Om skatteetatens tro på inntekter etter døden og annet man må finne seg i når noen dør
Jeg ble nylig enke, og livet mitt ble snudd på hodet. Sterke følelser som sorg, tap, sjokk og forvirring skulle takles mens jeg måtte planlegge og gjennomføre en begrenset bisettelse i koronaens tid. Kaoset ble toppet da banken nektet meg innsyn i min manns betalingsforpliktelser.
Artikkelen sto først i Aftenposten 29.1.22 Av Kirsten Sandberg Natvig, nyslått enke
Mannen min døde brått og uventet. Etter at gjenopplivingsforsøkene til legehelikopteret og ambulansen og de fine folka på bakken ikke lyktes, ble min mann overlatt til politiet, som fant ut hvem han var, hvor han bodde og hvem han var gift med. Politiet tok opp telefonen og ringte. Ikke til meg, men til en prest. Som satte seg med en GPS i bilen og forsøkte å finne meg. I 2022 har hun instruksjoner om å ikke ringe. Slike budskap må overrekkes fysisk. Det var blitt natt da presten omsider fant huset mitt. Hva gjør de hvis gjenlevende er bortreist?
Jeg hadde så vidt fått beskjeden som snudde livet mitt opp-ned da den lille postkassa nede ved veien, som ikke hadde vært i bruk på årevis, begynte å fylle seg opp. Først ut var banken og skatteetaten. Til min manns dødsbo. Jeg var blitt redusert – eller opphøyet? – til et dødsbo. Banken informerte at alle betalingsavtaler var blitt slettet. Skatteetaten, som burde vite at banken sletter alle betalingsavtaler, sendte et trusselbrev. Hvis ikke dødsboet sørget for å betale forskuddsskatten for inntekter avdøde hadde til hensikt å tjene neste kvartal, ville dødsboet – altså meg
– bli utsatt for en hel A4-side med truende lovformuleringer.
Banken hadde – i sin godhet – informert om at selv om bankkontoen var stengt for både innsyn og bruk, var det unntak for noen få nødvendigheter som begravelse, strøm, husleie, telefon, skadeforsikring og restskatt. Forskuddsskatt, derimot, var ikke med på denne listen og måtte betales med de gjenlevendes sparepenger. Jeg ringte banken som etter ti tastevalg tok meg til en dame som kunne fortelle at bankkontoen var stengt for innsyn på
Illustrasjonsbilde GettyImages
hva som helst uten å ha noen innsikt i hva kravet dreier seg om!
Strømleverandører er kjent for å bruke mange ressurser og mye kreativitet på å skaffe seg kunder. Overraskelsen var derfor stor da jeg fikk melding i postkassen fra strømselskapet om at de hadde sagt opp strømavtalen. Det tok nokså lang tid fra strømselskapet oppdaget at kunden deres var død og med umiddelbar virkning sa opp strømavtalen, og tidspunktet dødsboet ble meddelt dette i form av en sluttfaktura i postkassen. Jeg ringte strømselskapet for å spørre dem hvorfor de hadde sagt opp avtalen – husstanden som sådan brukte jo fortsatt strøm. Damen i den andre enden kunne da fortelle meg at jeg var en idiot hvis jeg brukte strøm uten å ha strømavtale – det ville jo koste meg svært dyrt i form av straffegebyr fra nettleverandøren!
Gode gamle Telenor fornekter seg heller ikke. Jeg ringte dem tidlig for å be om at fakturaene sendes til min bank. Likevel fortsatte de å sende fakturaene til min manns bank etterfulgt av purring med purregebyr og 8% strafferente uten betalingsdokumentasjon i postkassen til meg. De ga også beskjed om at de ikke kunne overføre internett-abonnementet til mitt navn. Per i dag kan den adressen jeg bor på kun få internett via kobbernett – som Telenor vil sanere, men som Stortinget har instruert dem om å beholde i påvente av ny teknologi. Med min manns død så Telenor imidlertid sitt snitt til å kutte internettforbindelsen – og med det min tilgang til telefon. Alene – midt i en pandemi der kommunen kommuniserer med sine innbyggere nettopp ved hjelp av telefon og internett.
Etter å ha vært enke i fire måneder er jeg fremdeles i sjokk. Over å ha mistet mannen min. Og over hvordan man som gjenlevende behandles av storsamfunnet.