I avdødes ånd

I 2019 gjennomførte jeg et forskningsprosjekt om gravferden med stipend fra Bispemøtet i Den norske kirke (heretter kalt «kirken»). Arbeidstittelen på prosjektet var «I avdødes ånd». Mer utdypende var min problemstilling knyttet seg til hvordan prester møter pårørende som kommer til kirken med sine døde og hvordan de pårørende opplevde møtet med kirken og gravferden.

Ingeborg Sommer, sogneprest i Skøyen menighet

Utgangspunktet for prosjektet var opplevelsen av et stadig større et fokus på det personlige i en gravferd. Hva betyr det for kirken når pårørende ønsker en gravferd «i avdødes ånd»? På hvilken måte kan og skal kirken tilpasse seg samfunn og individ, og på hvilken måte skal den holde på det tradisjonelle? Og ikke minst: Hvordan kan kirken samhandle godt med den tredje aktøren i planleggingen av en gravferd: Nemlig gravferdsbyråene.

Det var prester og pårørende som var mine forskningsobjekt, men også gravferdskonsulentene ble en del av mitt materiale gjennom observasjoner av gravferdskonferanser.

Denne artikkelen er ingen helhetlig fremstilling av prosjektet og mine funn, men et lite innblikk en del funn som jeg tenker er særlig viktig for samarbeidet mellom kirke og gravferdsbyråer.

Kirkens ordning
I dag er det stadig færre mennesker identifiserer seg med det «kristne». Likevel kommer et stort flertall til kirken med sine døde. Gravferder er derfor det stedet presten møter den store bredden av folkekirken – også dem som har meldt seg ut eller aldri selv ble døpt. Derfor blir møtet mellom kirkens tro og tradisjon og sekularitet/ikke-tro ekstra tydelig her.

En kirke som både er en del av og i dialog med den sekulære kulturen, vil for mange kun snakke med myndighet hvis det som sies gir mening. Og hva er det som gir mening for mennesker i møte med døden i dag og hvilken rolle kan kirken ha i dette?

For å besvare dette utførte jeg et empirisk forskningsprosjekt der jeg fulgte fire tilfeldige gravferder fra A til Å, og fulgte opp med intervjuer av prester og pårørende etterpå. Målet var å få til rikholdige og nyanserte beskrivelser av både presters tenkning rundt egen og kirkens rolle i en gravferd, og pårørendes tanker om døden, troen, gravferd og kirkens rolle i møte med dette.

Mine pårørende kom til kirken fordi den representerer noe trygt og kjent i møtet med døden, men de hadde ingen forventninger knyttet til kirkens budskap i møte med døden. Når innholdet i kirkens ramme på denne måten ikke lenger fremstår som viktig, blir det i stedet ekstra viktig hvordan prestene gjør jobben sin. Den personlige relasjonen mellom pårørende og prest kommer mer i fokus.

I Alminnelige bestemmelser for den kirkelige gravferd står det at gravferden er en gudstjenestelig handling. Dette betyr blant annet at i samles om et budskap knyttet til Jesu død og oppstandelse. Samtidig må vi være bevisste på at det er et vesentlig skille mellom en gravferd og søndagens hovedgudstjeneste.

For mens det er forkynnelsen av evangeliet er selve SAKEN når vi møtes til gudstjeneste en søndag formiddag, er SAKEN en annen når vi samles til gravferd; nemlig at en av våre kjære eller nære er død. Det er det som bringer oss til kirken denne alminnelige hverdagen.

Dette betyr ikke at kirkens budskap ikke er viktig i en kirkelig gravferd, men det er ikke først og fremst av denne grunn de pårørende kommer til kirken med sine døde. Det er for å ta avskjed. Og de pårørende forventer at presten skal ha fokus på det som for dem er SAKEN.

Det er dette de pårørende legger i begrepet «avdødes ånd»: At gravferden skal vise igjen noe av det som skiller avdøde fra «alle andre» – det som gjorde personen til den han eller hun var.

Byråene
Gravferdskonferansene i mitt prosjekt ble holdt før sørgesamtalene. På denne måten ble gravferdskonsulentenes rolle viktig for planleggingen av den kirkelige gravferden og i hvilken grad det ble lagt til rette for individuelle ønsker på en god måte.

Mine pårørende var godt fornøyd med den hjelpen de fikk hos byrået. Samtidig ble det klart at det var ikke i de praktiske sidene ved gravferden som var den viktigste delen av sorgprosessen. Tvert imot opplevde flere at fokuset på alle valgene som skulle tas, ble en unødvendig belastning. Valg av kiste kjentes ikke viktig. De hadde ikke så stor formening om antall lysestaker og oppsettet av seremonirommet. Likevel måtte de forholde seg til det.

