Utdrag fra rapport- og artikkelserie ved Senter for krisepsykologi Nr. 2/2022 Universitetet i Bergen
Koronapandemiens innvirkning på ritualer – hva rapporterer gravferdspersonell?
Fra 12. mars 2020 ble det norske samfunn lukket ned i nærmere 7 uker. Dette betød at nesten alle former for arrangement, vanlig skole- og arbeidshverdag, og menneskers situasjon i private hjem, ble berørt. Siden da har vi levd med varierende grad av nedstengning og åpning av samfunnet, med konsekvenser for hvordan vi lever våre liv som friske, som syke eller når dødsfall skjer i vår midte.
Professor, Dr. Philos Atle Dyregrov og Førsteamanuensis Dr. Philos Pål Kristensen
Koronaviruset har medført endrede sosiale omgangsformer, ofte med sterk inngripen i vanlig sosialt liv. Dette har i ulik grad innvirket på de ritualer som er vanlig i forbindelse med dødsfall. Begravelser har ikke kunnet gjennomføres på vanlig vis, visning av den døde har i mange tilfeller vært vanskeliggjort, og minnesamvær har blitt sterkt begrenset. Begravelsesbyrå har forsøkt å kompensere gjennom digitale løsninger, som for eksempel å ‘strømme’ begravelser/bisettelser, men de rituelle avskjedene har likevel vært betydelig forstyrret. Da initiativet til denne undersøkelsen ble tatt, var det svært liten kunnskap om hvilken innvirkning pandemien hadde eller ville ha for ritualene ved dødsfall.
Her følger et enkelt utdrag fra rapporten.
Begravelsesbyråers rolle for etterlatte
De ansatte i begravelsesbyråer har en viktig rolle i å støtte etterlatte ved ritualer etter dødsfall. I en landsomfattende australsk studie ble gravferdspersonell opplevd som den tredje mest hjelpsomme kilden til sosial støtte blant etterlatte, etter familie og venner (Aoun et al., 2015). Det er ingen grunn til å tro at det er annerledes i Norge. Gravferdspersonell hjelper etterlatte i en emosjonelt vanskelig situasjon, de gir råd i forhold til viktige avgjørelser (om deltagelse i syning, utforming av ritualene, barns deltagelse, osv.), og de skaper
verdige rammer rundt avskjeden med den døde. De lytter til familiens ønsker, legger til rette for at de blir oppfylt, og anerkjenner og støtter dem som etterlatte. De er med på å strukturere det indre ‘kaos’ som etterlatte opplever. De ulike rollene de har i forhold til etterlatte fremgår blant annet av en oversiktsartikkel av Hyland og Morse
(1995).
Belastninger blant personell i begravelsesbyrå
Korona-situasjonen vanskeliggjør personellets arbeidshverdag og kan gi mindre tilfredshet i forhold til de omsorgsoppgaver
de ivaretar, med sine krav til smittevern og antallsbegrensninger. Det er imidlertid gjennomført svært lite forskning over hvordan gravferdspersonell har opplevd sitt arbeid under koronapandemien generelt, eller vedrørende ritualer spesielt. I en studie fra Belgia har de sett på utbrenthet og omsorgstretthet blant ledere av begravelsesbyrå (Van Overmeire et al., 2021).
Deres reaksjoner ble målt på to tidspunkt i 2020, første gang i april da det var mange dødsfall og andre gang i juni da det var færre dødsfall og mer åpning av samfunnet igjen. De fant en økning i utbrenthet mellom de to tidspunkt, mens grad av sekundærtraumatisering minket. Det var ingen som skåret i kategorien «høy» for utbrenthet, mens antallet som hadde en middels utbrenthetsskåre økte fra 19 til 45%.
Søk i PsychInfo og Google Scholar ga heller ikke noen funn av artikler som omhandler hvordan begravelsespersonell generelt opplever sin hverdag eller hva endringene i arbeidssituasjonen i forbindelse med pandemien har medført for deres arbeidsutførelse.
Diskusjon
I våre avskjedsritualer ved dødsfall inngår ulike seremonier eller rituelle handlinger, fra syning av den døde til minnesamvær i etterkant av begravelse eller bisettelse. Alle disse seremonielle aktiviteter er berørt av pandemien, men i ulik grad. Det er uten tvil minnesamværene som sterkest forstyrres, ifølge gravferdspersonell.
