Erik var virkelig en ærlig arbeidskar. Og hans arbeidsliv har vært langt. Som 15-åring jobbet han som gårdsgutt på Sverstad gård, så begynte han i kjøttforretningen Johs. Fosser. Der jobbet han i 17 år som sjåfør og pølsemaker. Han trivdes veldig godt hos Fosser, men når hans mor Hildegard og bror Harald spurte om han ville gå inn i begravelsesbyrået takket han ja. Dessverre døde moren etter få år, og Erik fikk derfor hovedansvaret for byrået veldig raskt.

Sammen med hustru Gerd Elin drev han Bøes blomster og begravelsesbyrå i Kongens gate. I 1989 kjøpte de egne lokaler til begravelsesbyrået i Møllers gate 1. De kjøpte huset av Sandefjord menighet som hadde hatt menighetssøsterpleien (forløperen til hjemmesykepleien) og barnehage i bygget. Dette var et svært viktig og riktig valg, for nå fikk firmaet plass og mulighet til å utvikles videre. Samme året begynte datter Elin og svigersønn John i byrået. Med økt arbeidsmengde og en stadig raskere teknisk/digital utvikling var det fint for Gerd Elin og Erik å få inn neste generasjon i byrået. Erik var leder og læremester, og han tok oppgaven seriøst. Han lærte oss at det aldri skulle tas noen snarveier, arbeidet skulle utføres ærlig og ordentlig slik at vi kunne bygge tillit hos de pårørende som kom til oss og trengte hjelp. Han lærte oss at erfaring og kunnskap skulle brukes for å møte folk med trygghet. Vi ble lært opp i å gi de etterlatte valgmulighetene, og så var det familien som skulle finne sin måte å ta avskjed på.

Erik var hjemmekjær, han trivdes med arbeidet, og skjønte ikke helt poenget med ferie. Han likte hverdagen best med dens rutiner. Han hadde tre slagord han brukte ofte; «Det skjer ikke noe før du begynner», «Det er godt for alt som er gjort» og «Vi må ta det viktigste først».