VIDEREFORMIDLING OG ANSVAR
Om minneord i gravferd
Virke Gravferd Etisk utvalg mottok den 10. februar 2021 en sak fra styret i Virke Gravferd.
Anonymisert uttalelse fra Etisk utvalg, mars 2021
Kort historikk før behandlingen i Etisk utvalg
Administrasjonen i Virke Gravferd mottok en henvendelse fra et begravelsesbyrå med spørsmål om en familie kunne sende en sak til behandling i Etisk utvalg. Administrasjonen svarte at ingen kan kreve å få sin sak vurdert, men alle kan sende en anmodning til Virke Gravferd om dette.
Utgangspunktet er en klagesak vedrørende minneord i begravelse. AU i Virke Gravferd mottok saken og valgte å sende deres svar til klager på bakgrunn av innsendt klage og e-post fra prest og byrå.
AU sin løsning var å be byrået om å invitere til et møte hvor alle sakens sider ble løftet frem, med håp om en løsning. Dette møtet ble avholdt 18. januar 2021, men uten resultat. AU mottok e-post fra oppdragsbyrået 20. januar hvor også de ber om at saken blir oversendt Etisk utvalg i Virke Gravferd. Også klager har på eget initiativ bedt om at saken behandles i Etisk utvalg.
I tillegg til korrespondanse i saken har det også vært noen telefonsamtaler mellom klager og bransjedirektør Gunnar Hammersmark samt telefon fra klager til styremedlem i Virke Gravferd, Vanja Grønhaug, Bodø.
Utvalgets mandat
Vi viser til utvalgets vedtekter og mener at det ligger innenfor utvalgets mandat å uttale seg i saken. I vedtektene heter det bl.a.:
«Virke Gravferds Etiske Utvalg har til formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i bransjen. Virke Gravferds Etiske Utvalg kan vurdere prinsipielle spørsmål eller forhold ved byråers adferd og avgir uttalelser som skal gjøres kjent for medlemmene.
Kompetanseområdet for Etisk Utvalg omfatter alle sider ved gravferd i Norge.»
Utvalgets saksbehandling og drøfting
Hva klagen gjelder
I forbindelse med en gravferd ønsket klager, som er avdødes datter, å holde et minneord. Det var hennes mor, som også var avdødes ektefelle, som var ansvarlig for gravferden. På grunn av en vanskelig relasjon til moren, var det ikke naturlig for klager å henvende seg til henne med ønsket om å holde sitt minneord. Klager henvendte seg derfor til den som skulle forrette gravferden, for øvrig en pastor fra en frikirke. Samme dag kontaktet hun oppdragsbyrået og informerte dem om sitt ønske om å holde et minneord. Hun fikk der kontakt med den hos oppdragsbyrået som hadde ansvar for det aktuelle gravferdsoppdraget. Vedkommende svarte at dette ønsket måtte hun ta opp med den som skulle forrette gravferden. Videre gjorde vedkommende det klart at han bare kunne forholde seg til den som sørget for gravferden, altså avdødes ektefelle og klagerens mor.
Fire dager senere fikk klager en oppringning fra forrettende som henviste til «at begravelsesbyrået har klare regler på at minnetalen må sendes inn på forhånd»
(sitat fra klagers redegjørelse). Forretter sier i sin redegjørelse at oppdragsbyrået
«sa at det var mitt ansvar å se til/sjekke at det som skulle fremføres var akseptabelt (…) Byrået hadde ikke noen slike regler, men ville bare gjøre meg oppmerksom på det ansvar jeg hadde som forretter av seremonien i følge kirkens regler for gjennomføring» (sitat fra forretters redegjørelse).
Klager oppfattet kravet om en forhåndsgodkjenning av hennes minneord som krenkende og uten hjemmel i gjeldende lover og retningslinjer. Hun oppsøkte derfor oppdragsbyrået umiddelbart etter gravferden og konfronterte dem med dette. Hun ble der fortalt at de ikke krevde slik godkjenning av minneord.
Både oppdragsbyrået og forrettende har beklaget hendelsen etter at klager sendte inn en klage på forholdet. Imidlertid mener klager at saken er bagatellisert av oppdragsbyrået og at de med overlegg påla forretter om å be om å få minneordet til
gjennomsyn på forhånd. Klager har henvendt seg til Virke Gravferd for hjelp og veiledning til å ta saken videre, men opplever at Virke Gravferds administrasjon er beskyttende overfor oppdragsbyrået. Videre oppfatter klager at administrasjonen har motarbeidet en behandling av saken i Virke Gravferds Etiske utvalg.
Utvalgets drøfting
Utover selve saksfremstillingen og de foreliggende dokumentene i saken, legges følgende til grunn for utvalgets drøfting og uttalelse:
Virke Gravferds standard for god gravferdsskikk
Lov om gravplasser, kremasjon og gravferd (Gravplassloven)
Alminnelige bestemmelser for gravferd, vedtatt av Kirkemøtet i 2002.
Sakens kjerneområde synes for utvalget å være klart identifisert. Det dreier seg om minneord i gravferd og om hvordan ønsket om å holde minneord skal møtes og videreformidles.
I Gravplasslovens § 9 reguleres retten til å sørge for gravferden. Vedkommende blir ansvarlig for ulike valg som skal tas knyttet til spørsmål som kiste- eller urnegrav, seremoniform, hvilken grav avdøde skal gravlegges i mv.
