Når menneskesynet utfordres – og tydeliggjøres

Jeg blir opprørt over Putins krig mot det Ukrainske folket. Jeg antar at du kjenner på det samme. Det vi ser rett øst for oss om dagen – resultatet av en presidents paranoia, stormannsgalskap og absurde virkelighetsbeskrivelse, er vanskelig å forstå. Løgn og propaganda brukes for å skape et konstruert og forvridd fiendebilde av Ukraina og Vesten. Ingen av oss kjenner oss igjen.

Stein Willy Løken, styreleder Virke Gravferd

Beskrivelser av en “redningsaksjon”, bruk av foreldreløse soldater, statskontrollerte nyhetssendinger fulle av unnlatelser og løgn, og strenge straffer for illojale journalister som kunne tenke seg å beskrive hendelsene sannferdig, forteller om et regime som ikke tar eget folks støtte for gitt. Dette er en krig som store deler av verden fordømmer, og som etter vestlige normer ikke kan rettferdiggjøres på noen måte. Brutale overgrep mot sivilbefolkning kan ikke forsvares.

Historien har vist at et sånt regime ikke vil bestå, men den samme historien har også vist at regimet kan gjøre veldig mye ugagn så lenge det får holde på.

Jeg kjenner på følelsen av å bli nummen av inntrykkene, der jeg sitter i godstolen og følger med på nyhetssendingene. Jeg får lyst til å skjerme meg for bildene av menneskene som lider. Like fullt – det første jeg gjør hver morgenen er å sjekke nyhetsbildet; Hva har skjedd i natt? Hvilke nye grusomheter er begått?

Denne morgenen var det bilder fra angrepet på et sykehus i Mariupol, og journalisten skriver om 1200 døde som blir gravlagt i massegraver. Det er vanskelig å ta inn over seg, og det strider mot alt jeg tror på og håper på.

I boken “Min krig med Putin” fra 2015 beskriver finansmann og aktivist

Bill Browder disse russiske holdningene: “Det finnes ingen respekt for enkeltmennesket og dets rettigheter. Mennesker kan ofres hvis staten har nytte av det. De kan brukes som skjold, som byttemiddel, eller bare som kanonføde. Om nødvendig kan hvem som helst bli ryddet av veien. Et kjent uttrykk fra Stalin går rett til sakens kjerne: “Ikke noe menneske – ikke noe problem.”

Menneskesynet som synes å ligge til grunn for invasjonen, står i skarp kontrast til våre idealer, og det jeg innbiller meg er en vanlig russers holdning. Dette er en kraftig påminnelse om at vi ikke kan ta vårt menneskesyn og våre idealer for gitt.

Så hva kan jeg gjøre?
Min rekkevidde og innflytelse er begrenset, men noe kan jeg gjøre. Sammen kan vi gjøre enda mer. I erkjennelse av at skillet mellom godt og ondt først og fremst går tvers gjennom hvert menneske
– hver og en av oss – kan jeg starte med å velge å ville gjøre godt. For menneskene rundt meg. Jeg kan velge å gjøre en forskjell for “min neste”, som det står om i den gamle boken. Jeg kan velge å ikke være likegyldig til andre menneskers lidelse. Jeg har valgt å ha menneskets unike verdi som drivkraft for arbeidet mitt. Drømmen er å bidra til at mennesker forsones – først og fremst med seg selv. Da gjør jeg noe betydningsfullt. Dette har blitt viktigere for meg enn noen gang.