For å etablere mer kunnskap om dette, har vi nylig gjennom-ført en studie: 120 foreldre som har mistet barn – og 134 gravferdspersonell – har svart på hvordan de har opplevd situasjonen. Både spørreskjema og gruppeintervjuer har vært benyttet i datainnsamlingen.

I studien fant vi at nesten alle etterlatte foreldre opplevde at pandemien hadde en negativ innvirkning på ritualene.

• Når barnet døde av sykdom, forstyrret pandemien opplevelsen av barnets siste levetid.
• Pandemien hindret støtte fra omgivelse-ne og skapte avstand til naturlige støttepersoner.
• Manglende mulighet for besøk under sykdomstiden – og mindre deltakelse under ritualer – medførte manglende anerkjennelse av barnets eksistens og av foreldres sorg over barnet.

PERSONELL «I SKVIS»
Foreldrene beskrev at helsepersonell kom i «skvis» mellom å ta smittevernhensyn og å tillate gode avskjeder som personellet vet er viktig for foreldre. Foreldre rapporterer om smidighet og hensynsfullt helsepersonell og gravferdspersonell, men også om rigid fortolkning av regler. Gjennomføringen av ritualene var spesielt vanskeliggjort av antallsrestriksjoner, som hindret familie og venner å vise sin deltakelse og støtte.

Skal nære venner prioriteres før familie som ikke er blant de aller nærmeste? Hva med sykehuspersonell som ønsket å delta? For foreldre var det vanskelig og smertefullt å skulle utelate noen og inkludere andre, og restriksjonene kunne endres fra dag til dag.

Pandemien har hindret etterlatte foreldre i å motta støtte og omsorg i en vanskelig livssituasjon, og vanskeliggjør familie og venners deltakelse i sorgen.

AVSTAND – OG SÅRHET
Å miste barn er noe av det vanskeligste mennesker kan oppleve. Nesten alle foreldre savnet den fysiske nærheten i det som er en av livets verste situasjoner: Å bli klemt og holdt rundt. Og de savnet å se ansiktene til dem som var der.

Å vite at noen ser på strømming av en begravelse/bisettelse er godt, men erstatter aldri det fysiske nærværet. Sårheten og savnet over dette kommer i tillegg til den indre sorgen de opplevde over den de mistet. Utenfor seremonilokalet ble det for mange klemmer og fysisk kontakt uansett smittefare.

Til tross for begrensningene er mange enige i at de fikk gjennomført seremonien slik de ønsket det, og de opplevde mye omsorg og varme fra begravelsesbyrået. På et skjema som måler selvrapporterte sorgreaksjoner, skårer foreldre svært høyt, men høye skårer viser liten sammenheng med opplevelsen av ritualene. Vi tror dette henger sammen med at tapet, som for mange hadde skjedd nylig, var så altopp-slukende at det ble vanskelig å skille mellom dem som var tilfreds med ritualene – og dem som ikke var det.

BEGRENSEDE AVSKJEDER
Mens foreldre i stor grad hadde mistet små barn, rapporterer gravferdspersonell ut ifra alle dødsfall der de hadde hatt kontakt med de etterlatte. Hele 90 prosent av dem mener at pandemien har satt begrensninger for familiers avskjeder med sine kjære. De fremhever minnesamværet som spesielt skadelidende. Det har enten utgått – eller blitt gjennomført kun med den aller nærmeste familie til stede.

Alle mener denne «seremonien» har blitt forstyrret. Fra et psykologisk perspektiv er dette svært uheldig fordi minnesamværet vanligvis innebærer taler og samtaler som gir et helhetsbilde av avdøde, noe som bidrar til at deltakerne lærer personen å kjenne fra ulike faser av hans/hennes liv, fra familie, venner og arbeidskolleger. Det kan gi både barn, barnebarn, søsken og andre en forståelse for personen og dennes betydning. Gravferdsansatte peker også på de vanskelige valgene
som etterlatte må ta, de stadige endringene i antallet tillatte personer i ritualene – og hvordan smitterutinene reduserer deltakelse, men også skaper avstand mellom mennesker og hindrer omgivelsene og vise nærhet og omsorg for etterlatte.

De oppgir også at barn har blitt mindre involvert i ritualene og blitt en salderingspost som følge av antallsrestriksjonene. Det er synd, ettersom vi gjennom
de siste tiår har anerkjent barns rettigheter som pårørende/etterlatte.