Ruben (40): – Jeg kjenner det på kroppen hver gang jeg går inn i et hus hvor noen har dødd

15-år gammel bar Ruben Skifjord (40) sin første kiste. I dag har han ikke tall på hvor mange mennesker han har bistått med den siste reisen

Først publisert i Lofoposten 29.1. christina.campo@amedia.no
© Lofotposten Pluss

Den korslagte bilen kjører rolig på E10. I bakrommet av bilen kan ingen se inn.
Vinduene er sotlagte. Dette er transporten som tas til siste hvilested. Ruben Skifjord (40) holder stødig på rattet. Farten holdes lav. Biler han passerer vinker mot ham. Det er mange som føler de kjenner ham. I løpet av årene i Vestvågøy Begravelsesbyrå har han kommet tett på mennesker i deres vanskeligste stunder. Den dagen en av dine nære ikke lenger er her.

– Vi føler oss takknemlige og ydmyke som får en sånn tillit og som får være med på folks siste fase i livet. Det er klart at vi kjenner på det – det er jo mye sorg, og vi er bare mennesker. Jeg har en fantastisk samboer som jeg kan prate med alt om, og mine foreldre.

25 år gammel begravelsesagent
May Britt Skifjord (67), moren til Ruben, var bare 25 år gammel da hun startet opp Vestvågøy Begravelsesbyrå sammen med mannen sin Rolf Egil Skifjord. Året var 1979 og det fantes ikke noe begravelsesbyrå i Lofoten. May jobbet på den tiden som hjelpepleier i Vestvågøy.

– Det var hjemmesykepleien som tok seg av stellet av de døde og å legge de ned. Jeg var med på mye slikt før jeg startet begravesesbyrået, erindrer May.

Møtt med forbauselse
Hun forteller at en del ble overrasket over å møte en ung kvinne i begravelsesbransjen.

– I starten var det slik at folk spurte om jeg ikke hadde mannfolk med meg når de kom innom byrået og bare så meg. De syntes det var rart at en kvinne skulle jobbe i et begravelsesbyrå. For de var vant til at det var en mann som ordnet og styrte.

ET TEAM: Ruben Skifjord (40) og moren May Britt Skifjord (67) er ikke bare familie, men også kollegaer.

Jeg har vært med på alt hele tiden. Kjørt bil i allslags vær, båret kister, holdt seremonier, og stelt de døde, forteller hun.

Kjenner det på kroppen
På et tidspunkt lurte hun på om hun kanskje måtte slutte. Hun følte alltid med familiene som hadde mistet noen, og snakket med en annen i bransjen om det var riktig å reagere slik.

– Da fikk jeg høre at det er akkurat slik det skal være, man skal reagere. Man skal være et medmenneske. Den dagen jeg ikke lenger reagerer så slutter jeg, sier hun med ettertrykk.

TØFF TID: Pandemien gjorde møter med pårørende mer upersonlig. Det har vært en tøff tid, medgir Skifjord.

Sønnen hennes Ruben er helt enig. Han beskriver seg selv som et følelsesmenneske, og kommer ikke til å fortsette i jobben dersom døden en dag ikke lenger skulle gjøre inntrykk på ham.

– Jeg kjenner det på kroppen hver gang vi går inn i et hus hvor det har skjedd et dødsfall, for det er et lite samfunn og vi kjenner alle. Jeg feller noen tårer, eller så blir jeg helt stille. Samtidig så må man være profesjonell, sier han og legger til;

– Men jeg er en klemmer, og heldigvis nå så får vi lov.

Frarøvet ansiktet
Pandemien har vært et ekstra mørkt kapittel for begravelsesbransjen som har måttet møte fortvilte pårørende med én meters avstand og minimalt med mimikk.

– Vi har følt oss som nikkedukker med munnbind på. Man ser ikke ansiktet. Jeg synes det har vært en forferdelig tid. Personligheten blir litt borte når halve ansiktet gjemmes vekk, poengterer Ruben, og fortsetter;

– Når du kommer inn og enka eller ektemannen står i hjørnet og er helt ifra seg, da føles det feil å måtte stå på én meters avstand med munnbind på. Det er kjempevanskelig. Hele jobben handler om å være menneskelig, understreker han.