Noe annet jeg så nærmere på, er hvordan ulike byrå presenterer seg og sine tjenester på nett. Og jevnt over ble det personlige løftet frem. Eksemplene under er fra fire byrå som opererer i Oslo:

Vi hjelper deg å planlegge en helt unik og personlig avskjed. (…) Tenk over hva som er riktig når det gjelder valg av type seremoni. (…) Skal det være en intim minnestund for de aller nærmeste? Sammen velger vi den løsningen som passer deg best.

Planlegg en personlig begravelse
En begravelse innebærer mange valg, hos NN begravelsesbyrå har du mulighet til å gjøre dine egne valg.

Sannsynligvis er dette god markedsføring, for det harmonerer godt med den forventing mange pårørende har. Men slagsiden ved en slik måte å snakke om gravferden på, er at den forsterker tanken om at en personlig og unik gravferd er bedre enn en gravferd som følger gamle mønster. Det blir liksom ikke bra nok å bare gjøre det sånn som det alltid har vært gjort.

På denne måten kan pårørendes evne til handling og kreativitet kan bli forvekslet med deres grad av kjærlighet overfor avdø-de. Da blir muligheten for en personlig tilrettelegging av gravferden ikke lenger kun et gode, men også en byrde.

Det viktige
At pårørende har tanker og ideer om hva de ønsker for en gravferd betyr ikke det samme som at de kan eller ønsker å ta det hele og fulle ansvaret for hva som trengs for å få til en god gravfred. De færreste av mine pårørende ønsket ikke å ha ansvar for alt. Og selv om de nærmest intuitiv ønsket å legge til rette for noe unikt og personlig, viste det seg altså når et kom til et stykke, at dette ikke hadde så stor betydning for sorgprosessen. Det som imidlertid overrasket dem og som fikk mer å bety enn de hadde trodd, var alle som kom og deltok i gravferden og presten. Altså menneskene rundt dem.

At presten ble viktig, handlet først og fremst om presten som medmenneske. Presten var interessert – ikke bare i den avdøde og hennes liv, men i de pårørende og deres relasjon til avdøde. Og prestene våget å stille de vanskelige spørsmålene – om det i livet som ikke hadde blitt slik de hadde håpet.

Gravferden ble på denne måten noe mer enn seremonien. Den ble mer en prosess. Presten gikk noen nødvendige skritt sammen med de pårørende. Dette bidro til at gravferden ikke «bare» ble en unik seremoni i avdødes ånd, men et reelt farvel.

Samtidig var alle prestene trofaste mot ritualet: Det ble vurdert som en god forutsigbar ramme med nok rom for at avdøde som person også kunne trer frem – uten at det var forventet at noe spektaku-lært eller ekstraordinært skulle finne sted. For selv om prestene var bevisst på at det er avdøde som er gravferdens SAK, truet ikke dette kirkens fundament.

Gjennom selve ritualet trådte det tydelig frem at det var noe felles, utenfor våre egne prestasjoner, som bar det som skjedde: Budskapet om håp og nåde.

Salmer og musikk
Det som på forhånd stod klart for de pårørende som et viktig element i gravferden, var valg av musikk. De ønsket seg musikk som talte til hjertene og som minnet dem om den avdøde.

Noen av dem hadde klare ønsker – gjerne basert på avdødes ønsker eller tidligere gravferder i familien. Men andre hadde lite kjennskap til særlig salmetradisjonen, og samtalen med byråene fremsto litt påtvunget og ble en del av hele den listen med praktiske ting som trengte sin avklaring (valg av kiste, urne, blomster, lysestaker – og salmer og musikk). En kompliserende faktor var også at presten fremsto som en slags godkjennings¬instans i stedet for en fagperson som kunne veilede og hjelpe.

Det som i tillegg skjer når presten kommer sent på banen i forberedelsen, er at et nei til yndlingsmusikken blir fort et nei til det som var viktigst for den avdøde og dermed et nei til selve gravferdens SAK – nemlig at vi skal ta avskjed med et konkret menneske. Skal vi si nei til en sang eller et musikkstykke, må det være fordi vi mener det gjør seremonien bedre. Hvilke andre grunner skulle det være? Og dette må skje gjennom dialog med de pårørende. Og hvis det finnes gode grunner til å si nei, er min erfaring at grunnene gir mening for pårørende. Da blir det sjelden vanskelig.

Videre er det for mange prester og kantorer viktig å fremme den kvalitet levende musikk har for våre fellesskap og våre seremonier. Når orgelmusikken fyller rommet med kraft og intensitet, er jeg blant dem som mener at det ikke kan sammenlignes med det som kommer ut av en høyttaler foran i seremoni¬rommet. En av grunnene er at annet er dynamikken innspilt musikk – og særlig i klassiske innspillinger – ofte er svært stor. Det betyr at de laveste partiene nesten blir uhørlig. Energien blir borte. Lyden fyller ikke rommet.

