130.000

etterlatte etter selvmord

Hvert år tar 600-700 nordmenn selvmord. Det er en type dødsfall som skiller seg ut fra alle andre, og som frembringer ekstraordinært sterke følelser hos de etterlatte. Det kan være krevende å forholde seg til et så sårt tema som selvmord, men gravferdstjenestene har mye positivt å bidra med.

Anders Lie Brenna, etterlatt og styremedlem i LEVE

For når det utenkelige først har skjedd, er det begravelsen som blir det siste farvel, mens gravstedet blir den eneste muligheten for oss etterlatte å besøke vår savnede venn, kjæreste, barn, barnebarn, foreldre eller ektefelle. Når vi står midt i vår verste livskrise har vi noen behov som ikke kan dekkes, men mye
er gjort hvis vi møtes med forståelse, tålmodighet, støtte og hjelp til å håndtere det praktiske. Sorg er universelt, og man kan ikke sette et dødsfall opp mot et annet. Det er ingen måter å dø på som er mer eller mindre verdig enn andre, og det er ingen grunn til å særbehandle et selvmord verken den ene eller den andre veien. Etterlatte etter selvmord har mistet en kjær person på lik linje med alle andre som har mistet noen.

Vi trenger ikke noe annet fra dere som jobber med gravferdstjenestene enn det alle andre får, men vi tror at økt kunnskap om selvmord kan gjøre dere enda bedre i stand til å ivareta deres kunder på en god måte. For med økt kunnskap forstår dere mer av hva et selvmord innebærer for de som kommer til dere, og det vil gjøre dere bedre i stand til å vise de nye etterlatte at dere forstår. Det trengs, for det er fortsatt mange myter og noe stigma knyttet til selvmord.

I LEVE tror vi på åpenhet om selvmord, og det tror vi fordi selvmordsforskningen viser at det er bra med åpenhet. Det er for eksempel en myte at man ikke må spørre om noen har selvmordstanker. Hvis man tror noen har det, skal man tvert imot spørre direkte: «Har du selvmordstanker?»

Åpenhet gjør det også lettere å få hjelp. Som etterlatt etter selvmord er man i økt selvmordsfare, og åpenhet senker terskelen for å oppsøke hjelp. Det gjør det også lettere for omgivelsene å bistå med støtte, omsorg og praktisk hjelp. Her kan gravferdstjenestene gjøre mye gjennom noe så enkelt som å informere om at organisasjoner som LEVE eksisterer, og at vi er der for å hjelpe nye etterlatte.

For selv om vi allerede er alt for mange, blir det stadig flere etterlatte etter selvmord. Forskerne opererer med et gjennomsnitt på 10 etterlatte etter hvert selvmord. Mange opplever det som et konservativt anslag som underrapporterer omfanget, men hvis vi legger det til grunn er det uansett snakk om et betydelig antall personer. I praksis dreier det i så fall om 6-7000 etterlatte hvert år, og mange av de vil være i kontakt med gravferdstjenestene.

Selvmordsforskerne anslår at mellom 80 og 90 prosent av de etterlatte vil trenge en eller annen form for profesjonell hjelp. Det kan være alt fra en kort oppfølgingssamtale med en psykolog til langvarig profesjonell sorg- og traumebehandling.

Dessverre er det langt fra alle som får den hjelpen de trenger, og mange er heller ikke klar over hva de trenger av støtte og hjelp for å håndtere det som skjedde. Uansett om de får det eller ikke, finner mange mye trøst og god sorgbearbeidelse i å kunne møte andre som har opplevd det samme.

Selv om det er universell enighet om at åpenhet rundt selvmord er bra, og at det er til stor hjelp for å håndtere sorgen og sorgprosessen etter et selvmord, er det ikke alle etterlatte som er klar for det. Det er også stor forskjell på å velge åpenhet selv, og det å få det påført av andre. Som gravferdstjeneste er det positivt om dere kan informere og støtte de etterlatte mens de må ta viktige avgjørelser i en vanskelig tid, men beslutningen om å velge åpenhet og hvordan det eventuelt skal gjøres, må være opp til den enkelte å velge selv.

I 2021 var det 658 nordmenn som tok selvmord, ifølge Dødsårsakstegisteret til Folkehelseinsituttet. Det var 482 menn og 176 kvinner. Til sammenligning var det 29 nordmenn som ble drept, og 87 som døde i trafikkulykker. Det er altså over 7,5 ganger så mange selvmord som dødsulykker, og 22,7 ganger så mange selvmord som drap. Gravferdstjenestene må derfor forholde seg til 5,5 ganger så mange selvmord som drap og trafikkdødsfall til sammen.

LEVE ble stiftet i 1999, og siden den gang har 13.067 nordmenn tatt selvmord. Ifølge Dødsårsaksregisteret til FHI toppet det seg i 2018 med 674 selvmord.

I fem av de siste seks årene har det vært over 600 selvmord i året, og snittet de siste fem årene er 644 selvmord i året.

Hvis vi legger selvmordsforskernes tall til grunn, er det nå over 130.000 etterlatte etter selvmord i Norge. Av disse er det veldig mange som har vært i direkte kontakt med dere i forbindelse med begravelsen, gravsteinen og gravstedet. Sannsynligvis kan vi også legge på ytterligere en null hvis vi skal anslå hvor mange som har vært i en begravelse for noen som har begått selvmord. Det er ikke urimelig å anta at det dreier seg om 1,3 millioner nordmenn. Minst.

Disse ekstremt store tallene viser at selvmord ikke bare er en «personlig tragedie», men også et stort samfunnsproblem. Det er det fortsatt mange som ikke vet. Det er rett og slett et folkehelseproblem som ikke får den oppmerksomheten det trenger hvis vi som samfunn skal lykkes med det selvmordsforebyggende arbeidet.

På mange måter kan man si at gravferdstjenestene uansett involveres for sent. Tjenestene dere utfører leveres først når døden er et faktum, og det ikke er mer som kan gjøres for den avdøde. Vi tror likevel at dere kan levere et viktig bidrag gjennom det dere gjør for de etterlatte.

Det har blitt åpenhet om selvmord i samfunnet de siste årene, men fortsatt er det mange myter og store kunnskapshull. For etterlatte som står i en alvorlig livskrise er det til stor hjelp hvis gravferdstjenestene har grunnleggende kunnskaper om selvmord, og muligheten til å få støtte og hjelp fra andre som har opplevd det samme. Noe så enkelt som å fortelle om oss i LEVE kan være et viktig bidrag til å håndtere denne livskrisen.