Svært ofte har disse utgått eller bestått av uformelle tilpasninger som skjer på «kirkebakken», eller med bare en svært begrenset del av familien til stede. Det er også slik at begravelser/bisettelser ofte har blitt lengre og fått inkludert noe fra minnesamværene, som flere minnetaler. Det har skjedd tilpasninger til situasjonen, med mer bruk av moderne teknologi som digitale plattformer (strømming) og digitale minnesider. Dette tar form av digital overføring av seremonier, og flere digitale minnesider.
Gravferdspersonell fremhever at pandemien med sine krav til smittevern har medført mer avstand mellom mennesker og mindre mulighet til å vise omsorg og nærhet. Mulighetene som ritualene gir for å motta og gi sosial støtte har fått store begrensninger gjennom redusert deltagerantall eller bortfall av rituelle aktiviteter (minnesamvær). Dette sitatet avspeiler frustrasjonen på vegne av etterlatte.
«De blir også preget av at så få venner og familie ikke kan være tilstede i seremonien. Ingen fysisk berøring, klapp på skulder, eller en god klem.
Ansikter er gjemt bak en maske, hvor du kun ser øynene, ingen mimikk. Kun verbal kontakt.»
Flere sier at strømming er bra, spesielt om en bor langt borte og likevel kan «delta» i seremonien, men det erstatter ikke fysisk nærvær. De opplever også at byråene de arbeider i har hatt en bevisst strategi for å øke bruken av digitale kommunikasjonskanaler under pandemien, og at de har samtalt mer med etterlatte om bruken av sosiale medier.
Som bakgrunn for å forstå hvordan gravferdspersonell vurderer ritualenes innvirkning kan det være viktig å vite at de i stor grad var enige i påstander som omhandlet betydningen av ritualene. Alle påstander som de ble presentert for (se tabell 1) var et stort flertall enige i. Den påstanden flest var uenige i var at ritualene bekrefter en felles tro, men også her var det et flertall som var enige.
Begrensninger for familiens mulighet til å ta avskjed
Syning
I Norge er det vanlig med syninger i forbindelse med både forventet og uventet død. Bare i ytterst få tilfeller er dette ikke mulig pga. den døde kroppens tilstand. Noen etterlatte velger å ikke se den døde. Gjennom de siste 40 år har barn vanligvis fått mulighet til å delta i ritualer og det er blitt vanlig at de ser den døde ved nært slektskap og at de deltar i begravelser, uten at antallet deltagende barn er tallfestet.
Deltagerne oppgir at pandemien har hatt relativt liten innvirkning på mulighetene for å delta i syning, utenom å ta hensyn til smittevern, men det har krevd tilrettelegging i en del situasjoner, både ved valg av lokaler og oppdeling i grupper. Begrensningene har vært større om dødsfallet skyldtes korona. Her har det blitt gitt anbefalinger om ikke å ha syning. Det er også verdt å merke seg at bare ca. 1/5 av deltagerne mener at syningene ikke i det hele tatt ble forstyrret av koronapandemien. Så selv om ikke dette ritualet er mest påvirket av pandemien, har flere fått en annen opplevelse enn under normale tider.
Begravelse/bisettelse
De fleste deltagerne rapporterer at mange færre enn vanlig har kunnet delta i disse seremoniene, dog er det en del som mener at de er gjennomført som vanlig. Nesten samtlige mener at begravelser/bisettelser er blitt forstyrret av koronarestriksjoner.
Flere ulike aspekter fremheves som vanskelig for de etterlatte. Det viktigste er antallsbegrensningene som medfører at de må velge hvem de skal invitere til seremonien. Hvem skal velges inn og hvem kan ikke inviteres? Hvilke kriterier skal de følge? Litt fjernere familie versus nære venner?
Gravferdspersonellet opplever at etterlatte blir satt i umulige situasjoner ved disse valgene. Selve valget, mer enn sorgen og seremonien, kom i forgrunnen. Ikke nok med det, så endret antall deltagere som var tillatt seg under planlegging, og noen ganger etter at «invitasjoner» var formidlet, slik at de måtte gi kontrabeskjed om deltagelse. Dette var stressfylt både for de etterlatte og for gravferdspersonellet som måtte forholde seg til stadig skiftende tillatte antall. Ifølge gravferdspersonellet førte pandemisituasjonen til uenighet om beslutninger innen familien for en tredel av familiene.
