Emoji i dødsannonsene? Ja, hvorfor ikke?

Nylig var dødsannonser med motorsykkel og bobil på trykk i OA. Jacob Svarre i Nettum begravelsesbyrå hadde ikke sagt nei til en emoji.

Tekst: Journalist Marius Staveli
Artikkelen stod først i Oppland Arbeiderblad 26. september 2020

Hvor går grensen for hva som er greit i en dødsannonse?
Tradisjoner står for fall på personaliasidene. Frem til nylig var stiliserte kors, duer og andre symboler det eneste som var greit i dødsannonser. Noe har skjedd. Nylig var det bilde av en motorsykkel i en dødsannonse i OA, og bilde av en bobil i en annen. Titt og ofte dukker det opp en gitar i en skog av kors og hjerter.

– Er det bare et spørsmål om tid før vi ser en dødsannonse med en emoji?

– Vi har reflektert over dette selv. For noen år tilbake var det bare stiliserte symboler som var greit. Sammen med en teknologisk utvikling og en oppmykning i avishusene er det nå et mye større rom for hvilke symboler som kan brukes, sier daglig leder Jacob Svarre i Nettum begravelsesbyrå.

– Hadde dere kommet til å ha sagt nei til en emoji?

– Nei, jeg ser ingen grunn til det så lenge det er familiens ønske. Kanskje får vi beskjed fra avisen om at de ikke vil trykke det, og da må vi i så fall ta en runde med familien. Om avisen velger å si nei til et symbol, er de jo nødt til å selv reflektere over symbolet som er ønsket og omkring sine egne tradisjoner for dødsannonsene, sier Svarre.

Stor takhøyde

Ansvarlig redaktør i Oppland Arbeiderblad, Erik Sønstelie, mener at det kan være stor takhøyde også for symbolbruk i dødsannonser i avisa.

– Vi er et liberalt mediehus, og jeg mener at ytringsfriheten gir rom for et ganske personlig uttrykk også i en dødsannonse.

SJANGER I ENDRING: Jacob Svarre forteller om en sjanger som sakte, men sikkert er i endring. Stadig flere vil ha personlige symboler. Foto: Privat

Så lenge det er etter loven, redaktørplakaten, vær-varsom-plakaten og innenfor våre etiske retningslinjer så er det forsåvidt et vidt rom. Samtidig så må det være innenfor det vi i avisa skjønnsmessig vurderer som sømmelig. Noen grenser må vi ha, men hvor den går er en vurdering som vi må ta når grensene blir utfordret, sier Sønstelie.

Svarre i Nettum forteller at det ikke er ofte at deres dødsannonser blir stoppet av redaksjonene.

– Den store brytningen med avishusene skjedde for sju til fem år siden. Da var det oftere diskusjoner om hva som var greit og ikke. Kan man ha avdøde med kors bak navnet på listen over familien? Kan man ha bilder av avdøde? Må man ha stiliserte symboler? Her har stort sett hoved-stadspressen vært tidligst ute med å slippe opp, så har de andre avisene fulgt etter. Nå er det ikke lenger begrensninger på grunn av teknologien, så hvor grensa ligger er definert av redaksjonene i de enkelte avisene, sier Svarre.

GRENSEGANG: Redaktør Erik Sønstelie i Oppland Arbeiderblad mener det skal være stor takhøyde for hva man kan bruke i dødsannonser. Ville han akseptert en emoji? Foto: Henning Gulbrandsen

Det var først på starten av 80-tallet at symbolbruken ble utfordret på alvor. Da Kristian Horn, grunnleggeren av Human-Etisk Forbund, døde ble han naturlig nok ikke minnet med et kors. Øverst i dødsannonsen var foreningens egen logo.

– Har dere en gitar?
Da musikeren Bror Skog døde, var ikke datteren Anna Skog Lundsholt i tvil. – Da de la fram heftet med symbolene vi kunne velge blant til dødsannonsen spurte jeg: «Har dere en gitar?» Det hadde de, og gitar ble det.

– Hvorfor ville du ha en gitar?

– Gitaren var pappa. Den var en så stor del av hans liv, og så mange kjente ham gjennom gitaren. Å bruke noe annet ville sett rart ut.

– Hva tenker du om valget i dag?

