Om ritualer under koronapandemien
Dette året ble sterkt preget av koronapandemien. Igjen er strenge restriksjoner nødvendig for å begren-se smitten. Mange etterlatte syns begrensningene er krevende. De – og vi – ønsker naturlig nok å samle alle de som ønsker å ta farvel med den døde, og som vil vise sin deltakelse og medfølelse med de nærmeste.
Hva skjer med oss når vi avskjæres fra den muligheten, og etterlatte i ytterste konsekvens må velge mellom hvem som skal komme, når behovet for å dele og stå sammen er som størst? Du kan få muligheten til å bidra til svaret på det spørsmålet.
Sosial distansering preger hverdagene våre. Som et plaster på såret, har vi nå heldigvis teknologiske muligheter som generasjonene før oss ikke hadde. Undersøkelser Google har gjort blant søkene vi gjør, viser at vi i løpet av 2020 har blitt mye bedre på å dele følelser via nettet. Den store økningen i trafikken på minnesider og det betydelige antallet direkteoverføringer, bekrefter dette. Ser vi den digitale og stedlige deltakelsen under ett, tyder mye på at flere deltar i seremonier nå enn før. Ikke færre. Det er bra! Likevel, deltakelsen via skjermen, om den oppleves aldri så nær, meningsfull og god, kan ikke erstatte den gode klemmen, det faste håndtrykket og varmen i blikket.
I disse dager starter senter for Krisepsykologi ved universitetet i Bergen, med psykologspesialist og professor Atle Dyregrov i spissen, et spennende prosjekt. Målet deres er å kartlegge hvilken innflytelse begrensning av ritualene i forbindelse med pandemier har for sorgutvikling. Når tiltakene mot pandemien får konsekvenser for de tradisjonelle dødsritualene som syning, seremoni og minnesamvær – hva skjer med oss da? Har det noen betydning? I så fall – på hvilken måte?
Jeg tror at vi som har gravferd som jobb, kjenner oss godt igjen i beskrivelsen av prosjektet: “Ritualer og rituelle handlinger i forbindelse med dødsfall har mange viktige funksjoner for oss mennesker. Selv om de varierer på tvers av kulturer, tjener de lignende funksjoner i ulike samfunn. På det personlige plan så bekrefter de dødens endelighet, de virkeliggjør det som har skjedd og tillater oss til å ta inn over oss det som har skjedd […]. De markerer begynnelsen på en sorgprosess hvor vi går nær den døde i handling og tanke, for så gradvis å gjenopprette mer av en vanlig hverdag igjen. Ritualene gir oss en ramme rundt en ny og usikker situasjon. De gir oss trygghet og struktur når vi opplever usikkerhet og kaos. De er tuftet på slekters erfaringer, vår kulturs tradisjoner, og gjenkjennes på tvers av flere generasjoner.
Samtidig så har ritualene en viktig mellommenneskelig funksjon som tillater andre å tilkjennegi sin sympati og omtanke. De kan anerkjenne den betydning den døde hadde. Samtidig bekrefter andre gjennom sitt nærvær i ritualene vår status som sørgende. Det betyr at når andre stiller opp og viser sin deltagelse under ritualene, så har det en dobbel betydning som bekreftelse på den dødes betydning og vår egen verdi.”
Når dette skrives,
kan maksimalt 50 personer samles til en seremoni innendørs. Tidligere i år var begrensningene enda strammere. Erfaringsmessig takler vi disse begrensningene ulikt; Noen opplever de som en stor belastning, mens andre ikke engang blir berørt av dem.
En gruppe etterlatte opplever de ulike rituelle markeringene som spesielt viktig; Foreldre som mister barn. De skal håndtere en situasjon som fremheves som det mest stressfylte et menneske kan oppleve. Da er det veldig nærliggende å spørre seg hvilke konsekvenser begrensningene i ritualene har for denne sårbare gruppen. Det skal prosjektet gi oss mer innsikt i. Mitt håp er at svarene også kan hjelpe oss til å forstå mer om hvorfor vi alle finner god støtte og trøst i ritualene vi legger til rette for, uavhengig av hvem i familie-, venne- eller bekjentskapskretsen som dør.
Så, når du og ditt byrå får mer utfyllende informasjon om dette prosjektet, og blir invitert til å bli intervjuet, har du muligheten til å dele din erfaring og innsikt. Så andre kan bli litt klokere.
Sånn på tampen:
Det har blitt advent, og alt tyder på at årets julefeiring blir annerledes enn vi er vant med. Redusert sosial kontakt betyr kanskje flere ledige kvelder. Fyll tida med noe meningsfullt; Les ta opp igjen hobbyen du hadde, eller lær deg noe nytt – stopp opp og ta tid til å undre deg – hold deg i form. Det å holde seg i form, både fysisk og mentalt, er trolig den beste medisinen mot tungsinnet som kan trenge seg på hos noen og enhver av oss.
Jeg ønsker deg en god og fredfull advent og julefeiring. Og sjelden har vel ønsket om et godt nytt år gitt mer mening – med virkningsfull vaksine og normalisering av hverdagslivet.
Vennlig hilsen
Jan Willy
Med tekst hentet fra beskrivelsen av prosjektet “Ritualer under koronapandemien” ved Atle Dyregrov, senter for Krisepsykologi, Bergen.