Min siste vilje – holder den?
Jeg fikk tilsendt en problemstilling her om dagen som ikke har sluppet taket. En avdød hadde før sin død skrevet ned sin siste vilje med ønske om å bli begravet på sitt hjemsted som også var nærmeste naturlige gravplass. Erklæringen var underskrevet at to ansatte på institusjonen hun bodde.
Avdøde hadde én sønn og han kontaktet det lokale begravelsesbyrået og var rett person til å sørge for gravferden. Han ønsket kremasjon for sin mor, og at asken skulle spres for vinden. Han var kjent med avdødes siste ønske, men var klar på at han hadde det siste ord i den saken.
Hva sier gravferdsloven i denne situasjonen? I lovkommentaren til gravferdsloven § 9, første ledd skriver departementet:
Å sørge for gravferden innebærer at vedkommende avgjør alle spørsmål vedrørende denne, herunder om det skal være kirkelig medvirkning og hvor avdøde skal gravlegges. Det forutsettes nok at avdødes ønsker følges, men dette er ikke en lovbestemt plikt, se likevel den nye bestemmelsen i § 1, første ledd. Hvem som helst kan utpekes til å sørge for gravferden, og den utpekte kan alltid gi avkall på sin rett slik at § 9 annet ledd kommer til anvendelse. Erklæring om egen gravferd forutsetter nødvendig forståelse av erklæringens innhold og kan fritt endres eller tilbakekalles.
I gravferdsloven § 1, første ledd står det: Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn.
I lovkommentaren fremkommer det at det forutsettes at avdødes ønsker følges, selv om dette ikke er en lovbestemt plikt. Dette bør den som sørger for gravferden gjøres oppmerksom på. Videre bør det gjøres oppmerksom på at han kan gi fra seg retten.
Normalt vil avdødes siste vilje bli respektert og lagt til grunn for de valg etterlatte gjør. Men i en situasjon med brutte familierelasjoner kan det oppstå konflikt rundt dette, og hvor mye betyr da avdødes siste vilje? Et moment i dette som kan være relevant er gravferdsloven § 10, første ledd: Kremasjon kan skje med mindre det er kjent at det var i strid med avdødes ønske. (Denne bestemmelsen blir tatt ut av loven med virkning fra 1.1.2021)
I lovteksten forutsettes det at avdødes ønske følges, men altså ingen lovbestemt plikt. Loven sier også tydelig at den som sørger for gravferden avgjør alle spørsmål vedrørende gravferden. En gravferd skal finne sted 10 virkedager etter dødsfallet, og det er derfor ikke tid til å bringe saken inn for rettslig vurdering.
Finnes det da ingen løsning på dette, slik at min siste vilje kan bli nettopp det? Jo, i gravferdsloven § 9, første ledd står det: Den som har fylt 18 år, kan i skriftlig erklæring fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Erklæringen skal være underskrevet og datert.
Det betyr at jeg kan velge en person jeg har tillit til å sørge for min gravferd, en som respekterer min siste vilje. I denne konkrete saken ville da sønnen ikke lenger ha mulighet til å endre dette.
Mange har skrevet sin siste vilje og har dette til oppbevaring i et begravelsesbyrå. Kan et begravelsesbyrå ta imot den tilliten fra en person? Vi fraråder det. Å skulle være både den som sørger for gravferden og oppdragsbyrå til samme oppdrag vil være en umulig dobbeltrolle. Den som bestiller en gravferd, står også ansvarlig overfor byrået for de kostnadene som påløper. Disse kostnadene må meldes som krav i dødsboet.
Julen 2020
Året 2020 har vært et annerledes år på alle måter. Lite visste vi 12.mars da alt ble stengt ned. Nå er vi kommet til desember og har lært oss å leve med strenge restriksjoner på antall deltakere i seremonier og i private sammenhenger. Vi har holdt avstand siden mars, og abstinensen for igjen å kunne vise nærhet og gi en god klem er stigende!
Årets julefeiring vil også bli annerledes, men jul blir det! Og jeg vil ønske dere alle en annerledes, men riktig god jul!
Ønske om et riktig godt nytt år er håpet om en snarlig vaksine som vil gjøre at vi kommer i vater i 2021!
Gunnar Hammersmark
