvide vår «kompetanse», horisont og takhøyde. For meg er det ingen motsetning mellom å møte døden og mennesker i sorg med alvor og pietet, kanskje søke trøst i vakre og varmende dikt – og det å more seg over absurde, barske, humoristiske og litt «slemme» dikt om menneskers endelikt.
«Da linedanseren var kommet halvveis, tok tauet slutt.» Lars Saabye Christensen
Trekkes mot og frastøtes
Vi frykter, men tiltrekkes også av døden. Dette speiles ikke minst i litteraturen. Særlig i diktet. Men også i bildekunst, i musikk og på film. Og i språket vårt med motsetningsfylte ord som dødsangst og dødslengsel. Vi bruker også språket til å omgå og omskrive ordet «død», og kan i dødsannonser finne formuleringer som «Sovnet inn», «Gikk fra oss», «Forlot oss». Og friskere og til dels ufrivillig komiske omskrivninger som «Dro til de evige jaktmarker», «Har mønstret av», «Gikk over terskelen», «Stemplet på siste post» og
«Hentet Jesus hjem til seg i dag», eller kanskje omvendt …
«Døden er nesten slik som snøen, ein veit ikkje kva tid han kjem, sjølv om han oftast kjem om vinteren.»
Maria Parr
Humor kan gjøre døden mer alminnelig og mindre skremmende.
Døden er definitiv, mangfoldig og uforutsigbar. Den kan være brutal, men også en lettelse. Og det kan være både befriende og berikende å bruke humor til å gjøre døden mer alminnelig og mindre skremmende.
André Bjerke
Over en pessimist
Han samlet på sorger og kvalfulle dager. Han var som en frimerkesamler av plager. På dødsleiet mumlet han, lykkelig trett:
– I dag er omsider min samling komplett.
Tor Milde
«Jeg er ikke redd for å dø. Jeg er redd for veps. Jeg tør ikke sove med vinduet åpent om sommeren lenger. Det er det eneste.»
Lyttetips: Human-Etisk Forbunds nye, opplysende og utmerkede podcast, Prosjekt døden: https://human.no/doden/podkast/
