Kan det snu snart?

Bjørn Eidsvågs sang er blitt symbolet på det mange opplever i denne tiden. Da Norge i midten av mars ble stengt ned fikk det store konsekvenser for oss alle. Og vi skjønte at våren og sommeren ville bli helt annerledes enn normalt. Nå er vi kommet langt ut på høsten, og det er vel opplagt for de fleste av oss at vi må leve med restriksjoner og holde avstand en god tid fremover.

For etterlatte som hadde dødsfall i denne perioden, spesielt i mars, april og mai, har det vært krevende å måtte begrense eller avlyse muligheten til å samles til seremoni. I normale tider er gravferden en viktig møteplass for å feire levd liv, og for kunne stå sammen i sorgen. Når det i tillegg ble svært begrenset mulighet til å besøke sin kjære i forkant av dødsfallet så har dette ført til at mange ikke har fått bearbeidet sorgen ved å miste en av sine. At dette har vært en stor belastning for mange etterlatte er det ingen tvil om. Hva dette vil bety på sikt er det vanskelig å si noe om. Mange valgte bort seremonien i håp om at man kunne samle alle på et senere tidspunkt til en urneseremoni eller nedsettelse på gravplassen. Men når denne muligheten drar ut i tid, vil det kunne medføre at noen synes det blir så lenge siden dødsfallet at også denne løsningen velges bort?

I sommer ble det oppslag i media på at det i Norge var færre dødsfall første halvår i år sammenlignet med samme periode året før. Dette i sterk kontrast til mange andre land i verden. Og når dette ble koblet sammen med det faktum at syv begravelsesbyråer hadde mottatt koronastøtte fra staten som følge av redusert omsetning fikk dette oppmerksomhet. Derfor trenger dette en liten forklaring. Antall dødsfall gjennom et år varierer, både i totalt antall og antall døde regionalt. Dette er normalt, og dette gir ingen grunn til å kunne søke offentlig støtte. Det som derimot ble situasjonen noen steder var at restriksjonene til å samles til gravferd medførte markant nedgang i omsetning på enkelte steder. Og på dette tidspunkt benyttet disse byråene muligheten til å søke støtte på linje med alle andre bransjer. I dag gir restriksjonene anledning til å gjennomføre seremonier med inntil 200 personer, forutsatt at alle smittevernregler følges og dermed har vi en mer normal situasjon.

For gravferdsbransjen har det også vært andre utfordringer. Hvordan legge til rette for at etterlatte kunne få en verdig avskjed med strenge begrensninger i å kunne møtes. Mange planleggingssamtaler med etterlatte er gjort digitalt og svært sjeldent fysiske møter. Vi er normalt gode på å vise empati, omsorg, et godt håndtrykk og en god klem når det er naturlig. Nå er dette byttet ut med Antibac og avstand. Jeg hører mange gravferdskonsulenter som lengter etter normale tilstander igjen.

I mellomtiden må fokusere på å møte etterlatte med et godt blikk. Det er ikke begrenset av avstand eller digitale møter!

En ting vi er blitt gode på i denne perioden, er å ta i bruk digitale løsninger. Tilbudet om streaming av seremonien har tatt av, og har gitt mange anledning til å kunne delta hjemmefra med sin Ipad. Dette erstatter ikke behovet for det fysiske møte, men en god løsning i den tiden vi har vært gjennom. Så blir spørsmålet om det digitale fremmøte i seremoni vil påvirke det fysiske oppmøte når vi er tilbake til normale tilstander. Vi tror at behovet og ønske om fysiske møteplasser vil føre til at folk kommer til å møte opp i gravferder som tidligere. Og i noen tilfeller vil streaming av seremonien føre til at andre får tilgang til å delta som av ulike grunner ikke hadde mulighet til å reise for å delta i gravferden.

Vi mennesker har behov for fysiske møter og kontakt. Begrensingene vi har hatt i denne perioden har gjort oss mer bevisst på dette. Skal det snu snart? Så vi igjen kan treffe hverandre på normalt hvis?

Det blir bra!

Gunnar Hammersmark