Dødeboka – Livet med døden
I disse dager slippes en ny bok på markedet. Arkeolog Vibeke Maria og kokk og forfatter Andreas Viestad har sammen skrevet «Dødeboka». De bor på Nordre Gravlund i Oslo og er daglige tilskuere til rutinene der. Deres fasinasjon og undring har resultert i denne boka, der de har gravd dypere enn seks fot for å granske vårt forhold til de døde.
Tekst: Gunnar Hammersmark
Dere bor midt på en gravplass i Oslo, hvordan er det?
I begynnelsen tror jeg nok vi prøvde å late som ingenting. Vi tenkte at vi bodde i en slags park, og bagatelliserte det at det var døde rundt oss. I forbindelse med Dødeboka har vi blitt kjent med gravlunden, og oppdaget at det er en levende og spennende plass. På den ene siden er det jo masse natur, mer naturmangfold enn kanskje noe annet sted i byen, med ulike trær, fugler, og til og med rådyr, rev og grevling. Men først og fremst er det spennende å de hvordan det vi kaller «dødepraksis», alt som har med død og begravelse å gjøre, virkelig er en rik og levende kultur.
Du er for mange kanskje mest kjent som kokk. Når oppstod din interesse for å skrive en bok om død?
Jeg har alltid vært opptatt av hvordan ulike kulturer finner forskjellige måter å leve på. Men jeg må innrømme at jeg ikke hadde tenkt mye på begravelse. Den store endringen endringen kom en sommer et par år etter at vi hadde flyttet inn, da vi ble klar over plastlikene på gravlunden. I flere tiår hadde lik blitt begravet pakket inn i plast. Og da går de ikke i oppløsning! Løsningen var en maskin som pumpet inn kalk og vann, og den sommeren var det en lyd som gikk gjennom marg og bein når maskinen skulle bearbeide hundrevis, kanskje tusenvis av graver. Tenk at noe sånt finnes i Norge!
Denne boken er skrevet sammen med din kone, hun er arkeolog. Hva har det betydd for temaene i boken?
Veldig mye. Arkeologer ser jo på fortiden, og bruker ofte graver som utgangspunkt. Det vi har gjort i boka vår, er å følge tre spor: Det ene er gravlunden vår, og den norske dødepraksisen.
Det andre er død og begravelse i verden, alle de ulike måtene dette løses på. Og det tredje er død og begravelse i fortiden, i historie og helt tilbake til forhistorien, til da vi ble mennesker.
Er det noe som overrasket dere under arbeidet med boken?
Jeg tror kanskje vi begynte med en slags antagelse om at de norske begravelsene var kjedelige, og at det spennende og fargerike fantes i andre deler av verden eller i historien. Vi hadde jo hørt om zorastrerne som mater sine døde til gribbene, og om vikinger som ble gravlagt i skip med masse gravgods. Men det er jo ingenting mot disse plastlikene. Eller andre ting vi fant rundt oss, som fattiggravene, de såkalte frigravene, hvor mindre bemidlede mennesker ble gravlagt på kommunens bekostning, sammen med en rekke barnelik. eller den merkelige og vakre haugen på sørvestsiden av huset vårt, som ser ut som en gravhaug fra jernalderen, men som i virkeligheten er fra 1970-tallet, laget av gravstøtter.
Hvorfor bør alle som jobber i gravferdsbransjen lese Dødeboka?
Jeg tror mange vil ha glede av å se det de jobber med fra et slags helikopterperspektiv. Når man jobber med noe kan man jo ofte bli litt fanget i dag-til-dag-oppgavene, og tilbakemeldingen fra dem som jobber i bransjen som har lest boka, er at de blir ekstra stolte av jobben sin, og at de også ser noen sammenhenger de ikke tidligere har sett eller tenkt på.
Vibeke Maria Viestad og Andreas Viestad, forfattere av Dødeboka
Dødeboka – Livet med døden
Men døden er også et praktisk problem. Hva gjør vi med de døde kroppene?