– Det blir sagt at vi er inne i en tørketid, sier Petter Holmsen (30).
Tekstur og patina. Serien ble spilt inn on location på Skarnes.
– Jeg måtte finne et sted som var lite nok til at det akkurat hadde ett begravelsesbyrå. Da jeg satt og skrev ruslet jeg gjennom Skarnes på Google Maps. Jeg synes det er et vakkert sted, jeg har et enormt hjerte for bygda. Jeg spurte noen lokale hva Skarnes var kjent for, og da svarte flere at det nok var hattefabrikken – som ble lagt ned på 1930-tallet. Det er straks 100 år siden, det. Det finnes ikke en helhetlig arkitektonisk tanke bak noe i bygda, det er gamle, flotte gårder, sekstitallsmur og rådhuset i glass, og alt har en patina. Det er så mye tekstur jeg liker på Skarnes, sier Holmsen.
Det minste seremonirommet på Haslum krematorium i Bærum har ikke sett bisettelser på en stund. Først kom en lekkasje i taket, dernest pandemien. Holmsen sitter på første rad, strekker en lang fot ut på marmorgulvet. Fra den store seremonisalen lekker tonene av Ennio Morricones «Gabriel’s Oboe», en fondvegg av glass gir utsikt til en liten, zen-aktig hageflekk.
Saken sto først i D2
Tekst: Ola Vikås
Foto: Nils Vik, nils.vik@dn.no
– På grunn av Første verdenskrig, spanskesyken og børskrakket i 1929, var fødselsraten mye lavere på starten av 1930-tallet enn den hadde vært tidligere. Det er menneskene som ble født da som dør nå, i tråd med naturens lover.
Når gjengen bak Dr. Dropin har startet begravelsesbyrå, er det nok fordi de venter på at baby boom-generasjonen skal begynne å logge av.
– Det er kanskje stygt å si det, men når det begynner å skje, vil begravelsesbyråene gå inn i en gullalder, sier Holmsen. Det er blant annet denne tørketiden han har tatt utgangspunkt i som manusforfatter bak den nye, norske serien «Post Mortem», som hadde premiere på Netflix tidligere i høst.
Satt til et konkurstruet begravelsesbyrå på Skarnes i Hedmark, følger serien Live Hallangen. Etter at hun blir funnet død på en åker, våkner hun mirakuløst til liv på obduksjonsbenken hos rettsmedisineren. Når hun senere oppdager at hun har pådratt seg en uforklarlig blodtørst, innser hun at ved å hjelpe seg selv, også kan hjelpe familiebedriften, som har holdt det gående siden 1914.
Grunnpremisset for serien skrev Holsen ned allerede på ungdomsskolen, 14 år gammel.
– I en samfunnsfagstime lærte vi om alle de ulike ismene. Læreren brøt kapitalismen ned til at man skal være sin egen lykkes smed. Jeg begynte å utfordre tesen, og lekte med tanken om dette begravelsesbyrået som på et vis er selvforsynt, sier han.
Tross sin relativt unge alder, har Holmsen allerede plantet en fot innenfor filmbransjen. Han har regissert flere episoder av TV-seriene «Aldri voksen» og «Oljefondet», og i fjor debuterte han som spillefilmregissør med komedien «Fjols til fjells».
Når han ikke er på et filmsett eller skriver manus, er det ikke utenkelig at han kan påtreffes nettopp her på Haslum, kledd i svart dress: inne i sitt syvende år som gravferdskonsulent, anslår han at han har begravet flere hundre mennesker – mange av dem på krematoriet.
– En typisk arbeidsdag kan være at jeg jobber på fire seremonier og går i skyttel-trafikk mellom det store og det lille seremonirommet, med lunsj midt inni et sted. Andre dager kan man være ute og gjennomføre en stor seremoni i en kirke langt utpå Hurumlandet. Det er varierte dager, sånn sett, sier Holmsen.
Han vokste opp like ved krematoriet, på Gjettum. Han var svak på skolen, forteller han, «dårlig i norsk, dårlig i engelsk, dårlig i matte»,
– Ingen av mine kvaliteter fungerte i en moderne verden, tenkte jeg. Jeg var og er fremdeles veldig høy, har lange armer og ben. Jeg tenkte jeg hadde vært veldig god i middelalderen, hadde sikkert blitt en fantastisk kriger. Etter at jeg så «Braveheart» to ganger på rad som 11-åring, tenkte jeg at jeg skulle bli skotsk frigjøringskriger
– men da jeg fant frem til bakomfilmen på DVD-menyen, en fantastisk BBC-dokumentar som tok for seg hvordan Mel Gibson jobbet som regissør, ble jeg helt overrumplet over at det der var en jobb, sier Holmsen.
Han stipulerte sin fremtidige karrierevei ved middagsbordet samme ettermiddag. Foreldrene møtte ham med sunn skepsis, men lånte ham likevel familiens Handycam.
