Stell av døde – det handler om verdighet

Vi som jobber et begravelsesbyrå er vant med å stelle døde.
Det har vi alltid gjort. Og det er mer å lære. Derfor har noen norske byråer de seneste årene tilegnet seg kompetanse og erfaring i å gjøre mer omfattende stell. Målet er at flere etterlatte får tatt en verdig avskjed med den døde. Jølstad begravelsesbyrå ønsker at flere skal få lære seg hvordan.

Av Daisy Elizabeth Sjursø og Susan Bos, gravferdskonsulenter og gravferdstalere i Jølstad begravelsesbyrå. Foto: Jeppe Andersen

Vårt utgangspunkt er at alle mennesker skal få et verdig stell ved livets slutt, akkurat slik som vi får ved livets begynnelse. Bare tenk på hvordan vi kommer inn i dette livet. Det første stoppestedet er hendene til jordmoren som vasker deg varsomt. Hos oss er stellet det siste stoppestedet. Slik gir vi verdighet når livssirkelen fullendes. Dette appellerer til de aller fleste mennesker, uavhengig av religion og hvor vi bor i verden. I alle kulturer stelles de døde, det hører sammen med oppfatningen om en verdig død.

Skal vi alltid oppfordre de etterlatte til å se?
Som alle gravferdskonsulenter så erfarer vi at døden som regel er stille, rolig og gammel. For de etterlatte og for den døde så har den siste tiden gjerne vært en prosess. Denne langsomme avskjeden er som regel enklere å forsones med enn når relasjoner plutselig og kanskje helt uforberedt brytes. Mange ønsker å se den døde en siste gang selv om man har fått tatt en lang og naturlig avskjed, men vi ser at behovet melder seg oftere og mer intenst i situasjoner der dødsfallet skjer brått.

Vi ser at i tillegg til de etterlattes behov for å ta avskjed, så er det slik at ved å tilrettelegge for en syning av den døde, så hjelper vi ofte mennesker som har havnet i fornektelse med å komme seg videre i sorgprosessen. En syning er jo ikke bare det å se, men å la de etterlattes sanseinntrykk oppfatte hva som er skjedd. Kanskje kjenner de på mors kalde hender, merker at hennes særegne duft er borte, kanskje lytter de til stillheten hennes. Alle disse tingene som nervesystemet griper tak i, vil hjelpe hjernen til å forstå. Konkrete sanseinntrykk kan hjelpe den etterlatte med å erkjenne døden, og dermed kommer seg videre, så man kan leve gode liv senere.

Hva når syning frarådes?
Vi mennesker er utstyrt med en fantastisk fantasi, på godt og på vondt. Vi opplever ofte at sykehus og institusjoner gir beskjed til de etterlatte om at syning frarådes. En slik beskjed kan jo sette i gang fantasien hos de fleste.

Denne beskjeden kommer som regel på bakgrunn av at de som steller ikke har et helsefaglig eller rettslig fokus for sitt arbeid, og kanskje heller ikke har tid, ressurser, produkter eller kunnskap nok til å kunne utføre et godt stell. Med vårt fokus på en god avskjed, og med vår kompetanse, så har vi det, og det er noe vi er skikkelig stolte av.

Skal de døde se levende ut? Nei, selvfølgelig ikke. De døde er døde og vi gjør det vi kan for at de etterlatte skal forstå nettopp det faktum at døden har inntruffet. Vi er der for dem i møtet med døden, og hjelper dem på veien mot aksept av at det er deres kjære som ligger der i kisten. Vi prøver ikke å få de døde til å se levende ut, men vi forsøker å skape gjenkjennelighet i døden.

Etter å ha ligget kaldt noen dager, er det få som likner på seg selv. Vi ønsker ikke å arrangere en syning der resultatet er at de etterlatte blir skremt eller i etterkant sitter og lurer på om det faktisk var mor som lå i den kisten. Da vil en syning virke mot sin hensikt. For å oppnå gjenkjennelighet har vi mange metoder og gode produkter. Disse har vi fått god erfaring i å bruke.

Kan vi gjøre noe galt når vi steller?
Vi tar naturligvis med oss våre grunnleggende verdier som gravferdskonsulenter inn på stellerommet. I de fleste tilfellene der man søker etter en måte å gjøre den døde mer synbar på, så får man til det. Resultatet etter et stell er alltid bedre enn utgangspunktet. Vi gjør erfaringer med en ny teknikk eller nytt produkt ved å ta små skritt, vel vitende om at det aller meste på en enkel måte kan rettes opp.

