Barnebok om gravferdsbyrå åpner for viktige samtaler
Boka om sønnen til gravferdsbyrå-lederne Gunnar og Gry Graver er en engasjerende (og smertelig) fortelling om å være utenfor og kanskje få en venn til slutt.
Martin Hill Oppegaard er utredningsleder i Barne- og familiedepartementet. Han skriver her som privatperson.
De sjarmerende illustrasjonene løfter og tydeliggjør fortellingen. Forfatteren har satt seg godt inn i det praktiske arbeidet i gravferdsbyrå og krematorier. Boka åpner for viktige samtaler mellom barn, foreldre og besteforeldre.
Når jeg bidrar med en omtale av denne barneboka i et fagblad, er det for å peke på et par elementer i boka som kan være utgangspunkt for en dialog mellom fagfolk i både gravferdsbyråer, krematorier og gravplassmyndigheter.
1 Det er flotte beskrivelser av oppdraget og selvforståelsen til gravferdsbyråer i boka til Hodnefjeld. Gravferdsbyråene gjør en viktig jobb. Måten jobben løses på, er viktig for de etterlatte ved hver enkelt gravferd og for de levendes trygghet for at vi når tiden er inne blir tatt hånd om på en god måte.
2 Balsamering er ikke en forutsetning for å gjennomføre syning (likskue). Dersom balsamering finner sted, er det en oppgave for gravferdsbyrået, ikke for de ansatte på krematoriet eller gravplassmyndigheten. Bruk av giftstoffer bør generelt unngås av hensyn til mennesker og miljø.
3 Urner oppbevares hos krematoriet eller gravplassmyndigheten etter kremasjonen, ikke hos gravferdsbyrået. Det blir selvfølgelig en morsommere historie (med forvekslinger og forviklinger) når aske oppbevares på kjøkkenet til familien som driver gravferdsbyrået, men innbyggerne skal vite at askeurner oppbevares forsvar-lig i låste skap i et kontormiljø inntil ansatte tar den med til gravlegging eller utleverer den til etterlatte for askespredning.
4 De ansatte på krematoriet tar ikke med seg blomstene som følger med kisten, hverken for å pynte opp hjemme, pynte på kontoret eller gi kondolanser (slik det skjer i boka til Hodnefjeld, med ikke helt optimalt utfall). Heller ikke ansatte i gravferdsbyråene forsyner seg av blomstene til private formål. Dersom de samme blomstene eventuelt brukes ved flere gravferdsseremonier, er det trolig et miljøriktig valg, men bør være avtalt.
5 To personer er tilstede ved innsetting av kiste i kremasjonsovnen. Krematører jobber ikke så alene som den vennlige krematøren i Hodnefjelds bok. For øvrig er kremasjonsprosessen godt beskrevet. Det er viktig at folk vet hva som skjer på krematoriene.
6 Det er spesielt viktig at uønskede gjenstander ikke er i kisten ved kremasjon, men ansatte på krematoriet åpner ikke kisten for å kontrollere innholdet eller ta ut ting. Etter at gravferdsbyrået har lukket listelokket, blir det ikke åpnet igjen.
7 Lik oppbevares på steder hvor mindreårige ikke har tilgang. Kjølerom for kister ligger normalt på sykehjem, sykehus, kapeller og krematorier. Jeg vil tro det er nokså sjelden at gravferdsbyråer med egne kjølerom, har disse i kjelleren på et bolighus. …men Hodnefjeld har skrevet en artig historie om hva som da kan skje.
Hilde Hodnefjelds bok «Georg og kjelleren» (2024) anbefales av forlaget for 6- til
9-åringer.