Den lille mannen med det store hjertet
Harald Schee har begravet både Kong Olav og «halve Oppegård». Nå er det slutt.
Tekst: Eskil Bjørshol, redaktør Oppegård avis
Foto: OA/privat
Få, om noen, har sett mer sorg enn Harald Schee (66). Etter 50 år som ansatt, daglig leder og eier i det familieeide begravelsesbyrået Wang er det omsider slutt. Nå skal han ikke lenger trøste og sørge for verdige avskjeder. Nå skal han bare leve.
– Det er vemodig. Det har vært en livsstil for meg og familien i alle år, og jeg har ikke jobbet med noe annet. Kona Ann-Christin har jobbet med meg i 25 år, og før den tid var det andre familiemedlemmer. Det har vært en veldig sterk tilknytning til byrået, begynner Harald, som har bodd i Ares vei på Tårnåsen siden 1987.
24/7 – 365
Harald er selv tredje generasjon, men det blir ikke en fjerde generasjon. Det er faktisk litt sårt.
– Sønnen min begynte i selskapet og jobbet her i fem år, men det var ikke for han. Det er et spesielt yrke og man må bare respektere en slik avgjørelse.
Det var absolutt vemodig i begynnelsen, for begravelsesbransjen som bransje, og alt det inkluderer av kultur, tradisjon og rammebetingelser, har vært en livsstil for familien. Det er imidlertid en jobb som går 24/7 – 365 og jeg respekterer at Henning ikke har den samme gløden, sier han.
Det var besteforeldrene til Harald som etablerte Nordstrand begravelsesbyrå, nærmest ved en tilfeldighet. En «dadda» stilte spørsmål om hvorfor kirkeklokkene på Nordstrand ringte hver eneste dag,
og uttalte at «det er sikkert god butikk» da hun fikk vite svaret. Det ble det.
Etablerte seg på Kolbotn
Linken til Kolbotn og Nordre Follo er kisteprodusenten Skuterud. Da ideen om et begravelsesbyrå på Nordstrand skulle bli realitet var det naturlig for Haralds bestefar å ta kontakt angående kister. Han tok så med seg kisten til sin svoger på Toten som drev møbelfabrikk, kopierte og raffinerte den, og så var Trosterud kistefabrikk i gang. I dag er det landets største kisteprodusent, som leverer kister til rundt 85 prosent av alle begravelser i Norge.
De siste årene har Schee og Wang stort sett jobbet i Oslo-markedet, men lenge var de store på begravelsesmarkedet også i Oppegård. Så store at enkelte altså hevder at Harald har begravet «halve Oppegård». Det er selvsagt kraftig overdrevet.
Kong Olav
Det som derimot ikke er en overdrivelse, er at han og Wang har administrert og håndtert Norges største begravelse i moderne tid. For da Kong Olav døde i 1991, var det Harald som fikk oppdraget med å gravlegge folkekongen.
Han tar oss gjennom den enorme prosessen fra første kontakt, til gjennomføring.
– I slike seremonier er gjerne ting planlagt litt «på forhånd». Min onkel hadde derfor vært i noen møter med slottet, så da dagen kom, var allerede mye på plass. Vi reiste opp på Kongsseteren og la Kongen i kisten, på samme måte som vi gjør med hvem som helst andre. Han ble deretter stelt av oss og kjørt til slottet, hvor han var til seremonien, husker Harald.
Plettfri gjennomføring
Han var med på hele prosessen. Ikke bare var han med, han hadde det overordnede ansvaret for hele gjennomføringen.
Det er uten tvil det mest spesielle oppdraget i løpet av den nesten 50 år lange karrieren.
– Ja, det var veldig spesielt. Blant annet fordi det er veldig mange flere som er involvert, og har meninger om og forventninger til, seremonien, begynner han.
De neste dagene jobbet han tett med offentlige instanser, politiet og slottet. Da seremonidagen kom, var alt klart, ned til minste detalj om kranser, programmer, kort og plassering av både folk og blomster.
– Det var uendelig mange detaljer som skulle på plass, og det var vår jobb å ha regien. Vi hadde stålkontroll og gjennomførte på en glitrende måte, forteller han.
Den plettfrie gjennomføringen ble på mange måter beviset på at han var «skapt for» dette.
Like ritualer uansett
Det er mye som fester seg etter en slik opplevelse. Selv om man er aldri så profesjonell, er det ikke til å komme fra at man på et eller annet tidspunkt tenker litt ekstra over hvem som ligger der.
