Oppfølging av førstehjelpere
Førstehjelp, og da særlig hjerte-/lungeredning (HLR), er den eneste medisinske behandlingen hele befolkningen er forventet å kunne, og i Norge har man siden 60-tallet drevet et omfattende holdningsarbeid og opplæring for å oppfordre befolkningen til å utføre førstehjelp.
Tekst: Elisabeth Dyrnes
Førstehjelp har blitt sett på som en teknisk ferdighet, men forskning tyder på at det er emosjonelt krevende i etterkant (Mathiesen 2016). Til tross for at befolkningen har vært helsevesenets forlengede arm i flere år, har det ikke vært noe tilbud om oppfølging for de som har utført førstehjelp. Det ønsker vi ved RAKOS i Stavanger å gjøre noe med, og det er derfor opprettet ett prosjekt hvor vi tilbyr samtale med førstehjelperen.
Det å havne i en førstehjelpssituasjon kan være en tøff påkjenning både emosjonelt og sosialt, da særlig for lekfolk uten helsefaglig bakgrunn. Usikkerhet rundt egen utførelse av HLR, følelser av skyld og skam og bekymring rundt utfallet til pasienten er eksempler på tanker førstehjelperen har i ettertid. En studie gjennomført ved Helse Stavanger av Wenche Mathiesen og Conrad Bjørshol et al. viste at flere førstehjelpere blant annet kan oppleve angst, konsentrasjonsvansker og søvnproblemer for å nevne noen av utfordringene (Mathiesen 2016). Det å stå med livet til et annet menneske i hendene, lyden av knasende ribbein, lukten av oppkast er eksempler på sterke sanseinn-trykk som kan være påtrengende på netthinnen. Noen klarer å etablere god personlig kontroll og mestrer store kriser, mens andre opplever varierende grad av angst, post traumatisk stress lidelse (PTSD) og lignende (Øvstebø 2023). For flere av førstehjelperne gnager følelsen av at de
ikke har gjort nok for å hjelpe pasienten, og mange setter opplevelsen av utført HLR opp mot overlevelsen. Selv om de fleste pasientene får førstehjelp av god kvalitet, så overlever bare 1 av 6 pasienter med hjertestans (Norsk hjertestansregister, 2022,). Flere sitter igjen med utallige spørsmål av medisinsk karakter og en påtatt skyld for ett annet menneskes død.
Tidligere har det ikke vært noe systematisk oppfølgingstilbud hvor førstehjelperen kan få hjelp til å bearbeide hendelsen.
Nå har vi ett nasjonalt tilbud hvor førstehjelperen kan få samtale med erfarent helsepersonell (Bjørshol 2023). Vi går gjennom hendelsen på førstehjelperens premisser hvor hen forteller fritt om opplevelsen. Samtalen legges opp etter samme prinsipper som debrifing. Søken etter informasjon er en vel anvendt strategi i usikre situasjoner, og ofte har førstehjelperen stort behov for informasjon. Dersom det gis for lite informasjon risikerer en at førstehjelperen utvikler fantasier og uheldige tolkninger (Moesmand & Kjøllesdal, 2011). Hensikten med samtalen er at førstehjelperen skal kjenne på mestring, normalisere reaksjoner og redusere overdreven oppfattelse av eget ansvar. Det er viktig at noen tar seg tid til den samtalen i etterkant, hvor tankene og følelsen rundt opplevelsen kan få strømme. Vi må tørre og gi førstehjelperen den oppmerksomheten hen har behov for, å være tøffe nok til å spørre hvordan de har det.
Ivaretakende praksis bør settes i system, da ingen kan beskytte seg selv alene og helsevesenet og systemet rundt må bidra dersom førstehjelperen skal unngå å bli hardt rammet av inntrykkene (Haavik & Toven, 2020).
Som begravelsesagenter møter dere utallige mennesker, skjebner og historier. Vi ønsker at dere skal informere om oss som et supplement til deres hverdag.
