Krematorievirksomheten i Norge – nå og i fremtiden
Ifølge SSB vil det i 2060 dø femti prosent flere i Norge pr. år enn det gjør i dag. Samtidig preges befolkningen av et stadig større livssynsmangfold. Det første utviklingstrekket forsterker behovet for en gravferdsforvaltning som kan løse sitt oppdrag på en kostnadseffektiv måte, uten å gå på akkord med verdighet og etikk.
Utdrag fra rapporten “Krematorievirksomheten i Norge – nå og i fremtiden” av Bjarne Kjeldsen, på oppdrag fra Norsk kremasjonsstiftelse, 21. november 2021.
samfunnsoppdrag med en beskrivelse av krematorienes betydning. I lys av dette ses det nærmere på følgende problemområder:
Avslutningsvis vil det bli gitt forslag til bestemmelser som kan tas med i det videre arbeidet med lovgivningen og utkast til to modeller for regional organisering av krematorietjenestene.
Sammendrag
Gravferdssektorens samfunnsoppdrag De offentlige gravferdstjenestenes samfunnsoppdrag er å ivareta individuelle behov og samfunnets interesser når innbyggere dør.
Hvordan det skal skapes balanse mellom disse to hensynene, vil kunne variere med tid og sted. Kulturelle endringer, demografiske forhold og teknologisk utvikling er eksempler på faktorer som driver utviklingen innen dette området.
Lovverket har over tid dels lagt føringer for utviklingen, dels lagt formelle rammer for etablert praksis.
Krematorienes funksjon er sammensatt. På den ene siden gir de enkeltinnbyggere som ønsker kremasjon en mulighet til en autentisk gravferd. For samfunnet har krematoriene flere viktige funksjoner. Blant annet er de et viktig virkemiddel for å virkeliggjøre liberale, demokratiske verdier.
I et livssynsåpent samfunn er friheter i seg selv ikke tilstrekkelig. Livssynsfriheten må kombineres med tilrettelegging som gjør praksis mulig. Samtidig møter krematoriene samfunnets behov for en kostnadseffektiv løsning som kan trygge en verdig gravferd for alle i møte med en bratt økning i antall dødsfall.
Hovedpoengene fra gjennomgangen av de ulike problemområdene kan oppsummeres som følger:
Kapasitet
Den samlede krematoriekapasiteten på landsbasis sier lite om hvor egnet nåværende krematoriestruktur er til å ivareta behovet lokalt og regionalt. Gjennomgangen viser at kapasiteten mange steder er sprengt. Konsekvensene av dette kan i mange tilfeller forplante seg og påvirke situasjonen på regionnivå. Med tanke på hvor lang tid det kan ta fra man begynner planleggingen av et krematorium til det står operativt, haster det med å få økt kapasiteten mange steder i Norge.
Lovverk, forvaltning og styringsorganer
Mangelen på en lovfestet rett til kremasjon og hjemmelen til å kreve kremasjonsavgift innebærer en strukturell diskriminering av innbyggere som ønsker kremasjon. Uten endringer som retter opp i denne prinsipielle bristen i lovverket, kan det ikke oppnås reell likestilling mellom gravferds- formene. I gravplassloven § 1, første ledd heter det: «Gravlegging skal skje med respekt for avdødes religion eller livssyn.» For mange er valget av kremasjon knyttet til livssyn. Religiøst eller sekulært. Det er grunn til å hevde at uten en prinsipiell, økonomisk og praktisk likestilling mellom gravferdsformene, gir ikke gravplassloven fullgode rammer i tråd med samme lovs faneparagraf.
Gravplassloven pålegger den lokale gravferdsmyndigheten å sikre innbyggerne fri kistegrav, tilstrekkelig gravleggingskapasitet i kommunen og tilbud om gravlegging tilpasset særskilte behov knyttet til religiøs praksis. Tilsvarende plikter knyttet til bygging og drift av krematorier finnes ikke. Mangelen på slike bestemmelser har overlatt utviklingen av sektoren til lokale initiativ.