– Det føles helt rett, og jeg vil og ha en gitar på gravstøtta hans når den kommer. Jeg synes symbolet i dødsannonsen er en fin måte å si noe om mennesket og livet det har levd, heller enn å ha et kors som symboliserer døden. Døde skal vi jo være for alltid, og siden en dødsannonse er det siste utropet i avisa synes jeg det er på sin plass å bruke det til å minne om mennesket. Hva vet vi om døden? Om det som venter? Jeg vet at pappa var musikk, at han var gitar, sier Anna Skog Lundsholt.

Merkelig banan
Lundsholt legger merke til det selv. Hun stopper lettere opp ved gravemaskiner enn ved kors.

– Det vekker oppmerksomhet, og gjør at jeg spør meg selv: Hvem var dette mennesket? Jeg håper at jeg lever et slikt liv at når jeg dør, blir det valgt et annerledes symbol. Og at de som ser dødsannonsen tenker at, «ja – dette passer fint til Anna». Hadde jeg fått velge selv, hadde det kanskje blitt en due slik som i dødsannonsen til min mor, sier Lundsholt.

– Hva tenker du om at det blir stadig større variasjon i bruk av symboler?

GITAR: Da Anna Skog Lundsholt skulle velge symbol i dødsannonsen til sin far Bror Skog var hun ikke i tvil: Det måtte bli en gitar.
Faksimile: Oppland Arbeiderblad

– Det er fint at det er rom for å vise mangfold. Det er med på å vise at vi alle er forskjellige, og det er fint at det kan komme fram også i denne delen av livet.

– Hvordan hadde du reagert på en emoji i en dødsannonse?

– Jeg hadde stoppet opp, selvfølgelig. Jeg tror ikke jeg hadde reagert negativt, men jeg tenker at det er kanskje litt upersonlig. Det hadde vekket nysgjerrigheten i hvert fall, for eksempel om det var en mann på 90 år med en banan som symbol. Det er fint med en siste hilsen som er litt sprek, sier Lundsholt.

En låst sjanger

Svarre i Nettum forteller at dødsannonsene er en sjanger som i stor grad er veldig låst. Den har omtrent ikke endret seg siden den ble innført i avisene, og med unntak av enkelte geografiske forskjeller er det samme mal i hele landet. At det nå er åpnet for bilder av jordisk gods, og ikke bare stiliserte religiøse symboler er ifølge Svarre et bilde på endring i samfunnet for øvrig.

– Dødsannonsen er en kunngjøring, men det er og en del av seremonien. Nå ser vi at stadig flere vil personifisere seremonien i større grad enn før. Det gjelder både seremonien og dødsannonsen. Vi skal veilede de etterlatte, og av og til er vårt råd at noe gjør seg best i et minnesamvær heller enn i seremonien i kirken. Sånn er det med dødsannonsene også, man er nødt til å tenke over hva slags budskap man sender ut til andre.

Man må reflektere over hva som er kulturelt akseptert. Til syvende og sist er det avsender som står ansvarlig for budskapet, sier Svarre.

Glimt i øyet
Dødsannonsene har de siste år gitt større grad for symboler av jordisk verdi. Som fotballer eller motorsykler og bobiler. Ofte er dette ting som har betydd mye for den avdøde, og brukes fordi det er et symbol på noe som var viktig i livet til den som er død. Svarre har fortsatt til gode å oppleve at familien har ønsker som han ikke mener er etisk forsvarlig å bruke i en dødsannonse.

– Jeg kan ikke komme på at jeg har tenkt at, «takk og pris at vi fikk de bort fra det». Ofte er det en dialog og en diskusjon rundt flere forslag. Her snakker vi om hva som var viktig for den avdøde og hva de vil fortelle gjennom annonsen. Jeg har vært borti en situasjon hvor den avdødes levesett var utenfor normen for hva samfunnet rundt mener er greit, men det var familien tydelig på at de ikke ville at dette skulle reflekteres i annonsen. Det er de som til slutt står ansvarlig, sier Svarre.

– Hva er det morsomste eller merkeligste du har vært med på?

– Det var teksten i en dødsannonse, som var skrevet av den avdøde selv. Det var en annonse med et glimt i øyet og budskapet var på linje med «Takk for alt, og lykke til videre». Jeg husker ikke ordrett hva det sto, men når man jobber med slike mennesker så må man ta det med litt humor også. Der er det en gnist av en glede midt i det hele, en livsgnist som skinner gjennom i en vanskelig stund.

– Ville en blunke-emoji bli stoppet som symbol i en dødsannonse i OA?

– Jeg vet ikke, jeg må se det først. Hvis vi er i tvil om det kan støte andre som også bruker denne siden, så ville jeg sagt nei. Uvant er det i hvert fall, sier Erik Sønstelie.