Nils-Fredrik Nielsen «Tristesser i utvalg»
«Hva skal Virke Gravferd være i fremtiden?» er et spørsmål som har blitt stilt siden jeg kom inn i bransjen i august 2020. Noen vil hevde at fremtiden allerede er her og snart kan vi imøtese en oppdatert og velforankret bransjestrategi. Med en ny bransjedirektør på vei inn, en valgkomite med et oppdrag og et landsmøte i Trondheim vil jeg gjerne dele noen refleksjoner om hva Virke Gravferd kan og bør være.
Jeg vil at Virke Gravferd skal tilrettelegge for oss som går i bresjen for de etterlatte i deres møte med bransjen, myndighetene og andre aktører. Jeg vil at Virke Gravferd («VGF») skal tilrettelegge for gode, like og transparente rammevilkår for bransjen. Og jeg vil at VGF skal avspeile den bransjen og det samfunnet vi er en del av.
Gi oss i dag vårt daglige brød
Det er avgjørende for oss i Fonus at VGF er en partner som tilrettelegger for at vi kan drive en lønnsom forretning innenfor gitte rammer. At rammene bidrar til at vi alle, til tross for å være konkurrenter, tjener på et godt bransjefelleskap. Det forutsetter en kommersiell forståelse og et tydelig fokus; gode og like rammevilkår for alle og det handler om å gjøre «kaken større». Vår fortjeneste varierer. Noen kolleger går med store overskudd, andre taper penger og mange byrå er familiedrevne og/eller må drive annen virksomhet i tillegg for å få et brukbart levebrød. Det er knapt noen som blir «rik» i vår bransje, og det er heller kanskje ikke målet. Samtidig vil ingen av oss, ei heller de etterlate vinne på en konkurransespiral som driver oss nedover og som går ut over kvalitet og kompetanse.
Med stadig nye konkurrenter, enten i form av investorer, enten de er norske eller utenlandske, må VGF jobbe for bedre økonomiske rammevilkår. Eksempelvis refusjonsordninger fra NAV, lovverk rundt behovsprøving (kan disse bli bedre?) Vi har også konkrete utfordringer vi møter på i hverdagen, f.eks hvordan en stadig tyngre befolkning påvirker oss, krav og kostnader knyttet til grønn omstilling og til bærekraft, behov for livssynsnøytrale tjenester og produkter, støtte til elektrifisering av bårebil/transportbilflåten, betingelser og premisser ifht repatriering.
Hva vet vi om verden rundt oss, kommer andre aktører på banen med andre verdier, jag etter lønnsomhet? Kan vi se «gravferdsprofitører» eller ideelle organisasjoner som leverer våre tjenester gratis? I Sverige ruller nå Svenska Kyrkan ut en helhetlig byråvirksomhet med støtte fra det politiske flertallet i Riksdagen. Vi ser lignende forsøk i Norge. Hvordan skal vi som bransje stille oss til dette?
I en bransje som er så dominert av en stor aktør, en stor allianse, flere mellomstore aktører og allianser, og svært mange små bedrifter, forventer jeg også at det jobbes aktivt med å tilrettelegge for reell konkurranse, f.eks ifht offentlige anbud. I praksis setter det offentlige opp anbudskriterier som gjør at det blir nærmest umulig for små og mellomstore byrå å konkurrere uten å ta massive tap, eller måtte operere med «skambud» for å sikre seg et anbud og alternativ inntjening. Er dette en situasjon VGF ønsker at det offentlige skal legge til rette for?
Omsorg og omtanke er vårt DNA
Jeg tør påstå at samtlige av oss er verdidrevet i vårt arbeid. Vi leverer, gjennom vår kompetanse, våre produkter og tjenester omsorg, omtanke og profesjonell bistand. Derfor må vi sikre enda bedre kompetanse. Vi beveger oss (uten formell utdanning) inn på et følelsesmessig «minefelt», nemlig sorg. Det vi er gode på er å være medmennesker; stille opp praktisk og emosjonelt.
Det er de etterlattes sorg, ikke vår. Likevel står vi midt opp i krisesituasjoner hver eneste dag, det gjør noe med oss og det gjør at andre forventer noe av oss. Selv om VGFs kurs er bra, mener jeg at bransjen som helhet ville tjent på å bli profesjonalisert i form av fagbrev i gravferd.
Digitaliseringen fører til at kundene våre havner i vanskelige situasjoner. Dialog med Digitaliseringsdirektoratet er bra, men hvorfor er vi ikke kommet lenger og burde ikke dette vært en av Virke GFs hovedmål de siste årene? Særlig når vi ser hvor langt våre naboland har kommet.
Mindre pekefinger og mer tommel opp
Med sitt noe interne fokus er mitt inntrykk at bransjen noen ganger er for selvsentrert. Tydelige krav til medlemskap, til kvalitet, til opplæring og praksis ville minske behovet for kontroll og gi rom for å heie på hverandre. Vi er i samme båt og vi vil alle tjene på at bransjen utvikler seg og tenker nytt. Jeg er imponert over den kompetanse, erfaring, innsikt, det engasjement, selvjustis, utholdenhet og innsats VGFs medlem-mer utviser. Mine bransjekolleger er fine folk som må heies på, men som også må tåle gode diskusjoner om hva og hvem vi skal være.
Som enhver medlemsorganisasjon bør sentrale roller og verv avspeile medlemmenes bakgrunn, rolle og ståsted. En gjennomgang av alle roller, verv og utvalg i Virke Gravferd viser en relativt god fordeling og stort mangfold. Det er bra og betryggende. Likevel kan det lett oppfattes, erfaringsbasert og ikke evidensbasert, at det finnes en slagside hvor store aktører har mye uformell makt.
Selv representerer jeg en mellomstor aktør som tidligere har forholdt seg passivt til sitt medlemskap, men jeg ser også at de største medlemmene i stor grad bekler viktige roller og dermed sitter på stor innflytelse og ansvar.
Min utfordring til andre medlemmer – små og store – er å engasjere seg i organisasjonen slik at vi får det mangfoldet, den bredden og den demokratiske forankringen som gir tillit i alle ledd. Valgkomiteens jobb frem mot landsmøtet i Trondheim blir derfor viktig.
En nøytral bransjeorganisasjon med plass til alle
Virke Gravferd skal være en nøytral organisasjon for alle, også ifht livssyn, religion, kjønn, legning og etnisitet. I Norge tar vi ytringsfriheten og retten til å organisere seg som en selvfølge og den skal vi kjempe for. Likevel reflekterer jeg over at et etterlatt inntrykk kan være at bransjen har en slagside mot det kristne livssynet (som absolutt har sin plass mtp sin historiske rolle og vår bransjes avhengighet av gode relasjoner med Den norske Kirke). For meg kommer denne slagsiden til uttrykk av at man i debatter inviterer flere representanter fra Kirken enn fra andre livssynssamfunn. Hvordan sikrer man at flere stemmer kommer til?