Dagens ordning med stønad til frakt av kister ved kremasjon står i veien for utviklingen av krematoriestruktur tilpasset demografi og geografi.
Lae-utvalget foreslo derfor i NOUen «Lik og likskap», at lokale forvaltninger gis økonomisk ansvar for både eventuell transport og utgifter til kremasjon1. Dette er et forslag det er god grunn til å løfte frem igjen. Etter svensk modell skal alle lokale gravplassmyndigheter inngå rammeavtaler med krematorier eller selv bygge og drive.
Kombineres et slikt lokalt ansvar med ansvar for transportkostnader, vil det kunne tvinge frem en krematoriestruktur som sikrer alle innbyggere tilgang til kremasjonstjenester, uavhengig av hvor de bor. Disse påleggene vil også kunne gjøre kremasjon til en integrert del av gravplass-myndighetens ansvar og likestille gravferdsformene fullt ut.
Ifølge gravplasslovens § 23 heter det: «Det organet som etter Kirkemøtets beslutning opptrer på soknets vegne i saker som gjelder drift og forvaltning av gravplasser, er lokal gravplassmyndighet etter denne loven.»
Mens denne rapporten skrives, arbeider kirkerådet med den fremtidige organiseringen av Den norske kirke. Det er uavklart hvordan organet som skal ivareta gravplassmyndigheten skal utformes. Det er og uklart hvordan oppgave- og ansvarsfordeling mellom kirke og kommune skal sikres i en ny struktur. I samme paragraf gis kommunen mulighet til å overta gravplass-myndigheten etter søknad til Statsforvalteren.
Her kan det oppstå en grad av uforutsigbarhet som er lite forenelig med den langsiktigheten krematoriedriften er avhengig av.
Fremtidige behov
Utredningen av behovet for fremtidig krematorie-kapasitet må ta utgangspunkt i befolkningsutvikling og befolkningssammensetning på et geografisk nivå så nær de ansvarlige forvaltningene som mulig. Sett i lys av behov for formalisert samarbeid og koordinering forvaltninger imellom virker det hensiktsmessig å konsentrere denne utredningen på fylkesnivå. Samtidig kan det være fornuftig med en tilnærming som synliggjør mulige utslag i bo-og arbeidsregionene. Inn i en slik analyse bør det ses på hvordan faktorer som kremasjonsavgift, avstand til krematorium, lokal tilgang på navnet minnelund og omregulering til urnegravfelt påvirker kremasjonsprosenten i dag. Lokale og regionale analyser av slike sammenhenger kan være formålstjenlige både med tanke på beregning av kapasitetsbehov, men også for å kunne forutse hvilken effekt gravferdsforvaltningene kan forvente av ulike tiltak lokalt.
Et eksempel på hvordan endret tilbud kan påvirke folks valg av gravleggingsform, finner vi i Ålesund. Før etableringen av urnegravplass ved Moa kirke i Spjelkavik, var kremasjonsandelen i denne bydelen på ca. 20%.
Etter etableringen økte kremasjonsprosenten til 60% på ett og et halvt år. Disse endringene har avlastet Ålesunds hovedgravplass og redusert behovet for utvidelser. Etter den nylige kommunesammenslåingen rundt Ålesund har hele den nye storkommunen fri kremasjon for alle innbyggere. Dette har allerede ført til en vesentlig økning i kremasjonsprosent i områder som tidligere ikke etterspurte kremasjon, og befolkningen ute på øyene i kommunen har etterspurt tilbud om navnet minnelund. Dette letter i vesentlig grad gravplassdriften i en kommune hvor man er avhengig av å frakte driftspersonell mellom mange gravplasser. Fremtidige behov handler ikke bare om tilstrekkelig kapasitet på rett plass. Dette er og et spørsmål om kvalitative endringer. Nye tradisjonsdannelser og praksiser kan utfordre krematoriedriften og stille nye krav til utformingen av anleggene. I tillegg er det ventet at behovet for ovner som tar ekstra store kister vil øke. Dette reiser noen spørsmål rundt hva som bør ses som en naturlig del av krematorienes ansvar og hva som bør ligge til etterlatte og gravferdsbyrå. Det kan være naturlig å tenke at det på regionnivå skal finnes krematorier som er utformet for å sikre økt fleksibilitet; det være seg muligheten for å kremere store kister eller tilpasning til ulike former for seremonier knyttet til selve kremasjonen.