Spesielt i situasjoner der den døde har møtt døden brutalt, så ønsker de etterlatte å minnes avdødes levde liv, og ikke selve møtet med døden. Da er det å fjerne sporene av smerten den avdøde har opplevd, gjerne i form av blåmerker og skrubbsår, ofte et inderlig ønske.

Finnes det grenser ved stell?
Vi opplever jo alle at etterlatte kommer inn til byrået og spør: “Hva er vanlig?”. Vi snakker mye om tradisjon i bransjen, og dette er også et tilbakevendende tema på kursene vi holder. Vi synes det er fint å kunne snakke med kollegaer om disse tingene på en ærlig og god måte, og kunne sette søkelyset på egne kjepphester, religiøse overbevisninger eller tradisjoner som kanskje kan være styrende for hvordan vi møter den døde og de etterlatte. I arbeidet vårt forsøker vi å kartlegge hva som er kjepphestene våre og hva som er kan være mer allmenne etiske rettesnorer. Dette er en naturlig del av opplæringen.

Som byrå og gravferdskonsulenter, er det vår oppgave å kartlegge de etterlattes behov, både de personlige, men også i relasjon til kultur og skikker. Disse tingene som oppleves vanlig, trygt og godt for dem. Vi merker det jo alle sammen at våre gravferdsskikker ikke er statiske. De forandrer seg, fra land til land, fra by til bygd, fra generasjon til generasjon. I våre samtaler med etterlatte, møter vi daglig på nye skikker, nye måter å gjøre ting
på. Verden blir stadig mindre og vi opplever overlappinger av kulturer og forventninger hos kunder til hva som faktisk gjøres i forbindelse med en gravferd. Det er ikke alltid at disse forventningene stemmer helt med virkeligheten. Vi opplever dette særlig i våre møter som gravferdstalere, men finner igjen mye av det samme i diskusjoner om stell. Det er viktig å huske på at vi må være livssynsåp-ne i alt vi gjør som gravferdskonsulenter.

Nå ønsker vi å dele denne kunnskapen med flere
Vårt 2 dagers kurs i stell av døde, har inntil nå vært et obligatorisk internt kurs i Jølstad, men på spørsmål fra gravferdskonsulenter utenfor Jølstad har vi nå åpnet opp for deltakere fra Virke-medlemmer.

På kurset er man sammen med et lite antall kolleger som jobber med stell av døde. Vi gjennomgår både teori, refleksjon og praktisk opplæring. Innholdet i de to dagene følger de to typene stell som vi gjør; standard stell og utvidet stell. Deltakerne får både kompetanse til å heve det daglige stellet, og ferdigheter til å kunne tilby flere og bedre syninger.

“Standard stell” er det stellet alle døde får hos Jølstad. Det sikrer verdighet i døden, og innebærer rengjøring, lukking av øyne og munn, stell av hud, fjerning av lukt og stopp av lekkasjer.

“Utvidet stell” utføres når etterlatte har ønsker f.eks. knyttet til hår eller sminke, eller det er situasjoner f.eks. knyttet til sår og blåmerker. Ved utvidet stell brukes det mer tid, og det utføres etter avtale med de etterlatte.

Møtet mellom alle oss som steller de døde og delingen av erfaringen vi besitter, er noe av det mest verdifulle som skjer på kursene.

Hva slags produkter har vi?
Vi bruker vanlig utstyr som hårbørste, kam, og hakebøyler. I tillegg bruker vi kremer, fuktighetsvoks, dekkremer og leppefarger, alt spesiallaget for død og kald hud, samt tørrsjampo, bandasjer, rengjøringsutstyr, og pulver som stopper lekkasjer og lukt.

Kursholderne

Daisy Elizabeth Sjursø har jobbet i byrået i 9 år, og er den i Jølstad som i mange år har stelt de som blir omtalt som «ikke synbare». Det hender at hun blir kontaktet av andre byråer for å gi tips og råd om stell, også når det kan være behov for stell med elementer av rekonstruksjon. Daisy utdanner seg til å bli balsamerer ved Tallon Mortuary College i Irland. I tillegg har hun det siste halvåret gitt et solid bidrag til gode smittevernprosedyrer og -kurs både i byrået og bransjen knyttet til Covid-19.

Susan Bos er instruktør sammen med Daisy på stellekursene. Hun har jobbet i bransjen i 11 år, og jobber til daglig hos Jølstad på Ski. Som Daisy har hun fått god erfaring i å stelle avdøde som etterlatte tidligere ville blitt frarådet å se, men som familien virkelig trenger å se. Susan har samarbeidet med forskjellige sykehjem om rutiner for nedlegg av mors med smitte og holdt kurs for ansatte på sykehjem og helsefagstudenter på videregående skoler.