– I 11-årsalderen var de fleste av gutta ganske lei av å leke ridder i skogen og ville heller leke med jenter, men i det øyeblikket jeg hadde et kamera, kunne jeg få dem til å leke mer, og så kalte jeg det kunst, eller actionfilm. Kameraet var dessuten ødelagt
– det filmet alt, men når jeg koblet kameraet til tv-en og spilte av alt vi hadde filmet, spiste kameraet samtidig opp båndet, ødela det for alltid. Slik holdt jeg på i et år, før foreldrene mine kjøpte et halvt kamera til meg, med lovnad om at de skulle spytte i resten av summen hvis jeg gjorde det bedre på skolen, sier Holmsen.
20 år gammel flyttet han til USA.
– Jeg studerte ved Long Island University i New York. Det er ikke verdens flotteste filmskole, men det var alt jeg hadde råd til, sier Holmsen.
I løpet av det siste studieåret ble de satt til å skrive ut et filmmanus. Den ti år gamle ideen om det selvforsynte begravelsesbyrået dukket opp igjen – frem til da hadde han spart den, motstått fristelsen til å skrive den ut som en enkel scene, sketsj eller kortfilm.
– Jeg skrev den ut gjennom et semester, torturerte meg gjennom treaktsmodeller og åtteaktssekvenser. Det var jævlig å skrive det, kjedelig å lese det, og jeg skjønte ikke hvorfor sluttresultatet ble så dårlig. Det jeg etter hvert skjønte, var at scenene som var satt til et begravelsesbyrå eller en begravelse, var veldig korte. Jeg resirkulerte klisjeer fra «Six Feet Under» og hoppet bukk over det jeg var interessert i å si noe om.
Noe mer. Om enn omhandlende døden og overnaturlig betont, rommer også «Post Mortem» en god porsjon humor.
– Det var ikke meningen at denne serien skulle være så humoristisk, men det var først etter at jeg hadde begravet mange hundre mennesker at jeg turte å behandle døden med noe annet enn gravalvor, at det også fantes rom for humor, forteller Holmsen.
Resten av manuset var stort sett folk som satt på restauranter og i biler og hadde en sånn klassisk filmstudentdialog, hvor alle prøver å være supersmarte. Jeg var ikke beredt på å gi opp ideen, heller, sier Holmsen.
For hva visste han egentlig om døden? Nesten ingenting, skjønte han – foruten mormoren i hennes egen begravelse, hadde han ikke sett en eneste død person. I en juleferie svarte han på en utlysning etter sommervikarer hos begravelsesbyrået Jølstads Sandvika-filial.
– Det var et intervju likt et hvilket som helst annet jobbintervju – men de spurte meg selvsagt om hvorfor jeg hadde lyst til å jobbe der. Om man vil få seg jobb i et begravelsesbyrå, er motivasjonen kanskje litt annerledes enn i andre bransjer. Jeg turte ikke si at jeg var der for å gjøre research til en tv-serie jeg skulle skrive, og svarte at jeg var fascinert av døden og hadde lyst til å lære mer om den, sier Holmsen.
Han fikk sommerjobben, bestod den tre dager lange prøveperioden og gjorde en notatbok til en selvsagt del av jobbuniformen.
– Jeg har aldri vært så hypokonder som de første ukene. Jeg var nervøs for hvordan jobbdagene ville arte seg, jeg hadde jo en slags dødsangst som ulmet, sier Holmsen.
Han viser vei gjennom personalgangene. Som arbeidsplass virker den avvæpnende normal, men under oss et sted står krematorieovnen klar til å gjøre det den ble bygget for. Holmsen snakker lavt, bak en dør kan vi høre sørgmodig fiolinmusikk. Han går forbi et pauserom, kontorer, et bårerom med laminerte oppslag, jekketraller og store kompostdunker hvor blomster-kransenes blader og stilker separeres og resirkuleres.
I den første episoden av «Post Mortem» får en lensmannsbetjent påpakning når han lurer på når ambulansen kommer for å hente liket av Live Hallangen. At ambulanser henter døde mennesker er en innarbeidet feilslutning, forteller Holmsen.
– Når man er gravferdskonsulent, er en stor del av jobben å hente døde mennesker. Når man inngår i det vi kaller vaktordningen, vil det si at vi er på vakt 24 timer i døgnet, har byråbiler stående hjemme, er kjørbare og i nærhet til byrået. Når politiet ringer, når enn det måtte være på døgnet, er det vi som rykker ut – ambulansen kjører fra stedet som fort et liv ikke står til å redde, sier Holmsen.
Han husker godt første gang han fikk en slik telefon. Det var høst, kjølig i luften og ganske sent på kvelden. Han ble plukket opp av en kollega.