Videre blir det viktig å være bevisst at møtet med fremtidige behov vil kunne påvirke utformingen av ansattes stillinger og virksomhetenes kompetansebehov.
Krematorienes rolle i helhetlig beredskapsarbeid. Gravferdssektorens rolle i beredskapsarbeidet har fått liten oppmerksomhet. Dette til tross for at mange av scenariene det planlegges for, vil kunne skape behov for et stort antall gravferder i løpet av kort tid. Gjennom koronapandemien har vi sett flere eksempler fra utlandet der det har blitt benyttet massegraver for å håndtere et stort antall døde.
Andre steder har krematoriekapasiteten blitt sprengt. Med tanke på etterlatte gir kremasjon en mulighet for en utsatt seremoni med urnen dersom praktiske forhold blir til hinder for dette kort tid etter dødsfallet. Kremasjon resulterer i ren aske som ikke representerer noen smitterisiko. Videre er krematoriene gjerne utrustet med god kjølekapasitet. Dette kan representere en vesentlig ressurs ved større, uønskede hendelser med mange dødsofre.
Det er behov for å sikre at gravplasser og krematorier blir en del av beredskapsarbeidet lokalt og regionalt. Det er en vesentlig svakhet ved dagens regelverk at det ikke er obligatorisk å legge planer for å sikre hygienisk og etisk forsvarlig gravferd for mange dødsofre etter større, uønskede hendelser.
Krematorienes helhetlige miljøbidrag
Utslipp fra krematoriene har antagelig fått uforholdsmessig mye oppmerksomhet. I den grad utslippene fra krematorier representerer et problem, må disse veies opp mot gravferdssektorens totale, direkte og indirekte miljøpåvirkning. Kremasjon gir helt andre muligheter for miljøvennlige gravferdsformer. Moderne kistegraver som sikrer nedbrytning krever store anleggsmessige inngrep med omfattende masseutskiftning, dreneringssystemer mv.
Urner derimot kan nærmest settes ned hvor som helst. Dette gir muligheter til urnegravfelt med forsterkede park- og naturkvaliteter. I dette perspektivet spiller gravplassens funksjon som offentlig, grønt uterom en vesentlig rolle.
Det er grunn til å anta at dagens utslippsregler er til hinder for utvikling av en hensiktsmessig krematoriestruktur. Rensekravene gjør det nødvendig med svært kostbare filteranlegg. Investeringskostnadene blir uforholdsmessig store og hever terskelen for utbygging av krematorier i distriktene. Dermed kan det hevdes at utslippskravene står i veien for realisering av samfunnsøkonomiske og andre samfunnsmessig gunstige effekter som økt kremasjonsprosent kan gi.
Forslag til lovendringer og modell for organisering av krematorievirksomheten
Gravplassloven med forskrift
Organisering
Det gis to skisser til to modeller som på ulike måter søker å ivareta følgende hensyn:
Regional myndighet får ansvar for å påse at finnes en krematoriestruktur som kan ivareta behovet for kostnadseffektive løsninger og innbyggernes rett til verdige kremasjonstjenester. I denne vurderingen tas det høyde for påregnelig driftsstans ved anleggene.
– Krematoriene gis en rolle i håndtering av pandemier og uønskede hendelser med et stort antall døde.