I et marked der det er konkurranse, er det til syvende og sist kunden som til bestemmer hvilke byråer som overlever og hvilke som må gi seg. Sånn må det være.

På en annen måte er vårt marked som ingen andre; vi hjelper mennesker med å ta avskjed med en avdød, ofte nær og kjær. Spørsmålet er: er det en grunn til at det bør stilles andre krav til oss som tilbydere enn til andre næringsdrivende? Jeg tror det.

Ta eksempelet med seremonier på kveldstid. En ting er at det ikke er noe nytt. Flere steder og innenfor ulike rammer har etterlatte lenge hatt muligheten til å avskjed på kveldstid. Og, noen ganger finnes det gode grunner til at det blir sånn.

En annen, og kanskje en langt mer interessant diskusjon er hva slags posisjon døden har, vil få, og ikke minst – vi bidrar til å gi den, mens vi konkurrerer om markedsandeler. Bare sånn at det er sagt: Selvfølgelig skal vi konkurrere – det er virkelig ikke det jeg hevder! Jeg er også udelt positiv til at det igjen blir mer vanlig å snakke om døden og alt hva den innebærer.

Samtidig undres jeg: Har vi tid til døden når den kommer til en kjent og kjær nær oss? Tar vi oss tid til å anerkjenne hva vi betyr, og betydde, for hverandre? I tidligere tider ble klokkene stoppet da døden inntraff, som en markering av at en person hadde “gått ut av tiden”. Nå vil det nærmest være en teknologisk umulighet å stoppe alle klokkene rundt oss, men kanskje det har gått for langt den andre veien når vi må koordinere kalenderne våre for å se når det passer best å ta farvel. Døden trumfer alt annet. Jeg håper den fortsatt vil gjøre det, ikke bare for den som seremonien skal holdes for.

Jeg har full forståelse for at det kan være lettere for f.eks. naboer, kollegaer og venner å komme i en seremoni på kveldstid, og derfor blir det av og til sånn. At det er andre forutsetninger som også må være på plass for at en kveldsseremoni skal gå i hop rent praktisk, vet vi mye om.