Har vi tid til døden?

Gravferdsmarkedet er nettopp det – et marked, og i et marked virker markedskreftene; tilbud, etterspørsel, innovasjon, avveining mellom kvalitet og pris og så videre. For å lykkes og for å skille seg ut fra de etablerte, må nye byråer som skal inn på markedet gjerne presentere noe nytt, noe bedre, noe nisjepreget eller noe billig. På den måten fungerer markedet vi opererer i som et hvilket som helst annet.

I et marked der det er konkurranse, er det til syvende og sist kunden som til bestemmer hvilke byråer som overlever og hvilke som må gi seg. Sånn må det være.

På en annen måte er vårt marked som ingen andre; vi hjelper mennesker med å ta avskjed med en avdød, ofte nær og kjær. Spørsmålet er: er det en grunn til at det bør stilles andre krav til oss som tilbydere enn til andre næringsdrivende? Jeg tror det.

Ta eksempelet med seremonier på kveldstid. En ting er at det ikke er noe nytt. Flere steder og innenfor ulike rammer har etterlatte lenge hatt muligheten til å avskjed på kveldstid. Og, noen ganger finnes det gode grunner til at det blir sånn.

En annen, og kanskje en langt mer interessant diskusjon er hva slags posisjon døden har, vil få, og ikke minst – vi bidrar til å gi den, mens vi konkurrerer om markedsandeler. Bare sånn at det er sagt: Selvfølgelig skal vi konkurrere – det er virkelig ikke det jeg hevder! Jeg er også udelt positiv til at det igjen blir mer vanlig å snakke om døden og alt hva den innebærer.

Samtidig undres jeg: Har vi tid til døden når den kommer til en kjent og kjær nær oss? Tar vi oss tid til å anerkjenne hva vi betyr, og betydde, for hverandre? I tidligere tider ble klokkene stoppet da døden inntraff, som en markering av at en person hadde “gått ut av tiden”. Nå vil det nærmest være en teknologisk umulighet å stoppe alle klokkene rundt oss, men kanskje det har gått for langt den andre veien når vi må koordinere kalenderne våre for å se når det passer best å ta farvel. Døden trumfer alt annet. Jeg håper den fortsatt vil gjøre det, ikke bare for den som seremonien skal holdes for.

Jeg har full forståelse for at det kan være lettere for f.eks. naboer, kollegaer og venner å komme i en seremoni på kveldstid, og derfor blir det av og til sånn. At det er andre forutsetninger som også må være på plass for at en kveldsseremoni skal gå i hop rent praktisk, vet vi mye om.

Men igjen; Jeg er opptatt av at døden skal være en av de veldig få hendelsene der vi hjelper hverandre, og de etterlatte vi har påtatt oss et ansvar ovenfor, å stoppe opp og ta den tiden vi trenger. Det skal vi gjøre fordi jeg tror vår mentale helse har gått av det. Det er godt for oss å ta et skikkelig farvel når et farvel må tas, selv om det innebærer at vi må flytte på en avtale eller to. Det er godt for oss å reflektere over at det en dag er du og jeg som ligger i den kisten der fremme. Det kan være sunt å reflektere over hva slags minneord våre nærmeste en dag skal holde ved vår kiste. Hvordan de minneordene en gang blir, holder du og jeg på med å gi innhold til – akkurat nå, hver dag vi lever.

Som medlemmer i Virke Gravferd har vi blant annet forpliktet oss på å legge til rette for etterlattes sorgprosesser. Vi vet at omstendigheter er ulike, at folk er forskjellige og at behovene varierer. Vi må for eksempel gjerne feire et levd liv, så lenge det ikke går på bekostning av anerkjennelse av tapsfølelsen og sorgreaksjonene. Da må vi blant annet ta oss tid. Vi, som møter døden ofte, vet at ønskene de etterlatte kommer med til oss, noen ganger er annerledes enn de dypereliggende behovene. Da må i det minste vi ta den tiden det tar, og bruke den innsikten og erfaringen vi har, til å hjelpe etterlatte til å rydde plass til døden når den kommer.

En annen ting helt på tampen:
Det nærmer seg sommerferie. Om du får tatt deg noen dager eller uker fri, håper jeg at du finner hvile, avkobling og mening i noen gode annerledesdager.

Alt godt!

Jan Willy Løken
Styreleder i Virke gravferd