Det skal også nevnes at under fokusgruppeintervjuene kom det frem at i deltagelsesvurderingene så valgte ofte voksne å sløyfe barn. De sa at dette i liten grad gjaldt barn av avdøde, men mer «perifere» barn. På direkte spørsmål i spørreskjema er det rundt halvparten av gravferdspersonellet som er enige i at barn har blitt mindre involvert i ritualene under pandemien. Dette er selvfølgelig synd for f.eks. nieser, barnebarn etc. som hindres å ta avskjed. Barn ønsker å være med under ritualene og opplever deltagelse meningsfylt (Søfting et al., 2016).
Nesten alt gravferdspersonell er kjent med at mennesker ikke har våget å delta grunnet pandemien. Hvor utbredt frykten er for smitte under ritualene vet vi ikke ut fra denne undersøkelsen, men uansett er strømming et alternativ som muliggjør medvirkning på distanse.
Minnesamvær
Det er uten tvil minnesamværet som er mest forstyrret av pandemien. Da pandemien startet anbefalte flere at dette ritualet ble utsatt, men snart ble det klart at det var uhensiktsmessig fordi pandemien ikke hadde et klart sluttpunkt. Nesten alle etterlatte ønsket at det kunne arrangeres minnesamvær, men det var ikke mulig. Gravferdspersonellet beklager dette og fremhever den betydning de mener dette samværet har for etterlatte.
Flere kommenterer at dette ritualet er like viktig som selve begravelsen/bisettelsen fordi den døde kan minnes ikke kun i sorg, men også i glede og at det gir en lettere stemning som tillater «utladning» etter en tung opplevelse under begravelsen/bisettelsen. Den sosiale betydningen som minnesamværet har, gjør at bortfall reduserer den trøst som ligger i å være sammen.
At denne ritualiseringen uteblir, er kanskje spesielt beklagelig fra et psykologisk perspektiv. Gjennom taler og samtaler formidles vanligvis et helhetsbilde av avdøde som bidrar til at deltagerne lærer personen å kjenne fra ulike faser av hans/hennes liv, fra familie, venner og arbeidskolleger. Det kan gi både barn, barnebarn, søsken og andre en forståelse for personen og personens betydning.
Noe av dette kompenseres for ved at begravelse/bisettelses-seremonien blir lengre med noen flere taler overført hit, men den «utladning» eller lettere stemning som preger et minnesamvær kan ikke lett overføres til den mer høytidelige begravel-se/bisettelse.
Negativ versus positiv innvirkning
Når gravferdspersonellet vurderer pandemiens innvirkning på syning, begravelse/bisettelse og minnesamvær, er det spesielt minnesamværet det har hatt størst negativ innvirkning på, etterfulgt av begravelse/bisettelse. For syning og begravelse/bisettelse er det rundt en tidel som krysser av for en positiv innvirkning. Dette kan avspeile at for noen er seremonien blitt mer “personlig» og de opplever det som godt å slippe å forholde seg til så mange. Det blir da et mer personlig og rolig farvel. Det kan også være at det avspeiler en personlighetstype hvor mennesker med en optimistisk grunntone mestrer gjennom å reformulere det negative og fokusere på det som er positivt i vanskelige situasjoner.
Koronapandemiens innvirkning på gravferdspersonell
Det har vært mye oppmerksomhet rundt helsepersonells arbeid i pandemien. De har jobbet i første linje, til tider med mye usikkerhet i forbindelse med smitte. I perioder har det vært mange innlagte pasienter og stor arbeidsbelastning (Johnson et al., 2020).
Gravferdspersonell er en gruppe som kommer nær etterlatte og deres sorg og smerte, og som må håndtere smittefare og konsekvenser av pandemien på ulikt vis. De har i mye mindre grad enn helsepersonell fått oppmerksomhet rundt sine tunge oppgaver i forbindelse med pandemien. Det er forståelig at de fleste har opplevd ekstra belastninger i denne situasjonen, noe som over 50% oppgir å ha opplevd mye av, eller i stor grad.
Belastningene avspeiler ulike forhold, men deltagerne fremhever spesielt de stadige endringene knyttet til antall personer tillatt å være til stede, vanskene med å holde seg fullt oppdatert, arbeid med smittevern, og den reduserte muligheten for fysisk kontakt.