– Det var en mann som hadde begått selvmord. Det var den første helgen jeg jobbet på vaktordningen, og da hadde jeg jobbet i seks uker. Når man kommer frem dit man skal, treffer man gjerne en kone, en ektemann, kjæreste, samboer, venn eller nabo. Politiet er alltid der, og ganske ofte treffer vi ambulansepersonellet på vei inn døren, i det de pakker sammen og skal kjøre videre. Når man gravlegger en 95 år gammel person som har levd et rikt og flott liv, er det en helt annen form på sorgen når man først har kommet til begravelsen.
Det er noe helt annet når man er på et åsted og henter en avdød person som fortsatt kan være varm, sier Holmsen.
Sommerukene ved Jølstad ble forløsende.
– Der jeg hadde brukt et helt semester på å skrive et elendig manus, brukte jeg etter sommerjobben én uke på å skrive det første utkastet. Da var det gøy å skrive, for jeg visste hva som lå i alle skuffene i dette universet, jeg kjente luktene og kunne utbrodere spesifikke aspekter som jeg liker å tro at utgjør noen av seriens kvaliteter, sier han.
Som gravferdskonsulent snakker Holmsen med pårørende, steller og sminker avdøde, sørger for at bisettelser går som smurt. Han peker ut en smal, mørk korridor han kaller «krematoriets backstage». Han sitter ofte her under bisettelser, på en benk skjult bak orgelet, mens han betjener en liten miksepult som brukes ved musikalske innslag – og ikke sjelden har han funnet frem notatboken mellom slagene, også ute på oppdrag.
«En gravferdskonsulent er en svane», sier Arvid Hallangen til sønnen Odd, i det de er på vei for å hente liket til henholdsvis sin datter og søster. «Kontrollert og elegant på overflaten, mens bena jobber som bare faen under vannet».
– Det er et sitat av en kollega av meg, og er typisk for det jeg skrev ned i notatboken. Uansett om vi har dårlig tid, om blomstene mangler, lysene ikke er tent, familien kommer og det koker som juling, kan vi ikke være dem som løper rundt som hodeløse høns, det vil ødelegge roen som behøves. Dette er ikke vår dag å være emosjonelt frynsete på, det er de pårørendes dag. Selv om jeg ikke finner den lille fjernkontrollen som får klokkene til å ringe og starter seremonien, må jeg gå i langsomt tempo – som en svane – gjennom lokalet, sier Holmsen.
Hans mest rutinerte kolleger vet å lese tegnene, de som forteller at det snart kan bli travle dager.
– Den første sommeren kjørte jeg sammen med en kollega. Det var pent vær og varmt, men kollegaen min pekte på gråværsskyer i horisonten. «Nå blir det mye å gjøre til uken, Petter», sa han. Mennesker med skjøre kropper som er litt på overtid, tåler væromslag dårlig. Når det går fra tretti plussgrader til ti grader, kan det komme en forkjølelse som kan være livsfarlig. Det slår aldri feil at det er mye å gjøre etter jul. Mange overlever en siste jul, for så å gi slipp i romjulen eller rett over nyttår. Det samme gjelder nasjonale traumer – raten for naturlige dødsfall steg etter 22. juli, sier Holmsen.
Seks år etter at han landet sommerjobben, samme dag som Netflix ga «Post Mortem» grønt lys og serien hadde fått insentivtilskudd fra Norsk Filminstitutt, skjønte Holmsen at hans dårlig forkledde skalkeskjul snart sto i fare for å bli avslørt – ikke at han følte at oppdraget var så hemmelig lenger: han hadde sittet ved lunsjbordet med notatboken klar i alle år, året i forveien hadde han benyttet kollegaer fra Jølstad som statister på «Fjols til fjells». At gravferdskonsulenten som hadde deltids-jobb som regissør – eller var det omvendt – skulle lage tv-serie om et begravelsesbyrå, var vel ikke så rart?
– Jeg møtte opp på morgenmøtet med bløtkake og fortalte det til alle. Det gikk kjempefint, det, altså.
Han inngår fortsatt i vaktordningen, og trår til når gråværsskyene dukker opp i horisonten.
– Jeg fortsatte i jobben fordi det fortsatte å være inspirerende, men også fordi det er en skikkelig fin jobb, med gode kolleger. Det er en fin sort mennesker som orker å møte mennesker i sorg dag ut og dag inn. Jeg husker jeg fant lagbildet deres fra 1988, hvor alle de ansatte ble stilt opp og fotografert sammen. Der var mange av de samme menneskene jeg fortsatt jobber med i dag. Jeg kjenner ikke til mange bransjer hvor folk blir på den samme arbeidsplassen i 30-40 år, sier Holmsen.
– Det blir ofte sagt: enten blir man i to uker, eller så blir man livet ut – og da tror jeg dessuten man får en slags rabatt.