Når de er helt stille i telefonen da er det sorgen som prater, forteller han. 

Verdighet
I møte med de døde er det viktig å hele veien bevare det mennesket som har levd. Hva likte personen? Pleide håret å være satt opp? Rettet? Hadde hun en yndlingsgenser?

– Jeg husker en begravelse hvor alle de som kom var kledd i ulikt strikketøy. Den avdøde hadde vært en strikkemaskin. Det var veldig rørende og flott å se.

Det er ett ord som går igjen når May og Ruben beskriver arbeidet som begravelsesagenter – verdighet.

– Verdighet er essensen i arbeidet. Jeg er med på å hente de, stelle de – da vasker vi håret, barberer, vil de ha fletter i håret så fletter jeg, lakker negler – alt. Jeg har to jenter selv så det er klart at som far så har jeg møtt på utfordringer og lært teknikker på det, sier Ruben.

Åpen til barna
Hans to døtre på 17 og ti år har kanskje fått et mer naturlig forhold til døden gjennom yrket til faren. Ruben forteller at han i liket med sine foreldre hele veien har forsøkt å forklare og gi svar – i stedet for å skjule livets siste kapittel.

– Barna har viste en vanvittig respekt. De har spurt mye; Pappa hva gjør du da? Hva gjør du hvis det er sånn? Jeg forsøker å forklare det på en måte som gjør det hele naturlig. Jeg har hele veien prøvd å si det med et språk som de forstår, sier han.

Familiebedriften
May forteller at hun er svært takknemlig for at hennes to barn, Ruben og Trine, har tatt del i familiebedriften. Datteren Trine har hovedansvaret for blomsterbutikken som er tilknyttet begravelsesbyrået.

– Hadde jeg ikke hatt ungene tror jeg at jeg hadde måttet legge inn årene for lenge siden, sier hun kontant.
Men det har aldri vært et krav eller sterk overtalelse fra foreldrenes side forteller hun.

– Om ungene mine hadde sagt at de ikke ville være en del av bedriften hadde det vært helt greit. Om de heller ønsket en ni til fire jobb og ikke leve det livet vi levde
– men det har blitt en livsstil for de også.

Ikke redd
For Ruben Skifjord har døden hele tiden vært en del av livet. Hvordan preges man av det? Blir man mindre redd for at dagene en dag skal ta slutt? Er det sånn at man selv ofte tenker på sin egen begravelse?

– Jeg er ikke redd for døden, det er jeg ikke. Men jeg har ikke begynt å planlegge min egen begravelse ennå. Jeg tenker at når tida er inne så kommer det, og da håper jeg at det kommer naturlig med mine nærmeste rundt, sier han.

For døden har på et vis blitt en naturlig del av hverdagen, slik den alltid har vært en naturlig del av livet. Når Ruben drar hjem fra jobb er han familiefar, om sommeren går fridagene til camping – men det er ikke til å komme bort ifra at jobben til en viss grad er med ham i menneskene han møter.

– Når jeg går på butikken og møter folk som jeg har møtt i forbindelse med et dødsfall så er det mennesker jeg fortsatt bryr meg om. Jeg er den jeg er, og slutter ikke å hilse eller å vise omsorg bare fordi jeg ikke lenger er på jobb. Medmenneske slutter man ikke å være bare fordi arbeidstiden er over, poengterer han.