Et eget rom, eller et felles?

Diskusjonen om tilgang til egnede seremonirom utenfor Den norske kirke (DNK) har holdt et jevnt lavt trykk over lengre tid. Nå har den fått en ny omdreining ved at Sagene Kirke meldte seg på som leverandør av livsynsåpne seremonier. Seremonien i Sagene kirke var sikkert verdig, personlig og flott, men den belyser flere av årsaken til at Human-Etisk Forbund gjennom en årrekke har jobbet for bygging av livssynsåpne seremonirom.

Eivind Eggen | Seniorrådgiver seremoni og livssyn Human-Etisk Forbund

Human-Etisk Forbund opplever stadig at våre medlemmer får en kirkelig gravferds-seremoni fordi det ikke eksisterer seremonirom som kan romme en gravferd i tråd med deres overbevisning. At det under pandemien ble åpnet for at vi kunne gjennomføre humanistiske seremonier i kirker var et ubetinget gode da. Det bidro til att påkjenningen av pandemien på gravferdstradisjonen ikke ble større for de med et sekulært livssyn. Hvis DNK nå vil utvide dette til en allmenn ordning bør vi ta en mer prinsipiell diskusjon om hva er et seremonirom er og hva dets funksjon er. Seremonirommet er ikke bare en fysisk ramme som seremonien finner sted i. For oss humanister er det ikke vigslingen av kirkerommet som er problemet. Problemet er at rommet ikke bygger opp under det budskapet vi vil formidle med våre seremonier.

Å holde en sekulær seremoni i et rom som så tydelig utrykker ett kristen livssyn som det en kirke gjør, krever at man lukker øyne og ører for omgivelsene. Problemet kan spenne fra altertavlen til hvordan plassering av talerstolen skaper en uønsket avstand mellom pårørende og gravferdstaleren. Et godt seremonirom er ikke et blankt lerret man fyller med seremonielle handlinger. Seremonirommet er del av seremonien. Det bidrar til å skape den høytidelige stemningen som skal til for at gravferden skal fungere som ritual.

Det er heller ikke vilkårlig hvor et seremonirom befinner seg. Alle rom, uavhengig av deres livssynsmessige budskap er bærere av historie og tradisjoner. Der det er bygd gode livsynsåpne seremonirom blir de like mye brukt av kirken som av andre. Slike seremonibygg har en viktig verdi som ofte blir oversett, nemlig det å være møteplasser på tvers av tro og livssyn. Kirken, moskeen og synagogen som sosial møteplass er godt kjent blant alle som har den som gudshus, men den er i hovedsak et sted der man møter likt troende. 

Livssynsåpne seremonirom kan samle menneskerbasert på geografisk tilhørighet – naboer som ikke ellers møtes i sin livssynsutfoldelse. Slike møteplasser der man møtes med ulik tro, men med tilhørighet til samme område, kan skape rom for en sterkere felles erkjennelse av å være naboer og medmennesker.

Under alt dette er det ikke våre behov som livssynssamfunn og institusjoner, men de pårørendes behov som må stå i førersetet. Det samme kan sies for gravferdsbransjen. Etterspørselen etter sekulære, eller personlige, seremonier vokser, og vi må kunne tilby seremonirom der man kan gjennomføre slike seremonier på en verdig måte. Dersom vi ikke lykkes i det, vil tradisjonen med seremoni ved kisten kunne forvitre. Vi kommer ikke til å slutte å markere døden seremonielt, men måten vi markerer døden på kan endre seg. Hvis vi ønsker å bevare tradisjonene, må vi bygge seremonirom som understreker seremoniens budskap og styrker dens høytid, ikke undergraver den.