Gravlegg meg, men ikkje i gymsalen

Kvar gong eg er i gravferd kjenner eg at det hastar med å komme opp med eit alternativ. Ikkje eit alternativ til å døy — så Mark Zuckerberg er eg ikkje — men eit alternativ til den kyrkjelege gravferda.

Tekst/bilde: Agnes Ravatn. Artikkelen sto først i Aftenposten .

Ideelt sett har eg omtrent førti år på meg, og mykje bør ha skjedd på gravferdsfronten innan den tid.

Og joda, eg veit at humanetisk og livssynsåpen gravferd finst (i tillegg til å bli forbigått i det stille, noko som ikkje er eit alternativ, her skal det valfartast!).

Men å vere ikkje-truande i distriktet er ingen dans på roser. Iallfall ikkje når ein døyr, for kor i alle dagar skal gravferda vere? I gymsalen på skulen? Blomar i ribbeveggen og elendig akustikk?

Landet vårt blir som kjend stadig meir avkristna, trass i at halve statsministerbustaden no er blitt prestebustad. Under halvparten av fødde blir døypte — mot 3 av 4 i 2006 — og halvparten konfirmerer seg. 

«Derfor bør du velge begravelse i kirken», lokkar Den norske kirken clickbait-aktig på nettsidene sine:

«Kirken og våre ansatte har lang erfaring og god kompetanse for å legge til rette for meningsfulle og vakre seremonier. Sammen legger vi den avdøde i Guds hender», skriv dei. Men norsk gravferdspraksis er motsetningsfylt. Sjølv om 7 av 10 er medlemmer av den norske kyrkja, oppgir under halvparten over 16 i Noreg at dei trur på noko som helst. Og berre halvparten av oss ønsker kyrkjeleg gravferd, ifølge ei Norstat-undersøking frå 2014. Likevel blir nesten 9 av 10 gravlagt i kyrkja.

Berre halvparten av oss ønsker kyrkjeleg gravferd. Likevel blir nesten 9 av 10 gravlagt i kyrkja. Men også i døden finst nok jantelova.

For snart ti år sidan lanserte den dåverande raudgrønne regjeringa ei satsing på livssynsåpne seremonirom, for å møte det aukande behovet for seremonilokale tilpassa andre livssyn enn det kristne. Ordninga er i ettertid vekselvis skrota, gjeninnført, trappa ned, og har så langt berre avfødd ei handfull bygg.

Det trondheimsbaserte Svanholm begravelsesbyrå opplevde vekentleg at kundar som ønskte gravferd utanfor kyrkja, til slutt havna i kyrkja likevel, etter å ha blitt presentert for (dei ikkje-eksisterande) alternativa. Svanholm tok til slutt grep og bygde sitt eige seremonirom.

Dei fleste større byar har lokale som kan nyttast, eit kulturhus, eitt eller anna konferansesenter, dersom ein på død og liv ikkje vil ha gravferda si i ei kyrkje.

Men på mindre stader er altså dei største forsamlingshusa ofte religiøse bygg — begge covid19-vaksinane mine er kristne — og gymsalen er altså einaste verdslege alternativ.

Er det så nøye? Mange som ikkje oppfattar seg som religiøse, søker likevel mot den høgtidsstemte kyrkja når døden kjem. Ho representerer ikkje berre den kristne trua for folk, men tradisjon og kontinuitet.

Slik innbitne republikanarar kan la seg røre til tårer når kongen trøystar kriseramma, har presten også for mange ikkje-truande har ei eiga tyngd, er eit kinderegg av seremoniell institusjon, symbol og eventyrskikkelse.

Ved katastrofer og kriser blir kyrkja eit naturleg samlingspunkt, seinast på Kongsberg, fordi kyrkja er eit av få offentlege bygg som husar eller tangerer ein følelse av alvor, tap, sorg. Det einaste året talet på deltakarar i gudstenester ikkje sank i dette landet var i 2011, etter terroren.

Men at kyrkja nærmast har monopol på gravferder er også eit uttrykk for at folk er på sitt mest sårbare når dei skal ta avgjerda.