– Klart man gjør det. Selve ritualene er nøyaktig de samme uansett hvem den avdøde er, men man kjenner på ansvaret i en slik situasjon. Det er helt klart det største oppdraget vi har hatt i min karriere, sier 66-åringen.
Ordene over høres kanskje helt selvsagte ut, men et langt liv i gravferdsbransjen rommer så mye. Tragedien på Utøya, håndteringen av de omkomne etter tsunamien i Asia, togulykken på Åsta og flyulykken ved Kebnekaise, for å sette det i perspektiv.
– På Utøya var jeg en av flere som organiserte. Det var første gang bransjen ble trukket inn som en ressurs for Rikshospitalet, for å avlaste. Det var et mektig oppdrag både i størrelse og følelse. Jeg må berømme gravferdsbransjen i denne sammenhengen. Når slike ulykker tragedier skjer er vi ikke konkurrenter.
Da hjelper vi hverandre på vegne av familiene, sier Harald.
Etter tsunamien tok Harald og resten av Wang-familien mot alle avdøde med egne seremonier i glasshangaren på Gardermoen.
– Vi hadde seremonier nesten hver helg i et halvt år. Hadde det ikke vært for alle de fantastiske ansatte, så kunne det aldri i verden dette gått, roser han som på det meste hadde 16 fast ansatte og opp mot 1000 oppdrag per år.
Frikvarter
Driver man et begravelsesbyrå kan telefonen ringe når som helst. Han og kona har bevisst forsøkt å ikke ta med seg jobben hjem, men titt og ofte har jobben villet det annerledes. Fra sommeren blir fokuset et helt annet.
– Da skal jeg bare være administrerende livsnyter. Frikvarteret mitt er, og har alltid vært, motorsykkel. Der ikler jeg meg en annen drakt og tar innover meg alle inntrykkene. Det gir et helt annet fokus, sier Schee, som deler mc-interessen med kona. Skjønt helt fri for tanken på begravelser har han ikke vært der heller.
– For 20 år siden etablerte jeg BFN MC
(Begravelsesbyråenes Forum Norge) og vi har kjørt sammen til årsmøtene våre i 20 år.
Harald forbereder plasseringen av kong Olavs kiste i Domkirken
Da møtes gode kollegaer, konkurrenter og venner i en herlig smørje, sier han med et smil.
Selv om jobben stort sett har handlet om sorg, elsker Harald å smile og le. Han elsker turer på sin Harley-Davidson Road Glide, å fiske og å ta seg et godt glass vin i venners lag.
Sterkt engasjement
Beviset på at han brenner sterkt for gravferdsbransjen er at hver gang vi penser samtalen inn på «frikvarterene», finner Schee en vei tilbake faget. 50 års kamp for kultur, tradisjoner og rammebetingelser, kan ikke skrus av over natta.
– Hvis de ansatte har det godt på jobben, vet jeg at de gjør det godt for den sørgende familien. Det har alltid vært et fokus for meg. Fordi jeg har hatt så kompetente ansatte, har jeg også kunnet jobbe med nasjonale og internasjonale spørsmål i gravferdsbransjen. Jeg har høstet erfaringer fra andre land og har engasjert meg for hele bransjen i mange år. Jeg er takknemlig for den pensjonstilværelsen jeg nå går inn i, men jeg kommer til å savne faget. Heldigvis ble jeg utnevnt til æresmedlem i bransje-foreningen i 2015, så jeg blir invitert til alle årsmøter i fremtiden, så helt kvitt meg blir de ikke ennå, ler han.
Bekymret for bransjen
I latteren ligger det også et lag med alvor. Han er oppriktig bekymret for fremtiden for faget sitt. Målet i tiden fremover blir å bidra til å holde igjen det han kaller «akrobatene som vil gjøre gravferdsbransjen til netthandel». For sånt liker ikke Harald.
– Jeg liker generelt ikke konsepter som lurer folk inn, sier han og tenker på nye aktører som er i ferd med å etablere seg.
Han fortsetter:
– De har ikke peiling på hva de driver med, og hvilke rettigheter folk har. Nå skal de sponse dødballsituasjoner i fotballkamper. At de tør. Hvor er etikken og verdigheten, spør han.
Sånn sett skulle han ønske at han hadde noen år til igjen i bransjen. Han blir rett og slett opprørt.
– Jeg går av med pensjon, men jeg skal fortsatt være med å kjempe for verdigheten i Norge. Det kan du være sikker på, sier Schee.