Stillheten
Det er stille i Buksnes kirke. Bare gjenklangen av skrittene til Ruben høres. Her har han stått ikledd svart utallige ganger. Ofte for mennesker han kjenner.

– Det gjør inntrykk på deg. Jeg forsøker å hele tiden være meg selv i det jeg gjør, og lytte til de pårørende.

Han kan få en telefon når som helst på døgnet. Telefonsamtaler hvor stillheten prater mest. 

EN DAG: Vissheten om at vi alle skal dø er kanskje tettere på Rubens hverdag enn de fleste.

Når de er helt stille i telefonen da er det sorgen som prater, forteller han. 

Verdighet
I møte med de døde er det viktig å hele veien bevare det mennesket som har levd. Hva likte personen? Pleide håret å være satt opp? Rettet? Hadde hun en yndlingsgenser?

– Jeg husker en begravelse hvor alle de som kom var kledd i ulikt strikketøy. Den avdøde hadde vært en strikkemaskin. Det var veldig rørende og flott å se.

Det er ett ord som går igjen når May og Ruben beskriver arbeidet som begravelsesagenter – verdighet.

– Verdighet er essensen i arbeidet. Jeg er med på å hente de, stelle de – da vasker vi håret, barberer, vil de ha fletter i håret så fletter jeg, lakker negler – alt. Jeg har to jenter selv så det er klart at som far så har jeg møtt på utfordringer og lært teknikker på det, sier Ruben.

Åpen til barna
Hans to døtre på 17 og ti år har kanskje fått et mer naturlig forhold til døden gjennom yrket til faren. Ruben forteller at han i liket med sine foreldre hele veien har forsøkt å forklare og gi svar – i stedet for å skjule livets siste kapittel.

– Barna har viste en vanvittig respekt. De har spurt mye; Pappa hva gjør du da? Hva gjør du hvis det er sånn? Jeg forsøker å forklare det på en måte som gjør det hele naturlig. Jeg har hele veien prøvd å si det med et språk som de forstår, sier han.

Familiebedriften
May forteller at hun er svært takknemlig for at hennes to barn, Ruben og Trine, har tatt del i familiebedriften. Datteren Trine har hovedansvaret for blomsterbutikken som er tilknyttet begravelsesbyrået.

– Hadde jeg ikke hatt ungene tror jeg at jeg hadde måttet legge inn årene for lenge siden, sier hun kontant.
Men det har aldri vært et krav eller sterk overtalelse fra foreldrenes side forteller hun.

– Om ungene mine hadde sagt at de ikke ville være en del av bedriften hadde det vært helt greit. Om de heller ønsket en ni til fire jobb og ikke leve det livet vi levde
– men det har blitt en livsstil for de også.

Ikke redd
For Ruben Skifjord har døden hele tiden vært en del av livet. Hvordan preges man av det? Blir man mindre redd for at dagene en dag skal ta slutt? Er det sånn at man selv ofte tenker på sin egen begravelse?

– Jeg er ikke redd for døden, det er jeg ikke. Men jeg har ikke begynt å planlegge min egen begravelse ennå. Jeg tenker at når tida er inne så kommer det, og da håper jeg at det kommer naturlig med mine nærmeste rundt, sier han.

For døden har på et vis blitt en naturlig del av hverdagen, slik den alltid har vært en naturlig del av livet. Når Ruben drar hjem fra jobb er han familiefar, om sommeren går fridagene til camping – men det er ikke til å komme bort ifra at jobben til en viss grad er med ham i menneskene han møter.

– Når jeg går på butikken og møter folk som jeg har møtt i forbindelse med et dødsfall så er det mennesker jeg fortsatt bryr meg om. Jeg er den jeg er, og slutter ikke å hilse eller å vise omsorg bare fordi jeg ikke lenger er på jobb. Medmenneske slutter man ikke å være bare fordi arbeidstiden er over, poengterer han.