I sorg, forvirring og sjokk søker ein det arkaiske, velprøvde, tradisjonelle. Det er ikkje tida for å eksperimentere. Mange gravferdsbyrå opplyser heller ikkje om alternativa, men losar dei pårørande rett til kyrkja.

I mitt liv har kyrkja først og fremst vore eit kulturhus eg har hatt tallause fantastiske konsertopplevingar i, heilt frå tidleg barndom — ingenting i livet kan toppe Knut Reiersrud og Iver Kleive i Ølen kyrkje i 1992 — og eg kan meir enn gjerne gravleggast i ei kyrkje, var det berre mulig å unnsleppe det faktum at ei kyrkjeleg gravferd er og blir ei gudsteneste.

Kvar einaste gong, midt oppi vellet av kjensler, lar eg meg irritere og distrahere av prestens forkynning av Jesus, evig liv, heim til far, og så vidare, når alle i rommet veit at den som ligg i kista slett ikkje var kristen — det fanst berre ikkje andre alternativ.

Opptil fleire preiker, lesing av diverse bibeltekser, i tillegg til eit vell av bøner, velsigningar og salmar, kvar gong tenker eg «kan han ikkje berre tone det ned litt?».

Då overser eg at kyrkjeleg gravferd følger ein fast mal, i 18 punkt!, og at den stakkars presten berre gjer jobben sin.

Nokre prestar er rett nok meir fleksible enn andre, men reglene for gravferder er i prinsippet strenge.

«Kyrkja er ikkje ein livsynsnøytral rituale-dispenser», som ein skreiv på Vårt Lands verdidebatt.no, tydeleg irritert på ikkje-truande tradisjonalistar som strøymer til kyrkja på julaftan og 17. mai, men aldri elles, som giftar seg der utan å vere kristne, og nettopp ber presten tone ned oppstan-delsen i gravferda.

Kyrkja gir sjølv delvis uttrykk for at uttalte ateistar ikkje treng innbille seg kyrkja vil stå på pinne for dei når dagen er der. 

At ateisten Jon Michelet si gravferd føregjekk i Rygge kirke vekte debatt i 2018, og Einar Gelius fekk refs av arbeidsgivaren sin etter å ha gravlagd den ikkje-kristne Arne Næss.

Alternative måtar å ta farvel på finst etter kvart. Dei seinaste åra har gravferdsbyrået Den siste reisen lagt til rette for gravferd i den avdødes hage, for eksempel, der kvar deltakar får ein neve frø og sår ei eng som blomstrar lenge etter at du er borte. Aska di kan bli skapt om til ein eller fleire diaman-tar, eller spreiast ut i verdsrommet frå ein oppskytingsbase i Sheffield.

Men også i døden finst nok jantelova. Så lenge «alle» enn så lenge får kyrkjeleg gravferd — særleg utanfor dei store byane — vil det kunne verke heilt ekstremt å velge noko anna. «Jøss, eg visste ikkje at ho var så fanatisk ateist!».

Også eg forstår at ikkje kvar vesle bygd kan ha eit eige livssynsåpent seremonilokale, stort nok til at alle som vil kan ta avskjed med den døde.

Men då er det jo litt irriterande at så godt som alle bygder har vakre, sjelfulle bygg med massevis av sitteplasser som nesten aldri er i bruk, som til og med har orgel! og klokker! og som ville vore heilt perfekt for gravferder, hadde det berre ikkje vore… ei kyrkje.

Eg vil eigentleg berre ha i pose og sekk. Eg er ein djupt forfengeleg person, som ønsker eit stort lokale fylt til randa med folk, høgtid og botnlaus sorg, men utan ein fyr som står og bablar om evig liv, at eg er komen heim til far, at eg atter skal gjenoppstå.

Enn så lenge er det løa heime på garden som peikar seg ut som det beste alternativet, iallfall i sommarhalvåret. Då gjeld det å halde seg i live, for det bør skiftast kledning både her og der, og prisane på trelast er framleis skyhøge.