Det å møtes har flere klare fordeler: Det er litt vanskeligere å være kritisk og fordomsfull når du er nysgjerrig på den andres holdninger og intensjoner, og ikke bare holde fast ved et førsteinntrykk eller mer eller mindre sannferdige omtaler. Og om skoen trykker noe sted, kan det være litt lettere å sette ord på det. Bransjens møte med kirken denne høsten er et eksempel på dette. Undersøkelsen vi i Virke Gravferd gjorde i starten av året, bekreftet at det lokale samarbeidet mellom byrå og kirke (begren-set til prest og organist) gjennomgående er godt. Bra er det. Og samtidig er det sånn at alt som er bra kan bli bedre. Vi i bransjen har hatt et behov for å løfte samtalen om noen temaer det knytter seg utfordringer til, opp fra det lokale samarbeidet. Det gjør vi nå gjennom å snakke med sentrale personer i Kirkerådet og Kirkens Arbeidsgiverforening (KA). I år har kirken definert gravferd som et fokusområde, og et av tiltakene var å etablere dette samtaleforu-met. Kirkens besøk på regionsamlingene våre denne høsten er et direkte resultat av disse samtalene. Vi i byråene etterspør større grad av forutsigbarhet i møte med kirken. Særlig gjelder det bruk av musikk og liturgi. Er alle prester, organister og kirketjenere like omgjengelige og kompetente, og innstilt på å imøtekomme de etterlattes behov? Når vi stiller et sånt spørsmål til kirken, må vi naturligvis være beredt på å reflektere over og svare på det samme. Har kirken grunn til å frykte at vi overtar mer av vertskapsrollen ovenfor etterlatte, f.eks som konsekvens av at kirken kommer sent på banen under forberedelsene til en seremoni, eller ved bruk av egne seremonirom? Og hvor mye av dette er selvforskyldt eller et resultat av at folk ikke lenger kjenner det like naturlig å få hjelp av kirkens menn og kvinner? Har vi i byråene grunn til å frykte at flere menigheter gjør som de i Drammen, og etablerer egne byråer? Samtalene vi har hatt og erfaringene vi har fått i løpet av dette året, har gitt noen svar på dette;