Denne manglende muligheten for nærhet forstyrrer relasjonen mellom gravferdspersonellet og de etterlatte. Det er vanskeligere å lese sosiale signaler bak munnbind eller over telefon/video. De kan heller ikke gi den samme støtten til etterlatte når noen trenger det, f.eks. ved å holde rundt og bekrefte deres situasjon. Flere omtaler situasjonen som en fremmedgjøring overfor de etterlatte, og at dette strider mot det som har vært bærende i deres utøvelse av yrket.
Smittefaren er også en belastning og i enkelte byråer har ansatte blitt smittet. Det har ført til både praktiske og økonomiske utfordringer. Det har ikke vært uvanlig at byrå har sikret at det har vært liten kontakt mellom medarbeidere, slik at mulighet for smitte har kunnet minimaliseres. Møteplasser og sosial kontakt som er viktig når en arbeider tett opp mot døden har således blitt redusert eller falt nesten helt bort. Den gode samtalen etter tunge oppdrag lar seg vanskelig gjennomføre når den enkelte jobber isolert for å unngå smitte innad i byrået.
Et flertall har opplevd fare for smitte i kontakt med dem som er døde av korona, spesielt tidlig i pandemien, og mer enn to tredeler har i varierende grad vært bekymret for å få korona i kontakt med etterlatte. Det er ikke bare på egne vegne de er bekymret, men også fordi de frykter å smitte etterlatte om de selv skulle få korona. Hele tiden medfører tiltak under alle seremonier (syning, begravelse/bisettelse og minnesamvær) ekstraarbeid pga. smitteverntiltak.
Likevel er de aller fleste fornøyde med sin arbeidssituasjon og de opplever sin jobb som meningsfull. De trekker frem hvor givende arbeidet er, og at de kan gjøre en forskjell for mennesker. De kjenner seg stolte over den omstillingsevne de selv har hatt og som de også ser hos etterlatte. Nye utfordringer har ført til løsninger, fleksibilitet og tilpasninger.
Dette rapporteres også fra andre land hvor familier har måttet finne nye måter å ta farvel på, og hvor moderne teknologi til en viss grad kompenserer det som blir borte (Borghi & Menic-hetti, 2021). Gravferdspersonellet har vært i stand til å ta inn ny kunnskap og har utviklet nye ferdigheter (jfr. digitalisering).
Vi benyttet et mål på utbrenthet i gruppen for å se hvor mye de var preget av mangel på forpliktelse, redusert interesse og distanse til sitt arbeid. Det store flertall skårer lavt eller gjennomsnittlig på dette.
Anbefalinger
Ritualer bør om mulig skjermes fra restriktive avstands- og antallsbegrensninger, slik at etterlattes behov for sosial støtte og omsorg i disse situasjonene møtes. Større ritualrom som tillater flere tilstedeværende, kan planlegges for fremtidige pandemier. Forskning over smitterisiko knyttet til ulike former for fysisk nærhet og kontakt kan lavest risiko for smitte.
I forkant av fremtidige pandemier kan det utarbeides lister over lokaler som kan benyttes i den enkelte kommune, slik at det finnes ulike størrelsestyper som kan tilpasses de avstandsbegrensninger som gjelder. Begravelsesbyrå bør ha god oversikt over lokaler av ulik størrelse.
Det bør arbeides spesielt for at minnesamvær muliggjøres. Følges punktene beskrevet over vil det medføre større fleksibilitet med hensyn til tilgang på egnede lokaler. Gravferdspersonell kan trekkes inn i arbeidet med beredskapsplaner for fremtidige pandemier, slik at ritualer generelt, og minnesamvær spesielt, blir godt ivaretatt.
Helsemyndighetene bør tilstrebe så stabile antalls- og avstandsbegrensninger som mulig. Hurtige og hyppige skifter skaper store problemer og utfordringer for familier og gravferdspersonell ved planlegging av ritualene. Utryggheten rammer både gravferdspersonell og etterlatte.
Gravferdsbransjen kan bidra til at barn ikke blir skadelidende under en pandemi. Økt fokus på deres «rett» til å delta under rituelle funksjoner kan motvirke at de tidlig utelates når det innføres antallsrestriksjoner.
En veileder som letter etterlattes prioriteringer og valg når det innføres antallsrestriksjoner bør utarbeides. Den vil lette gravferdsansattes situasjon i møtet med etterlatte.