Men dette betyr ikke nødvendigvis at vi skal si nei til alle avspillinger. Vi skal være lyttende og kloke fagpersoner, ikke regelryttere. Det sjelesørgeriske kan gjøre det rett og klokt å si ja. Og hvis presten møter pårørende to dager før gravferden, kanskje flere dager etter gravferdskonferansen har funnet sted, er det for sent å være med å hjelpe de pårørende til valg de kanskje ikke selv hadde tenkt på. 

Kirke og byrå
Gravferdskonsulentene jeg møtte i prosjektet mitt var alle lojale mot kirken i sin presentasjon av ulike alternativer for gravferd. Men jeg så også at en forsøksvis objektiv beskrivelse av kirkens ordning, fort ble veldig trang. I stedet for å vise til kirkens liturgi som en tradisjon som knytter oss til tidligere generasjoner og samtidig gir oss en åpen himmel over livet, ble kirkens liturgi til noe begrensende. Alternativet «kirkelig gravferd» kom nærmest sammen med en advarsel: «Hvis dere velger en kirkelig gravferd, må dere være oppmerksomme på at presten er forpliktet på kirkens liturgi og at det må synges tre salmer», osv. Det hørtes ut som en hemsko.

Men selv om kun to av de elleve pårørende jeg intervjuet hadde en uttalt kristne tro, opplevde alle seremonien som verdig og fin. Hverken de pårørende eller prestene opplevde liturgiens rammer som et problem. Kanskje er det klok av skade at konsulentenes presentasjon blir en advarsel. Kanskje har de fulgt pårørende som har opplevd rigide og vanskelige prester, men fordi prosessen da er kommet så langt, har ikke de pårørende annet valg enn å gjennomføre den kirkelige gravferden.

Økonomi
Mange pårørende opplever videre at gravferden fort blir dyr. Mine pårørende hadde alle relativt god økonomi, men flere tok opp dette som tema, først og fremst i sympati med alle som ikke har god økonomi.

De bekreftet også at det kjentes vanskelig å velge de billigste løsningene, fordi det kunne oppfattes som et signal om at avdøde ikke var så viktig.

Fra kirkens side ener jeg vi må ha en tydeligere strategi i forhold til det økonomiske rundt en gravferd. Vi må være tydelige på at kirkerommet står til disposisjon for alle som hører til, prest og organist må få lønn fra kirkens ulike råd og kirken er ferdig utsmykket: Det er ikke nødvendig å leie lysestaker osv. En kirkelig gravferd bør kunne gjøres billig – uten at det går på bekostning av det som betyr mest.

Og for å spe på med litt teologi: Når kirkerommet rommet blir overlesset av levende lys, mister lyset noe av sin symbolske kraft. Et enkelt kristuslys som står ved kisten kan minne oss om livet som overvinner døden. Et hav av lys blir noe som i beste fall skaper en ønsket stemningen.

Utfordringer
Når jeg ser de forskjellige byråenes presentasjon av sine tjenester på nett, savner jeg et større fokus på alle de alminnelige livene. Og hvordan holder vi gravferd for alle oss alminnelige, for alle som kanskje er litt beskjedne og usynlige i liv og hverdag. For ikke å snakke om hva vi gjør når vi skal ta avskjed med dem som har krenket sine nærmeste eller der det har oppstått en vond konflikt.

Både gjennom funn i forskningen og egen erfaring som prest gjennom 20 år, mener jeg at det er en styrke at kirken kan tilby den samme rammen til alle mennesker.

Som konklusjon i rapporten skriver jeg at kirken svikter de pårørende og gjør seg selv en bjørnetjeneste hvis den møter pårørendes engstelse for kirken og presten med å forhandle om liturgien. Kirken har en liturgi som prestene i all hovedsak kan stå godt i og som de pårørende opplever fungerer. Det er ikke her problemet ligger.

Det viktige er at vi med den ramme liturgien gir leder godt, snakker klokt, er nærværende i menneskers sorg, savn og smerte og viser at håpet er tent. Dette krever mer av oss – både av den enkelte prest og av kirkens ledelse. Det krever tilrettelegging, veiledning og ledelse. Det krever at vi våger å tenke at det oppdraget vi har er så viktig at vi må gjøre det bra. Vi må våge å utfordre hverandre til å bli bedre.

Kirke og byrå må samarbeide til beste for de pårørende. Men det bør ikke bare skjer bare fra gang til gang, mellom den enkelte prest og den enkelte gravferdskonsulenten. Vi trenger en større samtale om hvordan vi spiller hverandre gode – i respekt for hverandres arbeidsoppgaver og til beste for de sørgende som kommer til oss på sine aller tyngste dager.

Jeg har nok en visjon om at sørgesamtalen bør skje FØR gravferdskonferansen. På den måten vil de pårørende først ha fokus på sorgen og avskjeden som skal finne sted, og så fokusere på alt det praktiske. Det vil krevd mer av både prest og byrå. Men jeg tror det ville blitt bedre for de pårørende!