Også i Kirkens bestemmelser for gravferdshandling har den som har den juridiske retten til å sørge for gravferden en klar myndighet når det kommer til medvirkning i seremonien. I Alminnelige bestemmelser for gravferd heter det i punkt 3:
«Tale ved eventuell kransepålegging må ikke finne sted uten at den som sørger for gravferden, har gitt samtykke til det. Det bør legges til rette for medvirkning fra de pårørende.»
På andre områder av det seremonielle ligger myndigheten hos forrettende og kantor/organist, slik det fremkommer i de samme bestemmelsenes punkt 4:
«Salmer og sanger skal godkjennes på forhånd av den som skal forrette. Det samme gjelder æresbevisninger og andre tiltak som ønskes i tillegg til gravferdsordningen.
Alt musikkstoff som skal brukes, skal på forhånd godkjennes av kantor/organist. For å gjøre det mulig å finne frem til sang og musikk og andre innslag som er best mulig egnet, bør kontakten med de pårørende opprettes så snart som mulig.»
Videre heter det i punkt 5:
«For å sikre en verdig gjennomføring av handlingen er det viktig at det avsettes tilstrekkelig tid. Den som forretter skal også påse at alle som medvirker i forbindelse med gravferden, opptrer slik at handlingen kan gjennomføres på en god og verdig måte, i samsvar med kirkens ordninger.»
Den som sørger for gravferden har ut i fra de overnevnte gjeldende bestemmelsene for kirkelig gravferd, rett til å avgjøre hvem som skal få medvirke med minneord i gravferd. I dette ligger imidlertid ingen rett til å styre hva som blir sagt av den man lar medvirke, for eksempel ved å kreve gjennomsyn av minneord på forhånd. Når den som sørger for gravferden har gitt noen rett til å holde et minneord, må man med andre ord leve med det som kommer.
Den som forretter skal se til at alle som medvirker opptrer slik at handlingen kan gjennomføres på en god og verdig måte, i samsvar med kirkens ordninger. I dette ligger heller ingen rett til å godkjenne minneord på forhånd. Her er det mer snakk om å organisere gravferden på en slik måte at det er en verdig orden og rekkefølge på de ulike innslagene i seremonien, og at kirkens gravferdsritualer blir ivaretatt.
Et gravferdsbyrå skal i alle gravferdsoppdragets faser forholde seg til den som sørger for gravferden. Alle avgjørelser som vedrører oppdraget tas av den som har denne retten. Det hører imidlertid til god gravferdsskikk å ivareta alle pårørende og andre som henvender seg til byrået på en så god måte som mulig. I Standard for god gravferdsskikk heter det blant annet i § 3: «Formålet med god standard for gravferdsskikk er
• å sikre at etterlattes ønsker og behov ivaretas
• å legge til rette for etterlattes sorgprosesser
• å sikre at gravferdsbyråene opprettholder høy faglig standard
• å sikre at gravferdsbyråene har en redelig og etterrettelig forretningsdrift og høy etisk standard
Videre heter det i § 4:
«Alle som arbeider i et begravelsesbyrå skal ha tilstrekkelig kompetanse til å utføre arbeidsoppgavene sine. Dette sikres gjennom opplæring i tråd med Virke gravferds krav til opplæring.»
Gravferdsbyråene møter ofte familier som er i konflikt. I slike gravferdsoppdrag kan det være svært krevende å ivareta alle pårørende samtidig som man må være tydelig på at det er den som sørger for gravferden som bestemmer. Man må være tydelig på hvem som har retten, men samtidig søke å finne frem til gode og minnelige løsninger som alle kan leve best mulig med i ettertid. Da er høy kompetanse, herunder inngående kjennskap til og praktisering av gjeldende lover og regler viktige og nødvendige verktøy.
Utvalgets konklusjon
Det er Etisk utvalgs oppfatning i denne saken at verken oppdragsbyrået eller forrettende har fulgt Kirkens alminnelige bestemmelser for gravferd når det gjelder medvirkning fra de pårørende. Det at den forrettende er en frikirkelig pastor, kan forklare en manglende etterlevelse av Kirkens ritualer. Det er imidlertid rimelig å forvente at også forrettende fra andre kirkesamfunn er klar over og forholder seg til de grunnleggende bestemmelser, ordninger og tradisjoner for kirkelig gravferd. Det fremgår av sakens korrespondanse at pastoren og oppdragsbyrået har noe ulik oppfatning av hvordan bestemmelsene for medvirkning i gravferden ble formidlet. Det er imidlertid vår oppfatning at oppdragsbyrået har bidratt til pastorens feiltolkning av gjeldende bestemmelser, noe som er svært beklagelig.
Etisk utvalg slår fast at så lenge den som sørger for gravferden har gitt andre tillatelse til å holde et minneord i en gravferd, kan ingen be om å få kjennskap til innholdet på forhånd. Klager gis derfor medhold i at oppdragsbyrået har begått feil ved å oppfordre klager til å sende minneordet til forrettende.
Etisk utvalg bemerker videre viktigheten av gode rutiner for klagebehandling. Når noen opplever og varsler om at de har grunn til å klandre et gravferdsbyrå eller deres representanter, må henvendelsen imøtekommes så godt som mulig og sikres en uhindret og rettferdig behandling. Dette gjelder både ved henvendelser til det enkelte gravferdsbyrå og til bransjens øvrige organer.
Det er Etisk utvalgs oppfatning at oppdragsbyrået burde gitt saken høy prioritet, og så raskt som mulig søkt å løse denne på eget initiativ, før den ble en formell klagesak.
